Hva er konservatisme?

 

Konservatisme (fra latin conservare, ”å bevare”) oppstod som politisk begrep tidlig på 1800-tallet i Frankrike og ble brukt om forsvar av det bestående. Idéhistorisk strekker likevel begrepet seg tilbake til antikken, med Aristoteles som en sentral skikkelse. Konservatisme er mer en tankeretning eller et samfunns- og menneskesyn enn en systematisk ideologi. Konservatismen omtales som anti-ideologisk eller som en ikke-ideologisk ideologi. Konservative vektlegger samfunnet slik det er og vil, i likhet med kristendemokrater, vektlegge at menneskers fornuft og rasjonalitet er begrenset.

Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen hevder at konservatismen er preget av en epistemologisk beskjedenhet. De definerer epistemologi som ”læren om hva vi kan ha kunnskap om og om erfaringens muligheter og begrensninger.” Konservative vil vektlegge begrensningene og er derfor kritiske til rasjonalisme og motstandere av utopier, revolusjonære idéer, planøkonomi, stor og sentralisert stat eller sterk tro på hvilke positive effekter man kan få ut av politiske reformer. En konservativ vil ikke nødvendigvis være kritisk til reformer i seg selv, men vil påpeke at det er klare begrensninger på hvor godt reformer kan planlegges.

Samtidig er ikke konservative bare opptatt av å bevare det bestående. Konservatismens kanskje mest kjente ideal, ”forandre for å bevare”, viser en indre spenning i konservatismen. I tillegg til reformskepsis og epistemologisk beskjedenhet er konservative opptatt av faktiske forhold eller ”virkeligheten”. Man vil gå forsiktig frem og være opptatt av at behovet for reform ikke utelukker at det bestående kan ha verdi, og at det også er begrenset hvor godt vi kan kjenne verdien av det bestående.

Konservatisme som metode for politiske reformer, for å oppnå best mulig resultater, er noe som har bredere politisk appell enn selve de konservative idéene om samfunnet. En mer liberal eller sosialdemokratisk kritiker av konservatismen vil mene at det er mye vi ikke med nødvendighet bør bevare, for eksempel religiøst betingede verdier eller andre tradisjoner. Man vil forandre til det bedre, men anser konservatismens idéer om å reformere forsiktig som innsiktsfulle.

Konservatismen står ikke nødvendigvis i motsetning til liberalismen. Konservatismen har forgreninger mot det reaksjonære og autoritære på grunn av forsvaret for det bestående, for eksempel kongemakt og stendersamfunnet. Andre, kanskje først og fremst inspirert av Edmund Burke, forfekter en demokratisk konservatisme som forsvarer borgerrettigheter og rettsstaten. Det er denne siste retningen som i størst grad har preget norsk konservatisme. Dette understrekes ofte med at man kaller seg liberalkonservativ.

Idéene om at samfunnet bygges nedenfra og at statens makt på være begrenset, står sentralt i konservatismen. På grunn av at mye kunnskap er lokal og begrenset, kan vi ikke planlegge det gode samfunn ut fra en overordnet ideologi. Liberale tenkere vil også være opptatt av skillet mellom stat og samfunn, men har ofte et mer pluralistisk syn på samfunnet. En konservativ vil ikke bare være opptatt av at det innenfor en stat eksisterer en samling ulike individer som danner familier og forskjellige sivile, små fellesskap. Sivilsamfunnet i entall, det som samler oss og utgjør ett fellesskap, er også viktig for konservative. Derfor vil en konservativ, i motsetning til en liberal, ha større tilbøyelighet til å være tilhenger av en aktiv kulturpolitikk, språkpolitikk, felles kringkaster, kirken, nasjonale symboler, kongehuset og andre institusjoner som hegner om ett fellesskap. Samtidig skiller konservative tanker om et fellesskap seg fra sosialdemokratiet, fordi man er tydeligere, i alle fall historisk, på skillet mellom stat og samfunn, og man anser sivilsamfunnets institusjoner som avgjørende for dette fellesskapet. Spesielt de nasjonalkonservative og verdikonservative vil være opptatt av idéen om at vi også utgjør et fellesskap innenfor statens rammer. Nasjonalkonservative skiller seg fra verdikonservative ved at de i større grad vektlegger nasjonens uavhengighet og er mer skeptiske til å knytte staten til overnasjonale organer.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Kolbeinstveit og er sist oppdatert 24.11.17.

 

Videre lesning:

Konservatisme

Tre essays om Konservatisme

Konservatisme og liberalisme – en brevveksling

Konservative Norge

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »