Begrepet næringsnøytralitet benyttes gjerne til å beskrive en økonomisk politikk som tilstreber størst mulig grad av generelle rammebetingelser og likebehandling for alle næringer og enkeltbedrifter. Motsatsen til en næringsnøytral politikk er en selektiv næringspolitikk, hvor politikken og staten særbehandler og favoriserer utvalgte næringer, eventuelt også enkeltbedrifter. Næringsnøytralitet innebærer derfor størst mulig grad av generelle og like spilleregler for alle, og minst mulig særbehandling og favorisering av enkelte næringer og næringsaktører.
Målsettingen med næringspolitikken, slik det den vanligvis har vært definert i Norge, er å sikre en høyest mulig verdiskaping med utgangspunkt i landets tilgjengelige ressurser.
Det bærende prinsippet for en næringsnøytral politikk er å fremme næringspolitikkens verdiskapende hovedmål gjennom gode, generelle og likeverdige rammebetingelser og velfungerende markeder. Myndighetenes næringspolitiske primæroppgave er derfor å utvikle, vedlikeholde og fornye produktive og rettferdige spilleregler som gjelder mest mulig likt for alle. Innenfor disse rammene vil så enkeltnæringer og bedrifter konkurrere om å tiltrekke seg arbeidskraft og kapital. De bedriftene som har høyest verdiskapning vil være de som greier dette best og være de som vokser og utvikler seg videre.
Hovedbegrunnelsen for næringsnøytralitet er at hensynet til verdiskaping og en mest mulig effektiv ressursbruk på tvers av økonomien, oppnås mest treffsikkert gjennom åpne markedsprosesser drevet av etterspørsel, konkurranse og fri prisdannelse – og ikke gjennom politisk styring fra myndighetenes side. På denne måten vil næringsutviklingen til enhver tid drives fremover av de aktørene og produktene som viser seg best egnet til å tilfredsstille våre behov på en mest mulig effektiv måte.
Skulle man alternativt ha innrettet næringspolitikken slik at det er politiske beslutninger som skal bestemme hvilke næringer og bedrifter som skal lykkes og vokse, er det tilnærmet umulig å unngå at ressursbruken blir mindre effektiv og at verdiskapningen blir lavere. I den grad markedet settes ut av spill vil næringsaktørene bli belønnet mer for å tilfredsstille politiske behov enn kundebehov.
Næringsnøytralitetens markedsøkonomiske fundament
Begrepet næringsnøytralitet gir kun mening innenfor et markedsøkonomisk system. I det store bildet kan det sies at alle de grunnleggende spillereglene som en velfungerende markedsøkonomi forutsetter virker i retning av en næringsnøytral økonomisk politikk. Og motsatt: All politikk som motvirker og undergraver markedsøkonomiens institusjonelle fundament virker i retning av en selektiv politikk som forskjellsbehandler og favoriserer gjennom ulike former for særregler, statlig detaljregulering og direkteinngrep i den økonomiske prosessen.
I så måte kan en av de klareste vendepunktene i retning av en mer næringsnøytral økonomisk politikk i Norge i nyere tid illustreres med mottagelsen av Liedutvalgets innstilling om Industripolitiske retningslinjer for de nærmeste årene (St. meld. Nr. 54 1980-81). Der heter det at det var bred enighet om at:
(…) vårt land i hovedsak bør bygge på en desentralisert markedsøkonomi som system. Samtidig er det også enighet om at markedsøkonomien må reguleres gjennom rammebetingelser; d.v.s. lover, regler, skatter og avgifter m.v. (…) Innenfor et slikt system vil den enkelte bedrift også være samfunnsøkonomisk lønnsom dersom den driver ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger.
Næringsnøytral politikk er derfor nøytral i den forstand at den ikke aktivt gir bedre betingelser for en bransje eller en bedrift fremfor andre bransjer og enkeltbedrifter. Det overlates dermed til markedet å selektere de næringene og enkeltbedriftene som overlever. De enkelte næringer og bedrifter vil imidlertid berøres forskjellig av rammebetingelsene fordi de opererer i ulike markeder, i ulik grad påvirker sine omgivelser, bruker ulik type teknologi og arbeidskraft, ulike mengde energi m.v. Forskjellene i måten bedriftene rammes av lover og regler blir et resultat av at de driver forskjellige typer virksomhet, og ikke av at regelverket for likeartede virksomhet varierer mellom næringer og bedrifter.
Det er to hovedgrunner til at en markedskonform og næringsnøytral politikk nødvendigvis også må være «aktiv» næringspolitikk.
For det første må de institusjonelle spillereglene som former rammene og insentivene for en velfungerende markedsøkonomi hele tiden vedlikeholdes og fornyes i møte med vesentlige endringer i teknologi, maktforhold og ny kunnskap.
For det andre må en markedskonform næringspolitikk rettes inn mot å hindre markedssvikt; situasjoner der markedet ikke vil være i stand til å selektere og produsere effektivt. Eksempler på kilder til markedssvikt er fellesgoder, eksterne virkninger, informasjonsskjevhet, ufullkommen konkurranse og maktkonsentrasjon.
Eksempler på en mer næringsnøytral politikk
I Norge ble begrepet næringsnøytralitet først kjent i skattepolitikken, gjennom begrepet «skattemessig nøytralitet». Aarbakke-utvalget (NOU 1989: 14) gikk så langt som å definere næringsnøytralitet som «likebehandling mellom næringer i skattepolitikken». En milepæl i denne retningen var den store skattereformen under Brundtland-regjeringen i 1992. Denne skattereformen markerte starten på en prosess, som er fulgt opp med jevne mellomrom siden, under samme motto: Skattesystemet blir mer effektivt og vekstfremmende når det er basert på lave skattesatser og et bredt skattegrunnlag, istedenfor på høye skattesatser og mange unntaks- og fradragsordninger. Større grad av skattemessig likebehandling av sammenlignbare inntektskilder og andre skatteobjekter har vært et retningsvisende prinsipp for et mer effektivt og vekstfremmende skattesystem.
Hovedbegrunnelsen har lenge vært at «det bidrar til at produksjonsressursene utnyttes best mulig og hindrer at skattereglene er avgjørende for aktørenes tilpasning» (Nasjonalbudsjettet 2021, s. 127).
Siden 1980-tallet er det gjennomført en rekke reformer som har bidratt til å bevege den norske økonomiske modellen i en liberaliserende og samtidig mer næringsnøytral retning.
Aldri helt næringsnøytralt
Der det er lettest å praktisere tilnærmet full næringsnøytralitet på tvers av næringer er på viktige områder som beskatning av personer og bedrifter, merverdiavgift, tollavgifter, miljøavgifter, samt alle lover som regulerer konkurranse, ulike selskaps- og organisasjonsformer, regnskapsregler, avskrivingsregler, eiendomsrett, rettssikkerhet, arbeidsmiljølovgivning, offentlige tillatelser, kommunale reguleringsbestemmelser mv.
I virkeligheten er det likevel vanskelig å unngå at en enkelt næringsgren, på grunn av næringens art, også underlegges et sett av bransjespesifikke reguleringer. Det finnes eksempelvis tungtveiende grunner til å definere produkt- og sikkerhetsstandarder innen en rekke produktkategorier. At bankvirksomhet er underlagt et eget finanstilsyn og regler som regulerer minstekrav til kapitaldekning er også vesentlig av hensyn til landets finansielle stabilitet. Eller ta særlige regler for dyrevelferd i landbruket, hygieneregler innen serveringsnæringene eller byggetekniske forskrifter innen boligbygging. Felles for de aller fleste velbegrunnede reguleringer, som er spesifikke for enkeltnæringer, er at de kan utformes på en måte som er markedskonform og som virker tilnærmet nøytralt innen den aktuelle næringsgrenen.
Et annet uunngåelig avvik fra fullkommen næringsnøytralitet er knyttet til det faktum at all offentlig politikk innen felt som allmennutdanning, yrkesutdanning, høyere utdanning, forskning, innovasjon, transport- og kommunikasjonsinfrastruktur og arealplanlegging nødvendigvis må speile og dermed indirekte «støtte opp under» den eksisterende næringsstrukturen. Men en slik form for ikke-intendert og ex post facto begunstigelse av eksisterende næringer og deres tyngdepunkt er det verken mulig eller ønskelig å forsøke å nøytralisere ved hjelp av en selektivt inngripende politikk. Det ender fort opp med å rette opp en liten «feil» ved begå en ny og langt større feil.
Artikkelen er skrevet av Lars Peder Nordbakken og er sist oppdatert 1.6.21.
Videre lesning:
Arbeiderpartiets «nye» næringspolitikk tyder på at Brundtlands industripolitikk er glemt