Hva er et marked?

 

Ordet marked ble opprinnelig brukt som benevnelse på møteplasser for kjøp og salg av varer. Det kunne være periodiske markeder, som det berømte silkemarkedet i Lyon, handelstorg som man finner i de fleste byer, eller børser for mer regulert handel med råvarer, metaller, valuta eller verdipapirer. Alle slike markedsplasser ble til som et svar på å løse en rekke fysiske og praktiske handelshindringer: den høye risikoen og de høye kostnadene som var forbundet med store avstander mellom selger og kjøper, knapphet på informasjon om gjensidig fordelaktige handels- og byttemuligheter, samt behovene for rettssikkerhet og etablering av tillitsrelasjoner for å muliggjøre handel i større skala på mer permanent basis.

Mange av de samme drivkreftene er fortsatt virksomme i vår tid, men har naturlig nok endret karakter som følge av store teknologiske og institusjonelle endringer. Den grunnleggende logikken som tilsier at de økonomiske gevinstene ved arbeidsdeling og spesialisering bare kan realiseres gjennom handel, innebærer også at vi stadig søker etter nye og bedre metoder for å oppnå lavere transaksjonskostnader, det vil si lavere praktiske handelshindringer. Tenk bare på hvordan et ordnet valuta-, kreditt- og betalingssystem, utbygging av jernbaner og moderne skipsfart, en global standard for transportcontainere og nedbygging av tollsatser og andre politiske handelshindringer har revolusjonert internasjonal handel. Det er allerede lenge siden dataalderen, Internett og digitaliseringen for alvor begynte å utvide markeder og integrere verdikjeder med et globalt nedslagsfelt. Møteplassene for kjøp og salg er der fortsatt, selv om vi i dag tenker vel så mye på Finn.no, eBay og Amazon, som på det nærmeste geografiske handelssentret.

Men, markeder er, i økonomisk forstand, verken et sted, en ting, en organisert enhet eller en tilstand. Markedet er, som økonomen Ludwig von Mises forstod tidligere og tydeligere enn noen andre, en prosess drevet frem av samspillet mellom alle enkeltmennesker, som i sine ulike roller tar del i samfunnets arbeidsdeling og handel. Som Mises forstod det, er markedet i ytterste konsekvens en form for sosialt samarbeid, styrt av våre personlige verdivurderinger og handlinger, og koordinert via markedets tilbud, etterspørsel, konkurranse og prisdannelse. Som Mises fortsatte: «There is nothing inhuman or mystical with regard to the market. The market process is entirely a resultant of human actions. Every market phenomenon can be traced back to definite choices of the members of the market society.” Vi kan legge til at alle enkeltmarkeder i siste instans også er definert av en produktkategori, det vil si av produkter som kundene i markedet oppfatter som relevante alternativer for tilfredsstillelse av tilsvarende type behov eller ønsker.

Selv i en markedsøkonomi blir naturligvis ikke alle økonomiske aktiviteter koordinert gjennom markeder. En rekke aktiviteter blir også koordinert utenfor markedet, innenfor en organisasjon, som for eksempel internt mellom ulike avdelinger i en industribedrift eller en bank. Hvorfor er det slik, og hvor går egentlig grensen mellom organisasjonsinterne transaksjoner og markedstransaksjoner? Svaret er ganske enkelt, hvis vi aksepterer den berømte bedriftsteorien til økonomen Ronald Coase, og det svaret finnes i en bedriftsintern avveining av transaksjonskostnadene og de administrative kostnadene forbundet med de to alternative koordineringsmetodene. Et talende eksempel er måten Internett og digitalisering har bidratt til en drastisk reduksjon i kostnadene ved å stykke opp verdikjeder i mindre spesialiserte biter, og outsource produksjonen av stadig flere komponenter og deler til spesialiserte aktører i flere land. På denne måten er det blitt mer lønnsomt å ta det globale markedet i bruk, også på områder som tidligere ble ivaretatt internt i bedriften. Som et resultat har vi fått en mer finmasket global arbeidsdeling. Dermed har markedets omfang og betydning økt og bidratt til fremveksten av en stadig mer integrert verdensøkonomi. Og som en viktig konsekvens har globaliseringens gevinster nådd ut til stadig større deler av verdens befolkning, og bidratt vesentlig til at antallet mennesker i verden som lever under ekstrem fattigdom er redusert med rundt 1 milliard, bare siden 1990.

I tradisjonell økonomisk teori om hvordan markeder fungerer er hovedfokuset gjerne rettet mot prismekanismens koordinerende funksjon, og måten markedsprisen på en ensartet vare har en tendens til å hvile på et nivå som skaper likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Fryser kaffeplantene i Brasil, slik at tilbudet reduseres, øker prisen på brasiliansk kaffe slik at etterspurt kvantum reduseres, og insentivene for å plante mer kaffe styrkes – og markedet balanseres dermed på nytt gjennom den fleksible prismekanismen. Denne teorien har fortsatt mye for seg i råvaremarkeder hvor produktene er relativt homogene og derfor er lette å sammenligne. Likevel er slike markeder unntaket snarere enn hovedregelen.

De aller fleste markeder er kjennetegnet ved differensierte produkter, produkter som skiller seg fra hverandre langs en hel rekke kvalitetsdimensjoner, til tross for at produktene tilhører samme kategori, og konkurrerer om å tilfredsstille lignende behov i markedet. Slike normale markeder er ikke bare vesentlig forskjellige fra de idealiserte lærebokmodellene. De skiller seg også ut ved å formidle følgende viktige budskap: Menneskelig adferd i virkelighetens markeder handler ikke utelukkende om å tilpasse seg til gitte markedsdata, slik alle statiske likevektsmodeller antyder. I virkeligheten finner vi også en annen type adferd, en kreativ adferd. Den kreative adferden sprenger grensene for eksisterende praksis og rutine gjennom å skape noe nytt gjennom entreprenørskap og innovasjoner. Slike handlinger utgjør i virkeligheten den sterkeste form for konkurransepress som finnes, og den handler ikke bare om pris, men i høyeste grad om innovativ produktdifferensiering med sikte på å skape unike konkurransefortrinn for å vinne frem i konkurransen om å tilfredsstille kundens behov på stadig bedre og mer effektive måter.

Den kritiske forutsetningen for at samfunnet som helhet skal dra størst mulige nytte ut av denne formen for rivaliserende konkurranse om kundenes tillit, er ikke at markedet ligner mest mulig på en teoretisk idealmodell, men at det etableres et sett med likeverdige spilleregler som sikrer åpen og virksom konkurranse, og som motvirker maktkonsentrasjon og slår ned på misbruk av markedsmakt. Derfor er det også en illusjon å tro at det finnes noe slikt som en velfungerende markedsøkonomi i en slags uregulert naturtilstand, uten politisk vedtatte spilleregler. Viktigheten av slike spilleregler understrekes ytterligere når vi også erkjenner at alle enkeltmarkeder er forbundet med hverandre i et stort nettverk, både horisontalt (i tilsvarende ledd i verdikjeden) og vertikalt (mellom ulike deler av verdikjeden). Monopoldannelse i et ledd i en verdikjede kan derfor resultere i en konkurranseundertrykkende maktkonsentrasjon i en hel næring. Den økte forekomsten av digitale nettverksmarkeder utgjør i så måte en betydelig og økende utfordring. I nettverksmarkeder øker typisk verdien og kvaliteten av tjenesten for brukerne med det totale antallet brukere av samme tjeneste, hvilket lett medfører at den første ledende aktøren i kategorien får en stadig mer dominerende markedsposisjon. Dermed blir det svært vanskelig for nye aktører å utfordre den ledende aktørens tiltagende monopolposisjon. Klassiske eksempler er Microsoft med sitt dominerende Windows operativsystem, Googles søkemotor og Facebook innen sosiale medier. Disse eksemplene viser også at det trengs nye virkemidler og et styrket internasjonalt samarbeid for å gjøre et internasjonalt konkurransetilsyn mer relevant og effektivt.

Også i arbeidet med å sikre åpnere markeder og friere handel og faktorbevegelser på tvers av landegrensene trengs en aktiv reformpolitikk som vedlikeholder, fornyer og forsterker de multilaterale spillereglene i møte med nye politiske utfordringer, teknologiske endringer og endrede maktforhold. Et eksempel er EUs indre marked, med sine fire friheter. Dette åpne og integrerte markedet er det umulig å forestille seg uten det omfattende felles regelverket som sikrer fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft på ikke-diskriminerende basis mellom landene.

En ytterligere grunn til å konsentrere oppmerksomheten om de rammebetingelsene som må være på plass for at samfunnet som helhet skal høste størst mulige velferdsgevinster fra en velfungerende markedsøkonomi, finner vi i arbeidet med å avvikle tidligere naturlige monopoler til fordel for etablering av virksom konkurranse og reell valgfrihet for forbrukerne i en hel rekke sektorer. Etablering av konkurransemarkeder der det ikke fantes markeder tidligere har vist seg å kreve et grundig arbeid for å etablere et sett med spilleregler som er nøye tilpasset forholdene i den enkelte sektor. Eksempler er radio og tv, elektrisitetsmarkedet, markedene for mobiltelefoni, mobilt Internett og bredbåndtilknytning, samt luftfart, barnehagedrift og en rekke helse- og velferdstjenester som inngår i et offentlig finansiert tjenestetilbud. Gevinstene ved å ta markedet i bruk på alle disse områdene er kritisk betinget av hensiktsmessige spilleregler som sikrer virksom konkurranse og reell valgfrihet for forbrukerne. Realiteten er at slike markeder ikke ville eksistert uten nøye gjennomtenkte sektorreguleringer.

Den største trusselen mot en fortsatt utvidelse av markedets handlingsrom kommer høyst sannsynlig ikke fra den teknologiske utviklingen. Mer sannsynlig er det at den teknologiske utviklingen, gjennom digitalisering, robotisering og såkalt «kunstig intelligens», fortsatt vil bidra til å skape stadig flere muligheter for arbeidsdeling og handel via markeder – også på helt nye områder som vi kanskje ikke engang har tenkt på.

Sannsynligheten er desto større for at enkeltmarkeder, og det store globale nettverket av et mangfold av enkeltmarkeder, vil bli truet av politikkens manglende evne og vilje til å vedlikeholde, fornye og forsterke de institusjonelle rammebetingelsene som velfungerende markeder er kritisk betinget av. Hvis markedsøkonomiens institusjoner forvitrer, er det ikke bare den økonomiske friheten, det frie yrkesvalget og forbrukernes valgfrihet som vil settes i fare. Vi setter også i fare den viktigste kilden til økonomisk vekst, velferd og positive fremtidsperspektiver for kommende generasjoner.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Peder Nordbakken og er sist oppdatert 12.02.18.

 

Videre lesning:

Nr. 9 2010: Et forsvar for kapitalismen

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »