Locke, John – forfatterskapet

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

John Locke ble født i landsbyen Wrington i Somerset 29. august 1632. Faren var advokat. Han fikk sin utdannelse i medisin ved Christ Church i Oxford, som han – med flere lange avbrekk – var tilknyttet fra 1652 til 1684. I 1666 ble han kjent med Lord Ashley, som i 1672 ble jarlen av Shaftesbury, og flyttet året etter inn i hans hjem, Exeter House i London. Den viktigste oppgaven synes å ha vært å tjene som huslege, men han arbeidet også som sekretær for jarlen. Locke slet selv med dårlig helse, og oppholdt seg derfor i lange perioder i land med et mer gunstig klima. I 1681 ble jarlen anklaget for høyforræderi, og flyktet til Holland, der han døde to år senere. Locke synes ikke å ha vært delaktig i jarlens politiske planer, men han ble like fullt gjenstand for mistanke, og han flyktet til Holland i 1683, der han levde i skjul under falskt navn og flyttet fra by til by. I Holland hadde kontakt med flere av lederne for det som skulle bli The Glorious Revolution i 1688. Locke vendte først tilbake til England i 1689, året etter revolusjonen. Samme år publiserte han Two Treatises of Government, men han utga den anonymt og vedkjente seg aldri åpent boken i løpet av sin levetid. Den nye regjeringen anerkjente hans arbeid for friheten, og tilbød ham posten som ambassadør i Berlin eller Wien, men Locke avslo tilbudet med henvisning til at helsen hans ikke ville tåle klimaet i disse byene. I stedet påtok han seg flere viktige offentlige verv i England. Han ble en nær venn av Francis og Lady Masham, og flyttet inn i deres hjem i Essex, hvor han levde frem til sin død 28. oktober 1704.

Lockes filosofiske virke spente over mange områder, men de viktigste bidragene var innenfor erkjennelsesteori og politisk filosofi, hvor vi her skal begrense oss til det sistnevnte området. De politiske skriftene til Locke hadde umiddelbart stor innflytelse på Voltaire og skotske opplysningsfilosofer. Ikke minst ble de ledende skikkelsene bak den amerikanske revolusjonen sterkt influert av Locke, noe som er tydelig i den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Ifølge Locke er alle mennesker født frie og like, og de har visse rettigheter som er gyldige uavhengig av de positive lovene i de ulike samfunnene som finnes. Grunntanken hos Locke er at ethvert individ har eiendomsretten til – og derfor også bestemmelsesretten over – sitt eget liv, og at statens viktigste oppgave er å beskytte disse rettighetene. For eksempel skal deltagelse i religiøse samfunn være frivillig, og verken staten eller noen andre grupper har rett til å tvinge noen til medlemskap i en religiøs gruppe eller til å bekjenne seg til en bestemt religiøs overbevisning. Lovenes oppgave, skriver Locke, er ikke å avgjøre hva som er sant, men å sørge for sikkerheten til samfunnet og borgerne. En kirke beskriver han som ”et fritt og frivillig fellesskap”, og den skal derfor være unndratt politisk kontroll. Her innfører imidlertid Locke selv en begrensning som han er blitt mye kritisert for i ettertid: Den religiøse toleransen omfatter ikke katolikker og ateister. Begrunnelsen han gir for dette er at katolikker sverger troskap til en fremmed makt og at ateister ikke anerkjenner den guddommelige viljen som er kilden til all rett og moral.

Både naturrettstradisjonen og Thomas Hobbes’ kontraktsteori er viktige filosofiske forutsetninger for Lockes politiske filosofi. Den kan imidlertid også betraktes som et forsøk på å sette tankene til de såkalte ”Levellers” i system og å gi dem et solid fundament. Som navnet tilsier ville denne gruppen utjevne (level) forskjeller ved å avskaffe alle medfødte privilegier, og i stedet ha et meritokratisk samfunn. Man kan ikke påstå at de hadde en sammenhengende og velutviklet ideologi, men de var opptatt av religiøs toleranse, bekjempelse av offentlig korrupsjon, naturlige rettigheter, individuell frihet og utvidelse av stemmeretten. Landet skulle bestå av likemenn. I 1649 ble ”The Levellers” knust av Oliver Cromwells styrker, men de hadde satt en rekke av liberalismens mest grunnleggende forestillinger i omløp, og tankene levde videre til tross for at selve grupperingen forsvant.

Locke tar utgangspunkt i en naturtilstand der individet ikke først og fremst er truet av andre individer – slik det var i Hobbes’ versjon av naturtilstanden – men av sult. For å unnslippe denne sulten høster individet noe fra naturen, for eksempel et eple. Locke hevder at individet har rett til å ta dette eplet, da alternativet ville være å dø av sult, og denne retten finnes uavhengig av andres bifall. Det er med andre ord en før-politisk rettighet. Fordi ervervelsen av eplet er legitim, er eplet blitt individets eiendom. Locke hevder at individet har ervervet seg eplet gjennom sitt arbeid med å plukke det. Der Aristoteles definerte mennesket som et politisk dyr, betrakter Locke det som et arbeidende og eiendomsbesittende dyr. Det er også arbeidet som gir noe verdi – enhver gjenstand betraktes som verdiløs inntil den er omformet av menneskets arbeid. Locke setter to begrensninger ved denne eiendomsretten: Jeg har ikke rett til å ta mer enn jeg kan forbruke, og jeg må la det være igjen noe til andre slik at også de kan høste av jorden. Den første begrensningen, som forbyr ødselhet, oppheves imidlertid umiddelbart av Locke ved at han trekker inn pengeinstitusjonen, som muliggjør en i prinsippet ubegrenset akkumulasjon av eiendeler. Den fører paradoksalt nok også til at eiendom blir løsrevet fra arbeidet, fordi jeg bare kan la pengene sirkulere og øke i antall, for eksempel gjennom utlån, uten at jeg strengt tatt arbeider. Jeg kan også betale noen andre for å arbeide, og det de da produserer gjennom sitt arbeid blir min eiendom, ikke deres.

Locke formulerer en teori om at individene i naturtilstanden overfører noen av sine rettigheter til en statsmakt for å sikre liv, frihet og eiendom. Naturtilstanden hos Locke skiller seg skarpt fra den Thomas Hobbes hadde beskrevet i verket Leviathan (1651). Hos Hobbes var naturtilstanden preget av ”alles krig mot alle”, og menneskelivet ville der være ”ensomt, fattig, uutholdelig, dyrisk og kort”. Locke skriver, med klar adresse til Hobbes, at enkelte teoretikere har forvekslet naturtilstanden med en krigstilstand. Naturtilstanden hos Locke er atskillig mer attraktiv, men da melder spørsmålet seg om hvorfor noen skulle ønske å forlate den. Locke oppgir tre vesentlige mangler ved naturtilstanden: (1) Mangelen på offentliggjorte lover, (2) mangelen på dommere som kan dømme i samsvar med lovene og (3) mangelen på midler til å håndheve lovene. Selv om det ligger et atskillig mer optimistisk menneskesyn til grunn for Lockes naturtilstand enn for Hobbes’, er det like fullt en tilstand der ens liv, frihet og eiendom er truet. Ved at menneskene underkaster seg loven, blir deres liv og frihet beskyttet. Locke skriver derfor at loven ikke begrenser, men øker menneskenes frihet. Formålet med kontraktsinngåelsen og opprettelsen av en lov som kan sanksjoneres er å beskytte det Locke kaller ”den naturlige loven”, som sier at nettopp fordi alle mennesker er født like og frie, må ingen skade andres liv, helse, frihet eller eiendom.

Statens legitimitet eksisterer utelukkende i kraft av borgernes samtykke, og hvis den ikke lykkes i å beskytte deres rettigheter – eller selv forgriper seg på dem – har de rett til å avsette regjeringen og innsette et nytt styre. Det er klart at Locke legger sterke begrensninger på statens virkefelt, men det er omdiskutert hvor omfattende disse begrensningene er, dvs. om staten utelukkende skal beskytte borgernes rettigheter eller om den også skal oppfylle visse positive mål, som å bidra til å styrke økonomi og å bygge ut infrastruktur.

Locke skrev ikke bare om rettigheter, men også om en allmenn plikt til å hjelpe menneskeheten, innbefattet en plikt til å hjelpe dem som ikke er i stand til å forsørge seg selv. (Her må det imidlertid også nevnes at Locke foreslo lover for behandling av de fattige som virker absurd strenge og svært lite liberale etter våre dagers målestokk, men de var faktisk progressive i hans samtid.) Locke blir ofte tillagt en oppfatning av mennesker som ”sosiale atomer” uten bestandige bindinger til et fellesskap med andre. Denne oppfatningen skal så angivelig ha formet hele den liberalistiske tradisjonen videre. Dette er imidlertid et misvisende bilde både av Locke og den liberalistiske tradisjonen etter ham. Som nevnt betrakter han hjelp til de fattige som en moralsk forpliktelse, han avviser egoisme og snakker varmt om borgernes deltagelse i samfunnslivet. Ikke minst er det inneholdt i selve antropologien hans at mennesket helt grunnleggende er et sosialt vesen, og han skriver for eksempel: ”Siden Gud skapte mennesket som et sosialt vesen, utstyrte Han det ikke bare med en tilbøyelighet og nødvendighet til deltagelse i et fellesskap med andre av samme art, men utstyrte det også med et språk som skulle bli det store redskapet til og det felles båndet i samfunnet.”

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme. Se også:

 

Works of John Locke,10 bind, Thomas Tegg, London 1823. (Ny utgve: Scientia Verlag Aalen, 1963.)

Political Essays, Cambridge University Press, Cambridge 1997.

Two Treatises of Government, Cambridge University Press, Cambridge, 1988 (1689).

Borger og statsmakt, overs. Kirsten Paus Heggdal, Dreyer, Oslo 1947.

 

Ashcraft, Richard: Revolutionary Politics and Locke’s Two Treatises of Government, Princeton University Press, Princeton 1986.

Ashcraft, Richard: Locke’s Two Treatises of Government, Unwin Hymen Ltd., London 1987.

Chappell, Vere: The Cambridge Companion to Locke, Cambridge University Press, Cambridge 1994.

Dunn, John: The Political Thought of John Locke, Cambridge University Press, Cambridge 1969.

Lowe, E.J.: Locke, Routledge, London, New York 2005.

Simmons, A. John: The Lockean Theory of Rights, Princeton University Press, Princeton 1992.

Thomas, D.A. Lloyd: Locke on Government, Routledge, London 1995.

Tully, James: An Approach to Political Philosophy: Locke in Contexts, Cambridge University Press, Cambridge 1993.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »