Hva er nazisme?

 

 

Nazisme, også kjent som nasjonalsosialisme, er en politisk ideologi som oppsto etter første verdenskrig på bakgrunn av allerede eksisterende strømninger i Tyskland, herunder revolusjonær konservatisme og antisemittisme.

Nazismens kjennetegn er jødehat, ekstrem nasjonalisme og militarisme, førerkultus og totalitært styresett. Nazismen var i krig mot alle liberale ideer, mot demokratiet, mot modernitet og mot sosialisme og kommunisme. Adolf Hitler adopterte langt på vei innslag fra den italienske fascismen.

Mye av nazismens tankegods stammer fra den såkalte Völkish-bevegelsen, en ­avgjørende forløper til sentral­europeisk fascisme og nasjonal­sosialisme. Her rådet – foruten klare innslag av antisemittisme – forestillinger­ om at mennesker­ og jordsmonn er organisk sammen­knyttet. Bevegelsen fremstilte gjerne sine forestillinger i pompøse dikt og ­taler om «blod» og «rasesjel». Völkish-bevegelsen fremmet teorier om det moderne kosmopolitiske mennesket som rotløst og falskt og av liberalismen som en fiende av det urtyske.

Fremveksten av nazismen kan primært tilskrives de innenrikspolitiske forholdene i Tyskland i mellomkrigstiden. Tyskland ble gitt skylden for verdenskrigen og ilagt enorme krigserstatninger av seiersmaktene i Versailles. Hæren ble avmobilisert, flyvåpenet avskaffet og Tyskland fikk ikke lov til å ha en hær større enn 100 000 mann. Tyskland opplevde en katastrofal økonomisk nedgang med voldsom inflasjon og ekstrem arbeidsledighet, særlig etter børskrakket i 1929.  I Tyskland bredte det seg en utstrakt følelse av ydmykelse og bitterhet. Dette var grobunnen for Adolf Hitlers lovnader om et sterkt og revansjesugent Tyskland.

Nazismen kan ikke forstås uten å ta i betraktning at nazismen var grunnleggende konspirasjonsteoretisk, slik den er beskrevet i Hitlers manifest Mein Kampf fra 1926. Manifestet kjennetegnes av rasende og paranoide fremstillinger av jødiske sammensvergelser samt av nasjonalistisk hyperbol.

Hitler mobiliserte sine tilhengere med en fortelling om en verdensomspennende konspirasjon av jøder. Ifølge denne fortellingen sto jødene bak både kapitalismen og kommunismen (jødebolsjevisme). Forestillingen om jødebolsjevismen var først og fremst verket til nazistenes sjefsideolog Alfred Rosenberg, noe som i tur førte til at Hitler ble overbevist om at Sovjetunionen var ondskapens episenter.

Den såkalte dolkestøtlegenden, som nazistene ikke var alene om å forfekte, forklarte Tysklands krigsnederlag med at en sammensvergelse av sosialister, kapitalister og jøder villig hadde overgitt seg for å tjene egne interesser. Ifølge denne myten var den tyske hæren på ingen måte knust. Tyskland ble altså dolket i ryggen av opportunister og ”forrædere”.

Da keiserriket Østerrike-Ungarn ble oppløst etter første verdenskrig ble mange tysktalende folk innlemmet i omkringliggende land. Fra før av bodde det også svært mange tysktalende utenfor Tyskland. Gjenforening med alle ”tyske folk” skulle bli Hitlers represalie over disse tapene og legitimering for å ruste opp militæret og gå til krig. Annekteringen av Østerrike (Anschluss) i 1938 var forløperen til Lebensraum-politikken, som i praksis betød at Tyskland skulle knuse kommunismen og erstatte den med tysk kolonivelde i Sovjet og deler av Øst-Europa.

De såkalte frikorpsene,  som langt på vei besto av krigsveteraner og unge sinte, gjerne arbeidsløse menn, skulle bli de mest mottagelige for Hitlers demagogi. I den svake, men liberale Weimarrepublikken hadde frikorpsene lenge rast rundt i gatene og banket opp og myrdet politiske motstandere, særlig kommunister. Etterhvert ble frikorpsene oppløst og mange av medlemmene nazifisert. Nazistene dannet deretter sine egne paramilitære grupper, som Sturmabteilung (SA) og Schutzstaffel (SS) under ledelse av Heinrich Himmler. De store byene i Tyskland var sterkt preget av gatekamper mellom kommunister og nazister. Fra slutten av 1920-tallet var Weimarrepublikkens voldsmonopol derfor i praksis satt ut av spill. Selv om nazistene gjorde stort nummer av seg gjennom paramilitær aktivitet, var det først da de begynte å gjøre seg gjeldende ved valg. Den fatale feilvurdering var at Hitler kunne temmes ved å slippe ham inn i regjering.

Ved valget i 1932 fikk NSDAP 37 prosent av stemmene. Kommunistene fikk 17 prosent. Det innebar at den liberale republikken levde farlig. Et flertall av det tyske folket stemte på partier som ville avskaffe demokratiet. Den konservative presidenten Paul von Hindenburg ville roe ned Hitler og et Hitler- vennlig militærvesen. Hitler ble derfor utnevnt til rikskansler på nyåret 1933. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. I mars det samme året fikk NSDAP 44 prosent av stemmene og rent flertall sammen med andre radikale høyrepartier. Kort tid etterpå innførte Hitler en lov som oppløste demokratiet og ga ham eneveldig makt. Svært mange tyskere jublet fordi de trodde at Hitler ville skape ro i det kaotiske Tyskland. I Saarland, et uavhengig tysktalende område i vest, stemte over 90 prosent av velgerne i 1935 for å oppgi demokratiet og la seg innlemme i det totalitære Hitler-Tyskland.

Etter at Hitler kom til makten i 1933 og ganske umiddelbart innførte ettpartistat og terrorvelde ble partimedlemskap obligatorisk for alle som ville gjøre karriere i den nazistiske staten. Blant historikere har det blitt diskutert om nazismen i det hele tatt kan betraktes som en politisk ideologi. Dette fordi NSDAP var en bevegelse med flere ulike retninger og interesser. Det er også verd å huske at Hitler var en leder som overlot mye av det politiske og strategiske til kadere i den indre kretsen, som hadde egne opportunistiske og ideologiske interesser. NSDAP besto både av mytomane fanatikere som dyrket forestillinger om det ariske urmennesket, av en venstrefløy som ønsket å innføre en raseren arbeiderstat og en mer militaristisk fløy hvis hovedanliggende var å revansjere det mange tyskere oppfattet som en ydmykende behandling etter Versailles-freden.

Nazismen har likevel en del grunnleggende kjennetegn hvorav raseteoriene er mest sentralt. Den proklamerte den ariske germanske rasen som universets supermenneske. Deretter fulgt av et strengt definert hierarki av underdanige, mindreverdig raser i en nedadgående kurve. I den nazistiske forestillingsverden skulle det tyske riket erobre verden og danne et arisk tusenårsrike.

Det raseteoretiske grunnlaget for nazismen var åpenbart selvmotsigende. På den ene siden ble jødene fremstilt som undermennesker, på den andre siden ble de forstått som slue og dyktige strateger som hadde makt og evne til å kontrollere store deler av verden.

Den største synden mot utviklingen av en germansk superrase var seksuelt samkvem mellom ariere og andre raser. Særlig jødene utgjorde en stor trussel mot den germanske superrasen. I 1935 innførte Hitler en rekke drakoniske lover som i praksis fratok jødene retten til å leve som borgere i Tyskland. Riksborgerloven det samme året krevde at en tysk statsborger måtte være av rent arisk blod gjennom flere slektsledd. På dette tidspunktet hadde også jødene blitt fratatt både eiendom, arbeid og juridiske rettigheter. I 1938 var jøder i Tyskland, selv om de var født og oppvokst i Tyskland gjennom generasjoner, blitt redusert til eiendomsløse, arbeidsløse, rettsløse og statsløse. Alt dette skjedde gjennom det nazistiske lovverket. Neste punkt på programmet for NSDAP og Hitler var hvor man skulle gjøre av dem. Det tyske folk hadde beseglet Europas skjebne. De neste 12 årene førte til det verste folkemordet i historien og den blodigste krigen verden hadde sett. 21 millioner mennesker ble drept direkte av regimets håndlangere, deriblant seks millioner jøder. I tillegg lå 41 millioner menneskelik igjen på slagmarken og i utbombede byer.

I noen miljøer er det vanlig å hevde at nazismen egentlig hører til på den politiske venstrefløyen. Et vanlig argument er at nazistene ikke praktiserte det vi kan kalle for en fri markedsøkonomi. Andre mener at selve navnet nasjonalsosialisme forteller oss at dette er en venstreideologi.

Det er godt kjent at nazipartiet lenge hadde en venstrefalanks. Særlig brødrene Gregor og Otto Strasser sto i bresjen for en visjon om en jødefri, nazistisk arbeiderstat, langt på vei inspirert av Lenin, men med en mildt sagt reaksjonær vri. Disse ideene var ikke helt marginale i NSDAP. De gikk langt inn i Ernst Röhms SA og blant størrelser som blant andre Joseph Goebbels og «vår egen» Joseph Terboven. Det hører også med til historien at Hitler gjorde kort prosess med retningen da han fikk hele SA-ledelsen likvidert under De lange knivers natt i 1934. Hitler ville slett ikke ha klassekamp i det tredje riket. Han ville ha kapitalistene med for å ruste Tyskland opptil tennene. Det er også et faktum at de tyske marxistene i Preussen hjalp NSDAP med å fjerne den sosialdemokratiske ministerpresidenten Otto Braun i 1932. Alliansen, riktignok meget kortvarig, mellom Walter Ulbricht (senere statsleder i DDR) og Joseph Goebbels under transportarbeiderstreiken i 1932 er også interessant. Hitler-Stalin-pakten er annet forhold som isolert sett kunne vitne om ideologiske fellesskap.

Venstreside som sådan var nazistene likevel ikke. Heller ikke sosialister. Forholdene over bør heller tilskrives at de ble til i en ideologisk brytningstid i en kaotisk tid, samt at totalitære statsmakter kunne ha felles interesse av en svekket liberal verdensorden.

Nazismens grunnleggende idé var basert på en negasjon av menneskeheten – en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi.

Nazismen kan uansett trygt plasseres på den ytterste høyre fløy. Forestillinger om naturgitte ulikheter mellom nasjoner, raser og klasser er momenter som er umulig å plassere til venstre på en meningsfull måte. Likeså de mytologiske forestillingene om den tyske verdensånden.

Nazismen er fremdeles aktiv og har fått et ganske merkbart oppsving de senere årene, særlig gjennom sosiale medier. I USA huskes den store høyreradikale markeringen i Charlottesville i 2017, der en kvinnelig motdemonstrant ble kjørt på og drept av nynazisten James Alex Fields Jr. I Norge ble 69 ungdommer drept av nazisten Anders Behring Breivik på Utøya i 2011.

 

Artikkelen er skrevet av Bård Larsen og er sist oppdatert 16.01.2020.

 

Videre lesning:

Liberal halvtime: Har vi grunn til å frykte nazismen?

Hva er fascisme?

Nazismens essens er revolusjonær konservatisme

IDEOLOGI: Fascisme, nazisme, kommunisme og islamisme. Én totalitær mentalitet?

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »