Hva er maktfordeling?

 

 

Maktfordelingsprinsippet fordeler makten på tre sfærer, en lovgivende, en utøvende og en dømmende.  Med den lovgivende delen siktes det til parlamentet eller folkeforsamlingen. Det er der lovene vedtas, selv om lovutkastene utformes av regjeringen. Med den utøvende delen siktes det til regjeringen og dens departementer. Det er disse organene som har ansvaret for å utøve politikken, og som i Norge står til ansvar overfor Stortinget og velgerne for den politiske styringen av landet. Med den dømmende delen siktes det til domstolene. Stortinget kan endre loven dersom de er uenige med Høyesteretts dømming, men må forholde seg til domstolens dommer.

Maktfordelingsprinsippet, i betydningen maktspredning, kommer til uttrykk gjennom Grunnlovens oppbygning og forskjellige bestemmelser om de ulike statsmaktene. «Den utøvende makt er hos Kongen (…)» som det heter i § 3, og § 49 slår fast at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» At det er domstolene som utøver den dømmende makt, er forutsatt i  ved  formuleringen om at ”Høyesterett dømmer i siste instans”, som det heter i § 88. Av denne formuleringen fremkommer det også indirekte at maktfordelingsprinsippet innebærer en maktbalanse, ved at de tre statsmaktene er gjensidig avhengig av hverandre og i noen grad skal kontrollere hverandre. At «domstolene dømmer i siste instans» betyr at Høyesterett kan overprøve både forvaltningen og Stortinget. Men retten kan bare gjøre dette dersom et vedtak, eller en lov, strider mot annen lov av høyere rang. Dette viser at domstolene er selvstendige, men ikke totalt uavhengige. De kan altså ikke selv gå utenfor lovene, men må basere sine vurderinger på det Stortinget som lovgiver har bestemt.

Maktfordelingsprinsippet er sammen med ”representativt folkestyre tradisjonelt ansett for å være de to hovedprinsippene i et konstitusjonelt demokrati. Tanken er altså at flertallsmakten må begrenses, siden flertallet kan ta feil eller begå overgrep. Som engelskmannen Lord Acton uttrykte det i 1887: «Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.”

Franskmannen Montesquieu (1689-1755) regnes i moderne tid som maktfordelingsprinsippets far. Historisk sett er prinsippet utviklet for å begrense kongens makt. Maktfordelingsprinsippet har røtter tilbake til både gresk og romersk statsrett og særlig til Aristoteles’ utlegninger om den såkalte blandende konstitusjonens fordeler. En blandet konstitusjon, eller statsforfatning, kombinerer elementer fra rent demokrati, eller et ubegrenset flertallsstyre, og aristokrati (adelsstyre) og monarki, ved at forskjellige oppgaver legges til mange, noen få og bare én person, og at de forskjellige organene ikke skal ha anledning til å blande seg inn i de andres respektive ansvarsområder.

 

Artikkelen er skrevet av Torstein Ulserød og Morten Kinander og er sist oppdatert 18.12.18.

 

Videre lesning:

Hva er maktspredning?

«Den solbergske parlamentarisme»: Ny og særegen i norsk politikk?

Hva er parlamentarisme?

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »