Hva er identitetspolitikk?

 

 

«Identitetspolitikk» er et begrep med mange konnotasjoner som i de senere årene har blitt et vesentlig innslag i den offentlige samtalen.

I utgangspunktet er ordet brukt som begrep siden slutten av 1970-tallet, og handler om hvordan grupper med felles referanser, som etnisitet, religion, kjønn eller seksuell legning samles for å fremme egen interesser og kampsaker.

Identitetspolitikk er politikk som taler til våre forestillinger om oss selv og om andre. Det er altså en så bred fortolkning at man i teorien kan erklære nesten all politikk for identitetspolitikk, fordi nesten all politikk innebærer et element av identitet.

Identitetspolitikkens utfordringer er størst der andre får sitt selvbilde utfordret. Altså der det er ”konkurranse” om ulike identiteter og/eller kamp om hegemoni. De fleste identitetsendringer skjer over tid, og med mindre spenning og konflikt.

Selv om begrepet identitetspolitikk er av relativ ny dato, har identitetspolitikk lenge vært en del av den samfunnsutviklingen. Borgerettighetskampene i USA på 1950- og 60-tallet trekkes gjerne frem som eksempler. Hensikten til Martin Luther King og andre menneskerettighetsforkjempere i USA på var at de svarte og andre minoriteter skulle få samme grunnleggende rettigheter som hvite amerikanere og bli en del av fellesskapet, slik de hadde rett på. I tiårene som fulgte skulle gammel urett gjøres opp for. I USA ble det vedtatt lover som skulle forhindre hverdagsrasisme, for eksempel ved ansettelser i det offentlige. Svarte studenter kunne kvoteres inn ved universitetene. I Norge fikk vi Sametinget i 1989. I store deler av den vestlige verden var identitetspolitikk en viktig drivkraft for å fremme ikke bare minoriteters rettigheter, men også deres muligheter for å løftes på likefot inn i samfunnet, inn i fellesskapet. Eller til å kunne praktisere eget språk og kultur. Kampen for homofiles rettigheter, kvinnekampen … alt dette er også identitetspolitikk.

Slik vi bruker begrepet i dag – altså identitetspolitikk i snever forstand – har det fått en noe annen mening. Nåtidens identitetspolitikk et resultat av glidende overganger fra gårsdagens fellesskapstanker til gruppetenking. Målet, er ikke å løfte grupper inn i et større fellesskap, i alle fall ikke på kort sikt, men snarere å utdype ulike gruppers eksepsjonalitet og fremme deres særinteresser.

Identitetspolitikk materialiserer seg gjerne i form av ytringer på vegne av en gruppe. Med gruppen som stedfortreder sitter man på definisjonsmakten, fordi kritikk av den som ytrer noe ikke bare er et angrep på en person, men en hel gruppe.

Grovt sett kan dagens identitetspolitikk deles inn i en progressiv variant og en nasjonalistisk variant.

Nasjonalistisk identitetspolitikk er relativt enkel å beskrive. Det handler om forestillinger om den forbigåtte (hvite) majoriteten. Om et autentisk folk og deres kulturelle egenart som er blitt fordrevet eller fremmedgjort av multikultur og globalisering.

Den progressive identitetspolitikken er derimot mer innviklet, der et mangfold av ulike gruppers interesser blir fremmet på bakgrunn av etnisitet, religion, kjønn eller seksualitet.

Her vektlegges forestilte strukturelle og institusjonelle majoritetsprivilegier og nesten ugjennomtrengelige maktstrukturer som plasserer gruppene i en tilstand av utenforskap. Her hører det også til at slike maktstrukturer er nedfelt i det ubevisste, som historisk og kulturell arv gjennom generasjoner, i språket, i måten vi derfor betrakter ”de andre” på.  På bakgrunn av slike bevisste og ubevisste maktstrukturer er genuin identitet noe som må oppleves innad i gruppen. Virkelig empati er altså ikke noe som kan innhentes intellektuelt, den må erfares blant de som har opplevd det samme, eller som mener at de har opplevd det samme. Implisitt også at vi ikke egentlig kan forstå hverandre på tvers av gruppene.

Kritikk mot identitetspolitikk går primært ut på at den bryter med en lenge rådende forestilling om likhet og universalisme, at verden går i revers og at ideer som dominerer debatter og nyhetsbildet trekker folk fra hverandre og ikke nærmere hverandre. Identitetspolitikk har derfor ført til ideologiske og politiske konflikter både på høyre – og venstresiden. Høyrepopulister vinner frem med programmer som langt på vei hviler på etnisk nasjonalisme og proteksjonisme, altså et brudd med liberalisme og globalisering. På den progressive siden har den identitetspolitiske venstresiden glidd bort fra den mer klassebaserte og universelt orienterte venstresiden.

En del kritikere, blant annet den britiske forfatteren og vitenskapsteoretikeren Kenan Malik, mener at den progressive og den nasjonalistiske identitetspolitikken bekrefter hverandres verdensbilder. Ifølge Malik er det en utbredt misforståelse at identitetspolitikk har progressive røtter. Ifølge Malik er identitetspolitikk en gammel reaksjonær forestilling. ”Det er i begrepet rase – insisteringen på at mennesker er delt inn i en rekke essensielle grupper, og at gruppeidentitet bestemmer vår moralske og sosiale plass i verden – at vi finner den opprinnelige identitetspolitikken, fra hvor ideene om hvitt overherredømme vokste frem”, skrev Malik i The Guardian i 2019.

Kritikere hevder at identitetspolitikk er i kjernen av polariseringsprosessen som den vestlige verden er inne i. I en tid med så mye polarisering, fører identitetspolitikk til at mange slutter rekkene om sine likesinnede. For eksempel har valget av Donald Trump som president i USA i 2016 skutt fart på hvit identitetspolitikk.

Identitetspolitikk har likheter med ytterpunktene multikulturalisme og monokulturalisme. Som begrepene antyder heller multikulturalisme mot et samfunn der ulike grupper danner parallelle samfunn, mens monokultur er motsatsen der nasjonen preges av kulturell ensretting. Både multikulturalismen og monokulturalismen tenderer mot å låse inne individet innenfor én kultur. I dag praktiserer likevel de fleste flerkulturelle vestlige land en viss form for multikulturalisme, gjerne omtalt som «myk multikulturalisme». Her er det individets rettigheter som legger premissene for realiseringen av kulturelt mangfold i samfunnet.

 

Teksten er skrevet av Bård Larsen og er sist oppdatert 8.7.20.

Videre lesning:

Identitetspolitikk

Krenkelse, rasisme og identitetspolitikk

Nr.11 2012: Multikulturalisme og liberale verdier

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »