Hva er en kommune?

 

istockphoto.com/roberuto

 

Begrepet kommune har sitt opphav i det latinske ordet communis, som allment betyr en selvorganisering av mennesker i fellesskap. Det refererer både til organisasjoner og frivillige sammenslutninger i det sivile samfunn og til forskjellige former for lokale styringsformer i en stat. I norsk sammenheng brukes det om en politisk og administrativt territorielt avgrenset enhet innenfor det offentlige styringsverket i staten.

Kommunene er i dag tildelt en rekke oppgaver fra sentrale styresmakter når det gjelder iverksettelsen av offentlige velferdsrettigheter overfor innbyggerne. Samtidig er kommunenes legitimitet forankret lokalt som uavhengige styringsorganer med politisk og administrativ selvstendighet overfor overordnete forvaltningsnivåer og -organer.

Kommunalt selvstyre er en viktig del av liberalismens fremvekst og ideologi, slik denne utviklet seg på 1800-tallet i Europa. I Norge ble det kommunale selvstyret lovfestet med innføringen av formannskapslovene i 1837, men det er ikke hjemlet i Grunnloven annet enn gjennom en prinsipperklæring som ble innført i Grunnloven §49 annet ledd i 2016. Her står det at «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov».

Norge forpliktet seg i 1989 å anerkjenne lokaldemokratiet i Grunnloven gjennom Europarådets lokaldemokraticharter, men er i dag det eneste landet med grunnlov som ikke oppfyller charteret og har av den grunn blitt kritisert av Europarådet for dette.

Kommunenes legitimitetsgrunnlag hviler på tre liberale demokratiske verdier: frihet, deltagelse og effektivitet. Friheten sikres gjennom at lokale områder får styre seg selv gjennom egne representative politiske institusjoner. Disse er viktige arenaer der innbyggerne kan delta i utformingen av saker som angår dem selv og fungere som skoler i demokrati. Mens effektiviteten i det kommunale selvstyret følger av at vedtak som blir fattet og politikken som blir ført, foregår så nærme dem det gjelder som mulig.

Inndelingen av det norske styringssystemet i kommuner og fylkeskommuner går tilbake til 1837, men fylkeskommunen som et folkevalgt organ ble først innført i 1976 da fylket ble en egen selvstendig forvaltningsenhet på regionalt nivå. Fylkeskommunene ledes i dag av et fylkesting, som er valgt i allmenne valg for fire år av gangen. Disse foregår samtidig med kommunevalgene i Norge og alternerer med stortingsvalgene med to år.

Frem til 2016 hadde Norge 19 fylker og fylkeskommuner, inkludert Oslo, som både er en kommune og fylkeskommune, men gjennom et stortingsvedtak i 2017 ble det bestemt at Norge fra 2020 skal deles inn i 11 fylker gjennom en regionreform. I 2017 vedtok Stortinget også å redusere antallet kommuner i Norge fra 426 til 358. Målet med disse reformene var å sikre at alle norske kommuner har tilstrekkelig økonomiske og personellmessige ressurser for å ivareta den tjenesteytingen de er pålagt av sentrale myndigheter og som deres egne politisk valgte organer har bestemt.

Kommuneloven av 1992 slår fast at kommunen skal styres av et formannskap, som skal ha minst fem medlemmer. Disse velges av og blant kommunestyrets medlemmer etter proporsjonalitetsprinsippet og ledes av en ordfører og varaordfører valgt blant formannskapets medlemmer. Proporsjonalitetsprinsippet sier at formannskapet skal avspeile styrkeforholdet mellom de politiske partiene i kommunestyret, som er kommunens høyeste styreorgan. Kommunestyret skal bestå av minst 11 medlemmer i forhold til kommunens folketall, og velges direkte for fire år av gangen i kommunestyre- og fylkestingsvalg. I Drammen kommune, med rundt 70 000 innbyggere, består for eksempel bystyret av 49 faste medlemmer.

I bykommuner kalles gjerne kommunestyret for bystyre, mens det i de tre byene i Norge som har valgt en parlamentarisk styringsmodell kalles byråd. Dette gjelder per 2018 Bergen, Oslo og Tromsø samt fylkeskommunene Hedmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Troms, som har fylkesråd. Byrådet erstatter formannskapet og fungerer i forhold til kommune- eller bystyret ut fra de samme parlamentariske prinsipper som gjelder forholdet mellom Regjeringen og Stortinget på nasjonalt nivå. By- eller fylkesrådet ledes av en byråds- eller fylkesleder og fagspesifikke by- eller fylkesråder, mens ordføreren har en seremoniell rolle og er avgrenset til å være ordstyrer og representere kommunen eller fylket utad.

Kommunen skal etter loven ivareta oppgaver som grunnskole, primærhelsetjeneste og planlegging av arealbruk, mens fylkeskommunene har ansvaret for videregående opplæring, helse- og sosialpolitiske tiltak, kultur, samferdsel og regional næringsutvikling. Kommuner og fylkeskommuner kan også påta seg oppgaver som ikke er forbudt eller gitt et annet forvaltningsnivå gjennom lov eller forskrift med hjemmel i lov. Dette betyr at det kommunale selvstyret i Norge er negativt avgrenset.

 

Artikkelen er skrevet av Jan Erik Grindheim og er sist oppdatert 4.9.18.

 

Videre lesning:

Kommunesammenslåing: Færre og sterkere kommuner

Innvandring, befolkning og suksess i norske kommuner – en sammenligning

Den viktige reformen

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »