Hva er straff?

 

 

Straff er en reaksjon som gjerne defineres som et onde staten påfører en lovbryter på grunn av lovbruddet, og i den hensikt at det skal oppleves som et onde. De reaksjonsformene som er regnet som formell straff, fremgår av straffeloven. De alminnelige straffene er fengsel, forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff (alternativ reaksjonsform etter konfliktrådsloven for lovbrytere under 18 år), bøter og rettighetstap. Dømmes en person til tvungent psykisk helsevern, er det ikke straff. I norsk strafferett har den offisielle begrunnelsen for straff vært knyttet til straffens antatt individualpreventive og allmennpreventive virkninger. Alle fremstillinger av norsk strafferett har disse to begrepene som den sentrale begrunnelsen for straff. At straffen skal virke avskrekkende og være fellesskapets styringsinstrument, har vært ansett for å være straffens moderne og humanistiske begrunnelse. At en gjerningsmann skal møtes med gjengjeldelse, er en oppfatning som har vært diskreditert i norsk strafferett siden tidlig på 1900-tallet.

Ileggelse av straff krever hjemmel i lov gjeldende på gjerningstidspunktet. Dette følger av det strenge legalitetsprinsippet på strafferettens område, Grunnloven § 96 (se Legalitetsprinsippet), og det grunnlovfestede forbudet mot lover med tilbakevirkende kraft, Grunnloven § 97. Saker om straff behandles etter reglene i straffeprosessen, med de rettstatsgarantiene det medfører, som uskyldspresumpsjon og forbud mot selvinkriminering. Både fysiske og juridiske personer kan være gjenstand for straff. At fysiske personer kan straffes, er opplagt for de fleste. Men også juridiske personer, som selskaper, foreninger, stiftelser og offentlige etater, kan straffes med bøter etter straffelovens bestemmelse om såkalt foretaksstraff.

Straff mot et foretak kan anvendes ”når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av” foretaket, som det står i straffeloven §27. Det er et sentralt kjennetegn ved foretaksstraff at den kan anvendes mot et foretak selv om ingen enkeltpersoner blir straffet. Reaksjonsformen er utviklet med tanke på næringslivet, og begrunnelsen er at man ved å reagere med bøter mot bedrifter som gjør noe som skader samfunnet, kan ramme virksomhetenes økonomi, i håp om at både bedriften og andre foretak skal endre holdninger og rutiner.

Det bør nevnes at det parallelt med den formelle strafferetten, som er beskrevet over, eksisterer et forvaltningssanksjonssystem. Forvaltningen har en rekke tvangshjemler og sanksjonsmuligheter som for alle praktiske formål går ut på det samme som en straffereaksjon, men som formelt sett ikke er straff, og der borgerne ikke er vernet av rettsstatsgarantier på samme måte som gjennom straffeprosessen. Med forvaltningens tvangshjemler siktes det til de hjemlene som ulike tilsyns- og kontrollmyndigheter har til å ilegge overtredelsesgebyrer, foreta husransakelser, bevissikring osv.

 

Artikkelen er skrevet av Morten Kinander og Torstein Ulserød og er sist oppdatert 16.2.18.

 

Videre lesning:

Civita-notat: Straff i norsk rett – en kritikk

Vi har glemt hvorfor vi straffer

STRAFF: Et passende pinenivå

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »