Nozick, Robert – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Robert Nozick Cohen ble født i Brooklyn 16. november 1938, og var sønn av en jødisk entreprenør fra Russland. Allerede da han var ung student, gikk det gjetord om Nozicks filosofiske begavelse. Han studerte ved Columbia og Princeton, og leverte i 1963 en doktoravhandling om beslutningsteori under veiledning av den kjente vitenskapsfilosofen Carl Gustav Hempel.

Som så mange andre liberale tenkere, begynte Nozick som sosialist. Han var medlem av ungdomsavdelingen i Norman Thomas’ Socialist Party, og senere grunnla han Student League for Industrial Democracy på Columbia College. Under innflytelse av tenkere som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises og Murray Rothbard foretok han imidlertid en politisk helomvending. Han beskrev denne omvendelsen slik: ”En stund tenkte jeg: ’Vel, argumentene er riktige, kapitalismen er det beste systemet, men bare dårlige mennesker vil jo mene noe slikt.’ Så ble på et tidspunkt intellektet og hjertet mitt forent.”

I 1969 ble han professor i filosofi ved Harvard, i en alder av 30 år, og han skulle forbli der livet ut. Nozick fikk sitt store gjennombrudd med Anarchy, State, and Utopia (1974), som var et svært radikalt argument for en minimalstat og et angrep på forestillingen om fordelingsrettferdighet, ikke minst slik den var blitt utformet av hans kollega ved Harvard, John Rawls, i A Theory of Justice (1971).

Anarchy, State, and Utopia skapte stor debatt, men Nozick var ikke selv noen deltager i denne debatten. Han svarte ikke på kritikk, og skrev heller ikke nye artikler eller bøker som var viet en videreutvikling av teorien fra Anarchy, State, and Utopia. Den neste boken hans, Philosophical Explanations, ble utgitt i 1981, og drøftet et stort antall emner, som kunnskapsteori, viljesfrihet, personlig identitet, verdilære og meningen med livet. The Examined Life (1989) tok for seg eksistensielle problemstillinger for et bredere publikum. The Nature of Rationality (1993) var et mer fagfilosofisk arbeid som tok for seg praktisk rasjonalitet og beslutningsteori. Deretter fulgte essaysamlingen Socratic Puzzles (1997), som blant annet inneholdt en rekke essays om politisk filosofi. Nozicks siste bok, Invariances (2001), var en metafysisk studie av verdens objektive beskaffenhet. Ingen av disse senere verkene har vært i nærheten av å få samme oppmerksomhet som debutverket.

Nozick beklaget at han først og fremst var kjent for Anarchy, State, and Utopia, og sa at han ikke først og fremst betraktet seg selv som politisk filosof. Utover i forfatterskapet beskrev han gjentatte ganger den politiske filosofien i Anarchy, State, and Utopia som alvorlig inadekvat, blant annet fordi den ikke tar tilstrekkelig høyde for viktigheten av sosiale institusjoner. Han får utvilsomt et videre syn på hvilke legitime oppgaver offentlige institusjoner har, dvs. at de ikke lenger begrenses til utelukkende å være apparat for beskyttelse av individuelle rettigheter. Mange tolket dette som om Nozick hadde gjennomgått en politisk omvendelse. I et intervju i 2001 sa imidlertid Nozick at han riktignok ikke var fullt så kompromissløst libertariansk som tidligere, men at ryktene om hans frafall fra libertarianismen hadde vært betydelig overdrevet. Nozick døde 23. januar i 2002 etter lang tids kamp mot kreft, 63 år gammel.

Anarchy, State, and Utopia (1974) var som nevnt ikke minst et svar til og en kritikk av Harvard-kollegaen John Rawls’ egalitære A Theory of Justice(1971). Disse to verkene blir også gjerne regnet som de to virkelig klassikerne innen analytisk, politisk filosofi. De utgjør på mange måter også de to ytterpunktene innenfor den liberalistiske tradisjonen – i det minste de to ”akademisk respektable” ytterpunktene – og det gjelder særlig i spørsmålet om fordelingsrettferdighet, som har stått sentralt i store deler av den liberalistiske tradisjonen fra Adam Smith og fremover. Nozick avviser selve forestillingen om at det overhodet skulle finnes noe slikt som fordelingsrettferdighet, fordi rettferdighet for ham ikke er et fordelingsspørsmål overhodet, men utelukkende dreier seg om legitim ervervelse, frivillig utveksling og eventuell gjenopprettelse av tidligere urettmessige ervervelser og utvekslinger. Anarchy, State, and Utopia innledes med påstanden om at ”individer har rettigheter, og det er ting som ingen person eller gruppe kan gjøre mot dem (uten å krenke deres rettigheter)”. Det er verdt å merke seg at Nozick ikke gjør noe forsøk på å begrunne påstanden om at individer har rettigheter – det er noe han simpelthen forutsetter. Nozick er en slags kontraktsteoretiker, men hans teori skiller seg fra mange andre kontraktsteorier fordi individets rettigheter ifølge ham finnes forut for kontraktsinngåelsen – snarere enn å være et resultat av kontrakten – og dette setter sterke begrensninger på hvilken form kontrakten kan ha.

Nozick er en libertarianer som mener at statens rolle i samfunnet bør være svært begrenset. De fleste libertarianere legger en konsekvensialistisk analyse til grunn for et slikt standpunkt, ved å fremheve at statlige byråkratier er ineffektive, at statlig styring av økonomien ikke kan fungere etc. Nozick sier seg for så vidt enig i slike argumenter, men hans eget forsvar for libertarianismen er strengt rettighetsbasert, ikke konsekvensialistisk. Han ville altså ha forsvart sin minimalstat enten den skulle ha bedre eller dårligere konsekvenser enn andre styreformer. Nozicks politiske filosofi har et kantiansk fundament, nærmere bestemt i Kants tanke om at ethvert menneske har en iboende verdighet som innebærer at det alltid må betraktes som et formål i seg selv og aldri kan reduseres til bare å være et middel eller et redskap for andre.

Nozick hevder at ethvert menneske har et eierskap til seg selv, en tanke vi også kjenner fra Lockes politiske filosofi. Dette eierskapet omfatter ens kropp, evner og arbeid – og alt som måtte være et produkt av disse. Å eie noe er å ha retten til det, til å bruke det eller avhende det slik man måtte ønske. Disse rettighetene setter moralske grenser for andres handlinger. De kan for eksempel ikke ta livet av deg eller skade deg fordi dette ville innebære en krenkelse av din eiendomsrett. De kan heller ikke tvinge deg til å arbeide mot din vilje – uansett hvor gunstig dette måtte være for deg selv eller andre – da du er den rettmessige eieren til din arbeidskraft. Fra dette utgangspunktet trekker Nozick kontroversielle slutninger, hvor den mest beryktede er at skatt er en form for slaveri. Argumentet er at staten ved å tvinge deg til å betale skatt av dine inntekter, i realiteten tvinger deg til å arbeide ufrivillig for staten i den tiden du produserer verdier som tas fra deg gjennom beskatning. Dette er videre et argument mot omfordeling, slik den for eksempel gjennomføres i velferdsstater. Ved å tilkjenne enkelte borgere retten til visse ytelser, som sosialhjelp, gir staten dem samtidig retten til å høste fruktene av andres arbeid, hvilket innebærer at de sistnevnte delvis blir å betrakte som slavearbeidere for de førstnevnte. Dette er imidlertid uforenlig med prinsippet om at ethvert individ har eiendomsretten til selv. Velferdsstaten er derfor ifølge Nozick en dypt umoralsk institusjon fordi den krenker individets mest grunnleggende rettigheter.

Den eneste staten som kan forsvares blir da en minimalstat som begrenser seg til å beskytte individene mot vold, tyveri og bedrageri. Staten har ingen rett til å beskytte individene mot seg selv ved for eksempel å forby narkotiske stoffer eller å hindre noen i å begå selvmord. Siden individet har eiendomsretten til seg selv må det også ha full anledning til å ødelegge selv hvis det skulle ønske det.

Nozick forsvarer teorien om minimalstaten mot angrep fra to kanter, dels mot dem som vil ha en mer omfattende stat og dels mot dem som ikke vil ha noen stat overhodet, nærmere bestemt anarkister. Argumentet mot anarkistene, som fremsettes i første del av Anarchy, State, and Utopia, er at ethvert anarki nødvendigvis vil utvikle seg til en minimalstat fordi borgerne vil ha et behov for beskyttelse. Minimalstaten er derfor moralsk begrunnet fordi den har oppstått på en moralsk legitim måte fra en naturtilstand. Mange har ment at Nozicks argument her er lite overbevisende, men vi skal ikke forfølge dette videre her. Dernest hevder Nozick i andre del av verket at ingen stat kan gjøre mer enn minimalstaten uten å miste sin moralske legitimitet. I tredje del av verket viser han hvordan minimalstaten skaffer rom til veie for en utopi som skiller seg fra andre utopier ved å tillate det størst mulige mangfold av levevis. Det er den andre delen av verket som har vært gjenstand for størst oppmerksomhet.

Nozicks minimalstat kan umiddelbart virke lite oppløftende, men Nozick skriver at vi bør betrakte hans utopi som oppløftende fordi den er den eneste staten som tillater virkeliggjøring av alle gruppers og personers visjoner om det gode samfunnet. Minimalstaten er bare den ytterste rammen for samfunnsdannelsen, og innenfor denne rammen har folk anledning til å danne akkurat de fellesskap de måtte ønske, bare med den begrensningen at ingen mot sin vilje kan tvinges til å bli medlem av et gitt fellesskap. Hvis noen ønsker å danne et fellesskap etter Marx’ prinsipp om at alle skal yte etter evne og nyte etter behov, har de anledning til det, mens andre kan velge å organisere seg strengt meritokratisk. Den eneste begrensningen ligger som nevnt i at ingen kan tvinges til medlemskap. Utopien privilegerer ikke noe bestemt sett av sosiale relasjoner, men vil muliggjøre enhver sosial orden som er forenlig med individenes rettigheter. Her knytter Nozick an til hovedstrømmen i liberalismen, da han vil eliminere statlig påtvungne fellesskap for å fremme de frivillige fellesskapene.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Videre lesning:

Anarchy, State, and Utopia, Basic Books, New York 1974.

Philosophical Explanations, Belknap Press, Cambridge 1981.

The Examined Life: Philosophical Meditations, Simon and Schuster, New York 1989.

The Nature of Rationality, Princeton University Press, Princeton 1993.

Socratic Puzzles, Harvard University Press, Cambridge 1997.

 

Feser, Edward: On Nozick, Belmont, CA: Wadsworth, Belmont 2003.

Hailwood, Simon: Exploring Nozick: Beyond Anarchy, State, and Utopia, Avebury, Sydney 1996.

Paul, Jeffrey (red.): Reading Nozick: Essays on Anarchy, State, and Utopia, Rowman and Littlefield, Totowa 1991.
Lacey, A.R.: Robert Nozick, Acumen Publishing, London 2001.

Schmidtz, David (red.): Robert Nozick, Cambridge University Press, Cambridge 2002.

Wolff, Jonathan (1991): Robert Nozick: Property, Justice, and the Minimal State, Stanford University Press, Stanford 1991.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »