Hva er liberalisme?

 

Liberalisme (fra latin liber, «fri») er en teori om politisk frihet. Som idétradisjon kjennetegnes liberalismen av en bemerkelsesverdig bredde, og det er notorisk vanskelig å definere liberalisme, siden uttrykket er brukt til å betegne et stort mangfold av idéer, holdninger og praksiser i ulike samfunn. Alt dette har også fått svært ulike begrunnelser, fra naturrett til utilitarisme til verdipluralisme. I den grad vi kan snakke om liberalismen som én tradisjon, må det fremheves at det er en temmelig heterogen tradisjon.

På 1300-tallet ble uttrykket «liberal» brukt som en betegnelse på mennesker som var frie, i motsetning til alle dem som ikke var det. På 1400-tallet ble bruken av ordet utvidet til å omfatte frihet i flere betydninger, herunder også viljesfrihet, men knyttes særlig til å ha visse tillatelser eller privilegier. Bruken av «liberal» til å betegne et generelt politisk ståsted vokste frem på 1700- og 1800-tallet. Det var også først på 1800-tallet at begrepet «liberalisme» dukker opp, altså lenge etter at mange av de tekstene som vanligvis gis en kanonisk status i liberalismen, ble skrevet. Det er på dette tidspunktet at det er etablert en noenlunde spesifikk politisk betydning av liberal og bruk av ordet som navn på en ideologi. Når vi snakker om liberale rettigheter og liberalisme i forbindelse med tidligere tenkere, er altså dette en retrospektiv bruk av uttrykkene. Vi ser at begrepet om det liberale særlig knyttes til visse tillatelser, som så omformes til det vi kjenner som rettigheter.

Grunnleggende i liberalismen er at alle mennesker tilkjennes en ukrenkelig frihet, og at statens mest sentrale oppgave er å verne om denne. Den individuelle friheten gis i utgangspunktet forrang fremfor andre verdier, slik at enhver som ønsker å begrense denne friheten, vil ha begrunnelsesbyrden. Liberale rettigheter gir rettighetsholderne et rom til å foreta valg og, innenfor visse grenser, retten til å foreta umoralske valg. For eksempel gir retten til ytringsfrihet folk rom til å ytre seg på måter som er sårende eller krenkende for andre, selv om det ikke oppnås noe godt med ytringen. En grunnpilar i et liberalt samfunn er skillet mellom juss og moral. Det skal være lov å være umoralsk, men det er selvfølgelig fortsatt umoralsk å være umoralsk.

Liberalismen ønsker en sterk stat, men understreker samtidig at dens domene skal være begrenset. En sterk stat er en forutsetning for et liberalt samfunn og for den friheten som er liberalismens kjerne. Samtidig må staten være begrenset for ikke selv å bli en trussel mot den samme friheten. Staten skal i henhold til liberalismen beskytte mot ytre fiender, opprettholde lov og rett, sørge for offentlige fellesgoder markedet ikke kan levere, forhindre monopoldannelser i markedet etc. Den politiske friheten er rettighetsbasert, og rettigheter kan bestå bare hvis de blir beskyttet. Derfor er ikke en stat som sådan et onde. Det må finnes grenser for friheten, slik at friheten overhodet kan bestå. Statens eksistensberettigelse ligger i å forhindre handlinger som ville vært en hindring for andres frihet.

En grunntanke i den liberale tradisjonen er at individer og grupper i det vesentlige må få leve livene sine ut fra de forestillingene de selv har om hva som gir livet mening og verdi. Det tilsier at staten bør være mest mulig nøytral i verdispørsmål, og ikke påtvinge borgerne noen bestemt visjon av hva som karakteriserer det gode liv. Det følger videre at borgerne i utgangspunktet bør få handle slik de selv ønsker, selv om man med rette kan mene at det er ukloke handlinger, og det vil alltid være den som vil hindre noen i å handle slik vedkommende ønsker, som har begrunnelsesbyrden. Hvis man kan påvise at en handling vil utgjøre en krenkelse av andres borgeres rettigheter, har man gitt en holdbar begrunnelse for at handlingen ikke kan tillates, ut fra prinsippet om at enhver borger skal ha så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre borgere.

Liberalismen hevder at den ikke representerer én bestemt samfunnsklasse, men er allmenn og forsøker å balansere ulike samfunnsinteresser. I den grad den historisk har vært mot en bestemt gruppe, var det mot aristokratiet, da denne klassens privilegier var i strid med liberalismens egalitære menneskesyn. Denne egalitære tanken utformes presist hos Kant. For ham er det et grunnpremiss er at enhver borger skal være lik enhver annen borger for loven. For eksempel skal enhver borger ha samme anledning til å bruke rettsvesenet når deres frihet blir krenket av en annen borger, og enhver offentlig stilling skal være åpen for enhver borger, uansett hvilken sosial stand vedkommende måtte komme fra, og utelukkende tildeles på grunnlag av den enkeltes kompetanse. Det er viktig å presisere at det egalitære er formalt bestemt, og det at alle er like for loven, er fullt forenlig med at borgerne er ulikt stilt med henblikk inntekt, formue, fysiske og intellektuelle egenskaper etc.

Det er i dag bred enighet om at alle borgere har rett til grunnleggende materielle goder, helsetjenester, utdannelse etc., og at den allmenne tilgangen til slike goder er et spørsmål om fordelingsrettferdighet. Det vanlige skillet mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme kan skape et inntrykk av at den klassiske liberalismen ikke er sosial. Liberalismen har hatt et sosialt aspekt i hele sin historie. Hovedstrømmen i den liberale tradisjonen hevder at alle skal sikres et visst minstemål av materielle goder, utdannelse etc., og så er det opp til dem selv å gjøre hva de kan ut av det. Liberalismen opererer altså med en forestilling om mulighetslikhet, i motsetning til sosialismens vekt på resultatlikhet.

Det hevdes ofte at man må skille strengt mellom politisk og økonomisk liberalisme. Rent begrepsmessig kan man skille ut økonomisk frihet som et eget punkt, men i praksis er det vanskelig å forestille seg en stat som ivaretar den politiske friheten uten å tillate økonomisk frihet. Derfor har også liberalismen betraktet økonomisk frihet som en avgjørende del av den politiske friheten. Det er mye empirisk belegg for at politisk og økonomisk liberalisme i praksis er nært forbundne. Økonomisk frihet fremmer vanligvis politisk frihet, men det er ikke noen strengt nødvendig forbindelse her. Regimer med liten økonomisk frihet er så å si uten unntak også regimer med liten politisk frihet, og som oftest er regimer med stor økonomisk frihet også regimer med stor politisk frihet. Økonomisk frihet synes å være en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for politisk frihet. En av de viktigste, moralske begrunnelsene for økonomisk liberalisme fra Adam Smith og fremover har vært at den, i tillegg til å være effektiv, fungerer fattigdomsbekjempende, dvs. at de dårligst stilte i det lange løp vil få den største velferdsøkningen med et fritt økonomisk regime.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Svendsen og er sist oppdatert 10.11.17.

 

Videre lesning:

Hva er frihet?

Liberalisme

Liberalisme på norsk

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »