Hva betyr radikal?

 

istockphoto.com/solar22

 

Radikal (fra latin radix, ”rot”) er et relasjonelt begrep. I dagligtale illustrerer det noe som avviker fra en gitt norm eller konsensus. Et radikalt forslag i skattepolitikken kan være noe som innebærer en betydelig reform av det bestående systemet. I politisk-ideolgisk sammenheng blir begrepet gjerne benyttet om partier eller bevegelser som søker dyptgripende endring av den bestående samfunnsordenen.

I og med at radikalismebegrepet er relasjonelt vil en diktator oppfatte den som ønsker en slutt på diktaturet, som radikal. I et liberalt demokrati vil derfor radikalismebegrepet bli brukt om ønsket om en overgang fra liberalt demokrati til en annen samfunnsform.

I og med at radikalismebegrepet brukes om vidløftige eller revolusjonære bevegelser, er ofte grensedragning mellom radikalisme og ekstremisme komplisert. Det er vanlig å sette grensen ved voldsbruk, men heller ikke denne grensedragningen er fullgod. Et parti som det ultranasjonalistiske, ungarske Jobbik bruker parlamentariske metoder for å søke makt, men har en ideologi nær knyttet til fascisme. Hvis partiet skulle vinne flertallet av velgerne, er det nærliggende å tro at det vil avskaffe de demokratiske institusjonene som førte dem til makten, og at deres langsiktige mål derfor er en form for politisk ekstremisme. Det kan altså hevdes at enkelte radikale grupper har demokratiet som middel, men ikke som mål.

Det er en påfallende mangel på symmetri mellom høyre- og venstresiden i politikken når begrepet radikal brukes i norsk offentlighet. Når den høyreradikale vil fjerne den bestående samfunnsordenen, grøsser alle intuitivt, mens venstreradikal ofte brukes som en hedersbetegnelse.

Felles for de fleste radikale partier og bevegelser er en forestilling om at liberalt demokrati ikke er reelt demokrati. De radikale argumenterer for at flertallet representerer det Roussau omtalte som allmennviljen, og at dette forestilte flertallet skal ha langt større innflytelse eller enerett på å ta avgjørelser.

Et annet fellestrekk er derfor vilje til å rasere maktfordelende institusjoner for å få direkte og udiskutabelt gjennomslag for endringer. De vil altså fjerne eller begrense liberale begrensninger på politisk makt. Det siste er kjernen i det autoritære.

Praktisk talt all historisk erfaring har vist at slike endringer først ender i det som omtales som majoritetstyranni, altså en stat der individers og mindretallets rettigheter blir kraftig redusert og kneblet av de som påberoper seg flertallsmakten, for deretter å ende i regelrette autoritære stater med høy grad av korrupsjon og nepotisme, og der de flestes muligheter for politisk innflytelse har forsvunnet.

De høyreradikale vil omgjøre statsmakten og på lang sikt avskaffe liberalt demokrati. Erstatningen er en tilbakeskuende nasjonalstatsløsning med utgangspunkt i majoritetsbefolkningen. De vil endre det flerkulturelle gjennom kulturell assimilasjon. De benytter seg flittig av pseudodemokratisk retorikk, det vil si at de taler på vegne av det egentlige folket, det folket som ikke har blitt lyttet til, og som ifølge dem har blitt overkjørt av politikere som vil vanne ut majoritetsbefolkningen og kulturen deres gjennom innvandring og globalisering.

En rekke høyrepopulistiske partier har et radikalt program, som Nasjonal Front i Frankrike og Lega Nord i Italia. I Ungarn og Polen sitter regjeringer som er valgt på et radikalt program, der de er i full gang med å demontere demokratiske institusjoner. Også Donald Trump kan sies å være radikal, i den forstand at han maler frem et bilde av det liberale demokratiets institusjoner og den frie pressen som korrupte og folkefiendtlige. Lederne og nasjonene som er nevnt her samarbeider seg i mellom og har langt på vei de samme uttalte målene.

Mange venstreradikale vil ha sosialisme som statsmakt og folkemakt, presumptivt frembrakt på demokratisk vis, men de har et uavklart forhold til liberalt demokrati. SF/SV må kunne sies å ha vært venstreradikale. Dagens venstreradikale er særlig å finne i Rødt, men også på venstresiden i SV. Blant de venstreradikale råder forvirring om hva en overgang til en sosialistisk stat vil innebære for de som ikke ønsker en slik utvikling.

I et studiehefte til Sosialistisk Ungdom, Manifest 02, skrev blant andre Audun Lysbakken følgende i 2002:

«… hvordan skal faren for gjeninnføring av kapitalismen, kontrarevolusjon, møtes? … Fortsatt vil det være krefter som ønsker å gjeninnføre kapitalismen, og borgerlige ideer og forestillinger vil sannsynligvis overleve i lang tid … oppe i hodene på folk … Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innenfra eller utenfra.»

Dette har Lysbakken senere tatt avstand fra. Likevel illustrerer nok sitatet en venstreside til venstre for Arbeiderpartiet som fremdeles i noen grad preges av interne spenninger mellom radikalisme og liberalt demokrati.

 

Artikkelen er skrevet av Bård Larsen og er sist oppdatert 7.6.18.

 

Videre lesning:

Nr. 24 2013: Ekstremisme, radikalisme og populisme

Temaside: Civita om populisme

IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »