Hva er totalitarisme?

 

 

Totalitarisme viser til den ”totale” statsmakt. Begrepet ble først brukt av de italienske fascistene og diktatoren Benito Mussolini på begynnelsen av 1920-tallet. Den totalitære staten skulle ifølge dem gi befolkningen svaret på alt i et samfunn. Med andre ord skulle skillet mellom politikk og sivilsamfunn nesten utraderes.

Ikke alle diktaturer er totalitære. Derimot er alle totalitære stater diktaturer. En totalitær stat er altså et diktatur på høyoktan. Det som skiller et ”klassisk” diktatur fra en totalitær statsmakt er først og fremst at diktatoren er mest opptatt av å holde på den fysiske og økonomiske makten, mens den totalitære statsmakten er tuftet på en storslagen utopisk-ideologisk visjon for en ny menneskehet.

Det er ikke alltid enkelt å skille mellom begrepene autotarianisme og totalitarisme. Ufrie stater kan litt forenklet deles opp i tre kategorier: Den mildeste varianten er autoritære stater, det vil si regimer med en viss demokratisk innretning, men med mangelfull maktfordeling, begrenset pressefrihet, utilbørlig maktutøvelse mot opposisjon, vilkårlig rettsvern, gjerne omtalt som hybridregimer. Dagens Russland, Tyrkia, Polen og Ungarn er eksempler på dette. Kategori to er diktaturet, en statsform som er relativt selvforklarende: fravær av demokrati, ytrings- og pressefrihet, gjerne ettpartistat. Opposisjon blir kontant nedkjempet. Eksempler på samtidens diktaturer er Kina, Vietnam, Venezuela, Saudi-Arabia, Hviterussland og Cuba. Kategori tre er det totalitære diktaturet.

Totalitarisme er ikke et normativt begrep, men et statsvitenskapelig, som sier noe om diktaturets innretting. Det sier altså ikke med nødvendighet noe om diktaturets fysiske voldelighet. En autoritær stat kan være mer voldelig enn en totalitær stat. Folkemordet i Rwanda, per capita det mest effektive massedrap siden Holocaust, skjedde i et autoritært regime. Hvis vi sammenligner det totalitære DDR og det autoritære diktaturet Chile på syttitallet, så var Chile mer voldelig enn DDR.

Totalitære regimer er forskjellige, men de har også mange strukturelle likheter, og det er disse fellestrekkene som har blitt omtalt som det totalitære. Det totalitære regimet krever blind lydighet av innbyggerne, også i tanker og ideer, og de benytter seg av hjernevask og propaganda for å få det til. I det totalitære finnes ingen ytringsfrihet eller et sivilsamfunn utenfor politikkens kontroll. Den første skrevne idéen om den totalitære stat finner vi i Platons Staten. Men det var Vladimir Iljitsj Lenin, den første kommunistiske diktator, som først virkeliggjorde det totalitære systemet. Lenin mente at alt er politisk og at alle borgere hadde plikt til å videreføre revolusjonen, også om natten, mens de sov.

I kjernen av den totalitære stat finner vi det som den engelske forfatteren George Orwell kalte tankekontroll. Mens det autoritære regimet først og fremst er opptatt av å holde på makt gjennom å kontrollere borgernes gjerninger, er det totalitære regimet like opptatt av å kontrollere borgernes tanker. Å tenke feil er i seg selv en forbrytelse. Hvordan myndighetene kan kontrollere folks tanker er selvsagt ikke lett å forstå. Resultatet ble da også at millioner av mennesker i totalitære regimer ble drept fordi myndighetene antok at de tenkte ”farlige” og ”urene” tanker. I alle totalitære regimer har det blitt opprettet hemmelig politi, tankepoliti, som har hatt som oppgave å vite alt om alle og bruke alle midler for å få vite det, som spionasje, utpressing, avlytting og angiveri.

Persondyrkelse er et annet trekk ved totalitarismen. Det mest slående fysiske kjennetegnet på en totalitær stat er statuer og bannere med statsoverhoder som henger rundt på gater og torg. I Nord-Korea har persondyrkelsen blitt så ekstrem at landets grunnlegger, Kim Il Sung, som døde i 1994, har blitt utnevnt til President til evig tid. En død mann er altså statsoverhode i Nord-Korea.

Dagens Iran er et eksempel på et land som har totalitære trekk (men som ikke kan kalles en totalitær stat som sådan): religiøs og politisk ensretting, fengsling og drap på systemkritikere og ikke minst et religiøst moralpoliti. Samtidig er Iran et land med en viss politisk opposisjon. Økonomien er ikke utelukkende statlig styrt, og det er mulig å bevege seg ut og inn av landet. Vi kan derfor si at Iran ikke oppfyller alle de krav som stilles for å bli definert som et totalitært system. Mange velger derfor å kalle Iran et autoritært land med totalitære trekk.

Enkelte stater kan betegnes som posttotalitære. Det vil si at de tidligere har vært totalitære stater, men at systemet har myknet opp slik at de totalitære strukturene ikke lenger er monolittiske og uangripelige. Eksempler på dette er Kina, Vietnam og Cuba.

Begrepet totalitarisme er omdiskutert i venstreradikale miljøer. Årsaken til det er at kommunistiske statsformer, særlig under Stalin, har blitt sammenlignet med fascisme og nazisme. I The Origins of Totalitarianism argumenterte Hannah Arendt for at totalitære systemer som Hitler-Tyskland og Stalins Sovjet ga enkle svar på kompliserte forhold i form av statsbærende autoritære utopier. Kommunistene ville skape det klasseløse samfunn, hvor eiendomsretten var opphevet, hvor alle levde i overflod, og alle lover var overflødige fordi mennesker ikke lenger hadde behov for å stjele. Nazistene ville skape det raserene ariske tusenårsriket, noe de mente var den høyeste form for sivilisasjon verden ville få oppleve. Utopier som renhetslære skulle hamres inn i befolkningen med alle tenkbare metoder. Systemene hadde også mange strukturelle likheter når det gjaldt kontroll, persondyrkelse og ekstrem voldsbruk.

Formålet med bruk av totalitarismebegrepet har derimot ikke vært å sette likhetstegn mellom kommunistenes og nazistenes ideologi som sådan, der forskjellene åpenbart er store.

De rendyrket totalitære statenes dager i er nesten over. Strengt definert er det bare Nord-Korea som gjenstår.

 

Artikkelen er skrevet av Bård Larsen og er sist oppdatert 15.2.18.

 

Videre lesning:

Storebror dreper! Om totalitarisme

Totalitarisme på avveier

IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »