Hva er kapitalisme?

 

 

Ordet kapitalisme forekommer i dag mest i bruk i den engelsktalende del av verden, spesielt i USA. I sin mest vanlige form forstås gjerne kapitalisme som navnet på et økonomisk system som er karakterisert ved at bedrifter og produksjonsmidler er privateide, hvor den enkelte har stor grad av frihet til å handle og inngå kontrakter ut fra egne økonomiske interesser, og hvor profittmotivet står sentralt som økonomisk drivkraft.

De fleste som bruker kapitalismebegrepet normativt, som noe man støtter opp om, benytter ofte ordet med et meningsinnhold som tilsvarer begrepet markedsøkonomi, et økonomisk system som assosieres med frie markeder og økonomisk liberalisme – og en begrenset stat som primært har som oppgave å beskytte borgernes liv, frihet og eiendom, samt håndheve lover i tråd med rettsstatens prinsipper. Kapitalisme står i så henseende i direkte motsetning til et sosialistisk system hvor alle produksjonsmidlene er styrt og eid av staten. Under den kalde krigen var det også vanlig å snakke om den «kapitalistiske verden» på den ene side, og den «sosialistiske verden» på den andre siden. Her var den «kapitalistiske verden» nærmest å forstå som et synonym for Vesten, eller den vestlige verden.

I Europa, Norden og i Norge har kapitalismebegrepet over tid hatt en tendens til å bli stadig mindre fremtredende. Det kan ha sin forklaring i at de mest toneangivende økonomene som stod bak det moderne konseptet for en liberal markedsøkonomi, som Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Luigi Einaudi og Friedrich Hayek, var sterkt kritiske til å ta i bruk et ord, som i det tyske språkområdet ble uløselig forbundet med økonomisk og politisk maktkonsentrasjon, statsstøttede monopoler og karteller, og en kontinuerlig undergraving av markedsøkonomiens grunnleggende forutsetninger: åpne markeder, fri konkurranse og fri prisdannelse. En tilsvarende tendens gjorde seg også gjeldende i Italia, Frankrike, Belgia og Nederland. Det kan også være verd å nevne at flere fremtredende amerikanske økonomer, som ble påvirket av de nevnte liberale økonomene i Europa, som Milton Friedman, George Stigler og James Buchanan, knapt benyttet kapitalismebegrepet. Tittelen på Friedmans bok Capitalism & Freedom, er i så måte ikke representativ for innholdet i samme bok, og ble trolig påvirket mer av forlaget enn av forfatteren selv.

I Europa er hovedmønstret at kapitalismebegrepet hovedsakelig benyttes av markedsøkonomiens motstandere og kritikere. I USA, og til en viss grad også i Storbritannia, er det blitt stadig vanligere å skille mellom ulike former for kapitalisme. Et godt eksempel er tittelen på en bok som tre amerikanske økonomer utga i 2007, Good Capitalism, Bad Capitalism, and the Economics of Growth and Prosperity. Forfatterne, William Baumol, Robert Litan og Carl Schramm, hevdet i boken at vi i hvert fall må skille tydelig mellom fire ulike typer kapitalisme: «state-guided, oligarchic, big-firm and entrepreneurial», hvorav kun den sistnevnte typen harmonerer med et begrep om en liberal markedsøkonomi. Dette eksemplet viser også flere grunner til at kapitalisme er blitt et vanskelig ord å bruke med et entydig meningsinnhold. Det er ikke mangel på varianter det står på: Frimarkeds-kapitalisme, statskapitalisme, korporativ kapitalisme, Progressive Capitalism, Crony Capitalism, Green Capitalism og så videre. Det er snarere flertydigheten i kapitalismebegrepet som er et problem.

Dessuten gir ordet «kapitalisme» kun vage assosiasjoner til essensen i det som karakteriserer ett økonomisk system, til forskjell fra et annet. Hvis vi eksempelvis er ute etter å belyse hva vi forstår med markedsøkonomi er det mest naturlig å finne frem til den karakteristiske essensen i markedsøkonomien som et økonomisk system: åpne markeder, fri konkurranse og fri prisdannelse – og at samfunnets økonomiske problem løses kontinuerlig gjennom dynamiske markedsprosesser. Selv om den desentraliserte markedsøkonomien i høy grad er kjennetegnet ved privat eiendomsrett og et produktivt profittmotiv, er hverken den private eiendomsretten eller profittmotivet tilstrekkelig differensierende og definerende til å rettferdiggjøre bruken av et så vidt flertydig begrep som kapitalisme på noe som langt mer presist favnes av begrepet markedsøkonomi.

Går vi nærmere inn i ordets opprinnelse fremkommer flere problematiske sider ved bruk av kapitalismebegrepet. Ordet kapitalisme oppstod som et ideologisk klassekampbegrep hos Karl Marx (1818-1883). I Marx sitt hovedverk Kapitalen, finner man riktignok bare ordet kapitalist, som rollebetegnelse på kapital- og bedriftseiere. Marx brukte første gang ordet kapitalisme i en senere brevveksling, som en ideologisk spissformulering av det samfunnssystemet borgerskapet til enhver tid ville støtte opp om – mot arbeiderklassens interesser – nettopp fordi det speilet borgerskapets økonomiske interesser. Kapitalismen var derfor det opprinnelige navnet Karl Marx satt på den ideologien han påstod industriborgerskapet til enhver tid, og av historisk nødvendighet, ville støtte opp om, nærmest definert av deres iboende klasseinteresser. Disse klasseinteressene påstod Marx nødvendigvis måtte stå i et motsetningsforhold til den fremvoksende arbeiderklassens interesser. Kapitalismebegrepet har derfor alltid vært befengt med konflikt og med sterke følelser.

Gjennom en serie marxistisk inspirerte historieteorier begynte ordet etter hvert å bli et intellektuelt moteord i det tyskspråklige området mot slutten av 1800-tallet. Kapitalismen ble av flere tenkere innen den tyske historiske skolen tolket å ha en indre skjebnebestemt logikk, som drev hele samfunnsutviklingen ufortrødent mot et forutbestemt endemål, i spenningsfeltet mellom iboende klassemotsetninger. Økonomen og sosiologen Werner Sombart (1863-1941), som startet som marxist og endte opp som nasjonalsosialist, var ikke snauere enn å hevde at «i motsetning til politikken, som i sin alminnelighet ikke er av særlig betydning for den økonomiske utvikling, er kapitalismens utviklingskraft så gjennomtrengende at kapitalismen har vært så godt som upåvirket av de politiske revolusjonene i de senere århundrer.» Kapitalismen er i dette bildet en ustyrlig historisk skapning, som gjør alle andre subjekter fullstendig avmektige.

I Sombarts tenkning blir med andre ord ikke bare kapitalismen en klassedefinert ideologi, den blir opphøyet til et universalhistorisk subjekt som griper inn overalt, på en altomfattende måte – et deus ex machina. Derfra er veien kort til en populistisk overforenkling som skaper et ugjennomtrengelig slør for den mer komplekse og mangfoldige økonomiske og sosiale virkeligheten, og dermed blir begrepet en hindring for reell historisk forståelse. Dette oppblåste og allmektige kapitalismebegrepet, som lider av mangel på måtehold, presisjon og etterrettelighet, lever fortsatt i vår egen tids store historiefortellinger, med tydelig inspirasjon tilbake til Marx og Sombart, som i den mye omtalte boken How will Capitalism End? (2016) av den tyske sosiologen Wolfgang Streeck. Som sine forgjengere, flykter også Streeck inn i det personifiserte universalbegrepet «kapitalismen», som en erstatning for å gjennomføre en ekte analyse av virkelighetens kompleksitet. For Streeck er det tilstrekkelig å identifisere «kapitalismen» med profittmotivet og de politiske valg han mener, av ren og skjær historisk nødvendighet, må fattes av den styrende samfunnsklassen (borgerskapet) for å beskytte sine toneangivende medlemmers private kapitalakkumulasjon mot alle tenkelige trusler.

I historisk perspektiv er det verd å merke seg at ordet kapitalisme oppstår etter den industrielle revolusjon, med alle sine ulike manifestasjoner i ulike land. Manifestasjoner som har mye å gjøre med de ulike landenes unike sosiale struktur, institusjonelle særpreg og særegne utviklingsmønstre. Å påtvinge denne mangfoldige virkeligheten et universelt tverrsnitt-begrep som «kapitalismen» står derfor i fare for å umuliggjøre enhver reell historisk undersøkelse og forståelse.

Riktignok er kapitalismebegrepet også blitt brukt på mer spesifikke historiske epoker, som regel kun som del av en overskrift, som eksempelvis den engelske industrikapitalismen eller den blomstrende venetianske handelskapitalismen i middelalderen. Problemet er bare at kapitalismebegrepet ikke gir oss noen pålitelige holdepunkter når vi forsøker å forstå hvorfor eksempelvis Venezia opplevde en så markant positiv økonomisk utvikling mellom 1082 og 1286. Det blir langt lettere å forstå Venezias storhetstid når vi, som Daron Acemoglu og James Robinson har vist i boken Why Nations Fail, registrerer hvordan fremveksten av det såkalte commenda-systemet, en innovasjon i virksomhetsorganisering og kapitalmobilisering, åpnet opp for mer konkurranse og mangfold i den viktige langdistansehandelen, parallelt med introduksjonen av et mer åpent og inkluderende politisk styringssystem. Og når disse relativt åpne og frie politiske institusjonene skritt for skritt lukkes fra 1286 startet Venezias nedgangstid. Begrepet «Venezias handelskapitalisme» blir i denne sammenheng lite opplysende.

To anerkjente norske historikere og samfunnsvitere har også skrevet fremragende bøker om sosioøkonomiske modeller med navn som den norske «demokratiske kapitalismen» (Francis Sejersted) og «venstrekapitalismen» (Rune Slagstad). Men kapitalismebegrepene i begge disse tilfellene tjener kun i rollen som oppsiktsvekkende overskrifter. Begrepet «demokratisk kapitalisme» formidler heller ingen meningsfylt historisk forståelse for det reelle innholdet i den norske økonomiske modellens til dels store forvandlinger gjennom det 20. århundre.

Hva med «kapitalisme» som et mulig teoretisk begrep, som hjelpemiddel til å forstå økonomiske sammenhenger og som betegnelse på et økonomisk system, i teoretisk forstand? Her møter vi på noen beslektede problemer, som har en viss sammenheng med de problemene vi identifiserte med «kapitalisme» som et historisk beskrivende begrep. Hovedproblemet er igjen at kapitalismebegrepet er så oppblåst og flertydig at det lett ender opp med å forstås som alt og ingenting. Økonomen Joseph Schumpeter, som kan sies å være sterkt medansvarlig i å ha gjort «Capitalism» til et intellektuelt moteord i USA, ga eksempelvis i sin berømte bok Capitalism, Socialism and Democracy (1943) kapitalismen nok en definisjon:

«The essential point to grasp is that in dealing with capitalism we are dealing with an evolutionary process. …..Capitalism, then, is by nature a form or method of economic change and not only is but never can be stationary……The fundamental impulse that sets and keeps the capitalist engine in motion comes from the new consumer goods, the new methods of production or transportation, the new markets, the new form of industrial organization that the capitalist enterprise creates.”

Det Schumpeter her beskrev er det vi vanligvis forstår med dynamiske og innovative markedsprosesser. Schumpeter definerte faktisk aldri hva forutsetningene for den kapitalismen han beskrev var. Men Schumpeter var svært opptatt av å stå i intellektuell dialog med Karl Marx, og han elsket «å sjokkere borgerskapet». I denne sammenheng bestod sjokket i å spå at kapitalismen ikke vil overleve, av stikk motsatt grunn av det Marx hevdet, nemlig på grunn av kapitalismens egen suksess, og ikke på grunn av kapitalismens selvmotsigelser og fiasko.

Et ytterligere problem er at «kapitalisme» bidrar til å forkludre det viktige kapitalbegrepet, som i utgangspunktet er både nøytralt og presist. Kapitalisme er i så måte et like forvirrende og absurd begrep som om noen skulle hevde at de er tilhengere av en isme med utspring i en annen produksjonsfaktor, som «landisme», «arbeidisme» eller «kunnskapisme».

Siden kapitalismebegrepet har vist seg uegnet som grunnlag for både historiske og teoretiske beskrivelser og analyser, forstår vi også lettere hvorfor det byr på problemer å bruke ordet kapitalisme i normativ forstand. Det kan også forklare noe av grunnen til at kapitalismebegrepet opplever en dalende popularitet, ikke bare i Europa, men etter hvert også i USA og i resten av verden.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Peder Nordbakken og er sist oppdatert 26.2.18.

 

Videre lesning:

Kina er ingen markedsøkonomi

Nr. 9 2010: Et forsvar for kapitalismen

MULIGHETER FOR ALLE

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »