Hva er marxisme?

 

 

Marxisme er en filosofisk og økonomisk teori eller sett av teorier som ble utviklet av Karl Marx (1818-1883) og til dels Friedrich Engels (1820-1895), og som deretter er videreutviklet i mange ulike retninger. Det kan for eksempel skilles mellom vestlig marxisme og kinesisk marxisme. Innenfor den vestlige marxismen kan det igjen skilles mellom ulike retninger, som «vitenskapelig marxisme», «analytisk marxisme», «nymarxisme» etc. Marx er en av historiens mest innflytelsesrike tenkere, og på ett tidspunkt levde en tredjedel av jordens befolkning i land som offisielt hadde et marxistisk styre. I denne artikkelen vil jeg nøye meg med å skissere noen grunntrekk ved Marx teorier.

Problemet med tradisjonell filosofi var ifølge Marx at den tror at virkeligheten kan analyseres gjennom bevissthetsfenomener som religion, moral og metafysikk. Han hevder at man heller bør gå motsatt vei, ved å vende oss mot den materielle virkeligheten og så avdekke hvordan den produserer disse ideene.

Vi må skille mellom basis og overbygning. Basis er de materielle forholdene (produksjonsbetingelser, produksjonsmidler og produksjonsforhold). Overbygning er slikt som moral, religion, kunst og lover. Basis bestemmer overbygningen, men det er uenighet innenfor den marxistiske tradisjonen om hvor strengt man skal tolke dette. Marx’ svigersønn, Paul Lafargue – som for øvrig fikk Marx til å hevde at han selv ikke var noen marxist hvis det Lafargue og hans likesinnede holdt på med kunne kalles marxisme – tolket dette strengt deterministisk, hvor kun endringer i basis kunne skape endringer i overbygningen. Den innflytelsesrike, italienske marxisten Antonio Gramsci fremhevet derimot at det var avgjørende for den marxistiske bevegelsen å få kontroll over kulturen, overbygningen, for å kunne gjennomføre den revolusjonen som skulle endre basisen.

Grunnlaget for alle samfunnsinstitusjoner er å finne i samfunnets økonomiske struktur, produksjonsforholdene. Alle sosiale forhold og institusjoner skal forklares ut fra den rollen de spiller for å opprettholde rådende produksjonsforhold. Enhver produksjonsmåte danner betingelser for religiøse og moralske forestillinger, og disse forestillingene kaller Marx ideologier. Enhver som vil forandre samfunnet, må sette alt inn på å forandre disse ideologiene.

Marxismen tar utgangspunkt i at mennesket produserer sine livsnødvendigheter. Dette er ikke bare å forstå som at mennesket må produsere mat, klær og annet for å overleve. Menneskets natur er å arbeide og produsere – det er dette som gir livet innhold. Mennesket er et produkt av hva og hvordan det produserer. Mennesket skaper seg selv gjennom arbeidet, og erkjenner seg selv gjennom arbeidet. Mennesket produserer under bestemte betingelser, og disse betingelsene forandrer seg, og da vil også mennesket forandre seg.

Produksjonsforholdene fører til at mennesket blir fremmedgjort. Fremmedgjøring heter på latin alienare, og ble opprinnelig brukt om å bli fremmed overfor andre mennesker, fedrelandet eller Gud, men også om galskap og om å miste sin eiendom. Det er vanskelig å avgrense hva Marx spesifikt mener med fremmedgjøring, men det synes å romme aspekter av alle betydningene som ligger i det latinske begrepet og noen i tillegg. Det er derfor et begrep som motsetter seg en entydig definisjon.

Marx skiller mellom «objektivering» og «fremmedgjøring», og hevder at bare et vesen med et behov for objektivering kan bli fremmedgjort. Når menneskene arbeider og forvandler den ytre verden, objektiverer de seg selv i ytre produkter. Vi skaper noe utenfor oss som samtidig er en legemliggjørelse av vår egen subjektivitet. Mennesker kan derfor gjenkjenne seg selv i den verdenen de har skapt. I det fremmedgjorte arbeidet skjer ikke dette. Fremmedgjøring kan beskrives som en objektivering som er ført på villspor av kapitalismen.

Arbeidsdelingen forhindrer at vi får et personlig forhold til det vi produserer, og siden mennesket er definert ut fra det arbeidet det utfører, fører arbeidsdelingen til at vi blir fremmedgjorte. Fremmedgjorte individer er i en viss forstand skilt fra seg selv. De er fanget i prosesser og livsforhold som ikke gir livet mening. Man kan være fremmedgjort, men likevel tro at man lever et meningsfullt liv. Den som har slike oppfatninger er ifølge Marx så indoktrinert av samfunnets ideologier at han har en falsk bevissthet. Vedkommende er underlagt illusjoner som tilsynelatende kan gi mening, og en særlig viktig illusjon er religion. Problemet med religionen er at den forsoner mennesket med dets fremmedgjorte tilværelse, og får tilværelsen til å virke akseptabel.

Påstanden til Marx er ikke bare at det moderne mennesket er fremmedgjort, men at fremmedgjøringen er særlig fremtredende i det moderne samfunnet. Den moderne arbeideren er fanget i et system hvor han må arbeide under fremmedgjørende forhold for å overleve, og følgelig bare blir mer og mer fremmedgjort. Den moderne arbeidsdelingen er den fremste årsaken til fremmedgjøringen. Når arbeidsdelingen likevel finner sted, er det fordi den er lønnsom. Hvis alle som trenger en stol skulle gå ut i skogen og hugge ned et tre og lage planker, og så å sette sammen treverket til en stol, blir det å skaffe en stol en svært omstendelig affære. Den som skal tjene på produksjonen, kapitalisten, er interessert i å ha høyest mulig produktivitet, og velger derfor arbeidsdeling fordi det øker produktiviteten.

Å produsere en gjenstand er å skape verdi. Arbeidet er den verdiskapende faktoren. Denne verdiskapningen blir imidlertid ikke kanalisert helt og fullt tilbake til arbeideren. Fordi kapitalisten eier produksjonsmidlene, og krever en del av inntektene, får arbeideren mindre betalt enn det arbeidet er verdt. Kapitalisten tar profitten, og arbeideren utbyttes. Arbeideren produserer mer verdi enn det han får betalt for. Dette kaller Marx merverdi. Avtalen lønnsarbeideren inngår med kapitalisten om at han skal få et visst vederlag for en bestemt arbeidsmengde er urettferdig fordi lønnen er vesentlig mindre enn verdien av arbeidet. Marx hevder derfor at arbeideren indirekte tvinges til å utføre et ubetalt arbeid som kapitalisten profitterer på.

Eiendomsforholdene er grunnlaget for arbeidsforholdene, og arbeideren kan unnslippe disse arbeidsforholdene kun gjennom revolusjon. Individer danner klasser fordi de har felles interesser, og de har felles interesser fordi de har felles situasjon. En samling individer utgjør en klasse først når de har en felles kamp mot en felles fiende, dvs. mot en annen klasse. Det hører med til begrepet om en klasse at den er i kamp med en annen.

Klassekampen arter seg ofte som en kamp for høyere lønn, bedre arbeidsforhold og slikt, men den dreier seg mer grunnleggende om eiendomsretten til produksjonsmidlene. Lønnsarbeid er en historisk kategori som forutsetter tilsynelatende uavhengige mennesker som kan selge arbeidskraften sin. Arbeideren er imidlertid ufri fordi han er underlagt undertrykkende produksjonsforhold. Privateiendommen er roten til alt ondt, og den må avskaffes gjennom politisk revolusjon og felleseie av produksjonsmidlene.

På grunn av et mønster Marx mente å ha avdekket i historien, mente han også å kunne forutsi en fremtidig hendelse, nemlig proletariatets revolusjon, som nødvendigvis finner sted og nødvendigvis faller ut til proletariatets fordel, slik at det klasseløse samfunn blir en realitet. Samfunnsidealet som vil virkeliggjøres er et samfunn uten klassekamp, utbytting og fremmedgjøring. Revolusjonen må imidlertid gjennomføres med vold, for kapitalistene vil ikke frivillig gi fra seg makten.

Frihet for Marx består i å innfri et bestemt ideal som ikke er fastsatt av deg som individ, men som følger av ditt angivelige «artsvesen». Å oppnå sann frihet dreier seg om å delta i en kollektiv prosess hvor «artens vesen» blir realisert. Dette er grunnen til Marx’ forakt for den liberale tradisjonens «borgerlige frihet», og hans vilje til å ofre individets konstitusjonelt garanterte frihet. For den som setter seg fore å frigjøre menneskeheten som sådan, er det å ofre slike friheter en liten pris å betale.

Marx var skeptisk til forsøkene på å forbedre arbeidernes betingelser under kapitalismen, ettersom det kunne tildekke behovet for grunnleggende endring, det vil si avskaffelsen av kapitalismen som sådan. Ettersom kapitalismens vesen angivelig besto av at arbeiderne ble utbyttet, ville det beste være å la kapitalismen gå sin gang og bli så nådeløs som mulig, slik at revolusjonen lettere ville inntreffe. Poenget var ikke kun å forbedre det gamle, men å få en radikalt ny begynnelse.

Marxismen har et visst slektskap med religiøse ideologier. Det kan virke som en rar påstand med tanke på at det neppe finnes noen ideologi som har vært mer militant anti-religiøs. Poenget er at den ideologien reproduserer kristen-apokalyptiske tankemønstre, men gjør den endringen at historien og mennesket innsettes i Guds sted. Slik Kristi andre komme innebærer historiens slutt, gjør også det kommunistiske samfunnet det når den han nådd sin såkalte «høyere fase». Marx skriver lite om hvordan hans utopi helt konkret vil arte seg. Det var nok klokt av ham, fordi det bevares noe mer av et mysterium.

Marx beskrev en overgangsfase fra kapitalisme til det kommunistiske paradis i form av «proletariatets diktatur», som kunne inneholde «noen ubehageligheter». Inntil kommunismens «høyere fase» er realisert, må det være streng kontroll. I selve utopien, når den høyere fasen er realisert, skulle det være full frihet, og selv staten ville opphøre å eksistere, men veien dit ville kreve undertrykkelse av folks frihet. Problemet er selvfølgelig at utopien ikke kan realiseres, og at ufriheten derfor blir permanent. I den realiserte kommunismen viste derfor denne «overgangsfasen» seg å bli en permanent tilstand.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen og er sist oppdatert 26.11.2020.

 

Videre lesning:

 

Norske oversettelser:

Det beste av Karl Marx, red. Fredrik Engelstad. Oslo: Pax 1992.

Det kommunistiske manifest. Overs. Leif Høghaug. Oslo: Sentralkomitéen 2016.

Kapitalen. Første bok. Overs. Erling Kielland et al. Oslo: Oktober 2015.

Kapitalen. Andre bok. Overs. Harald Minken. Oslo: Oktober 2020.

 

Sekundærlitteratur

Avineri, Shlomo: The Social and Political Thought of Karl Marx. Cambridge:  Cambridge University Press 1970.

Carver, Terrell (red.): The Cambridge Companion to Marx, Cambridge: Cambridge University Press 1991.

Elster, Jon: Hva er igjen av Marx? Oslo: Universitetsforlaget 1988.

Eriksen, Christoffer Conrad (red.): Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori. Oslo: Cappel Damm Akademisk 2019.

Fraser, Ian & Lawrence Wilde: The Marx Dictionary, London: Continuum 2011.

Kolakowski, Leszek. Main Currents of Marxism, I-III. Oxford: Oxford University Press 1978.

Langslet, Lars Roar. Den unge Karl Marx og menneskets «fremmedgjørelse». Oslo: Tanum 1963.

Sandemose, Jørgen: Totalitet og metode. Tre essays om Karl Marx’ hovedverk. Oslo: Spartacus 2007.

Singer, Peter: Marx: A Very Short Introduction, Oxford: Oxford University Press 2000.

Wolff, Jonathan: Why Read Marx Today?, Oxford: Oxford University Press 2002.

Østerberg, Dag: Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk. Oslo: Pax 2016.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »