Hva er rent seeking?

 

 

Svært ofte skaper myndighetenes virksomhet muligheter for at noen kan få fordeler som ikke gis til andre. Det skaper rente, rents, et uttrykk som i økonomien betyr at noe gir inntekter eller fordeler som er større enn eierens alternativkostnad, dvs. hva eieren kunne fått i annen beskjeftigelse. Det skaper rom for det som på engelsk kalles rent seeking, og som det er litt vanskelig å oversette, men som også kan kalles tilkarringsvirksomhet eller politisk profittsøking.

Rent seeking innebærer at man, som bedrifter i markedet, forsøker å tjene mest mulig penger. Men i stedet for å tjene penger ved å produsere eller skape noe som andre ønsker å betale for, slik man gjør i markedet, forsøker man å tjene penger ved å kare til seg fordeler gjennom politiske vedtak.

Mens profittsøking i markedet som regel er til beste for alle, er profittsøking i politikken ofte til skade for alle andre enn dem som får fordelen. Likevel er slik politisk profitt, eller rente, til stede overalt hvor myndighetene befinner seg. Overføringer, skatteletter, offentlige prosjekter, anbudskonkurranser – alle politiske beslutninger og tiltak, der noen får en fordel eller kostnad andre ikke får, skaper mulighet for politisk profittsøking. Derfor er politisk profittsøkning en kostnad ved offentlig virksomhet.

Et monopol, at det bare er én selger, vil føre til en høyere pris enn man ville fått dersom flere selgere konkurrerte. Den høye prisen vil også føre til at det selges færre enheter av varen. Slik var det for eksempel for flyreiser før. SAS hadde monopol, de var de eneste som tilbød flyreiser mellom Oslo og Bergen. Det gjorde at prisen på flyreiser var mye høyere enn i dag, og at antallet flyreiser derfor var lavere.

Siden monopolisten altså kan ta seg bedre betalt, får han et overskudd, en profitt, som består av forskjellen mellom det han får betalt og det han ville ha fått hvis det var mer konkurranse. Hvis SAS kan ta 1000 kroner mer for hver billett, er det 1000 kroner som er mer-profitten ved å være monopolist.

Tenk deg så at det er myndighetene som bestemmer hvem som får lov til å være denne monopolisten. Både Norwegian, SAS, Widerøe og RyanAir vil gjerne, men regjeringen har bestemt at det bare skal være ett flyselskap som flyr mellom Oslo og Bergen – for eksempel fordi det ville være bedre for miljøet.

Det betyr at mer-profitten – de 1000 kronene – blir en ”premie” til det selskapet som vinner retten til å fly mellom Oslo og Bergen. Og hva gjør SAS, RyanAir, Widerøe og Norwegian da? Jo, de vil prøve, med alle mulige midler, å vinne denne retten.

Hvis Widerøe tror at det er mer sannsynlig at de får kontrakten dersom de overbeviser myndighetene om at de er det mest miljøvennlige flyselskapet, vil det være lurt av Widerøe å bruke mye tid og penger på nettopp det.

Det samme vil SAS, RyanAir og Norwegian gjøre. For hvis de ikke bruker like mye tid og penger som Widerøe på å overbevise myndighetene om at de er miljøvennlige, kan de være sikre på at Widerøe vil få kontrakten, og at de dermed vil ”tape” de 1000 kronene. Det fører til alle de fire selskapene bruker mye tid og penger på å overbevise myndighetene om at nettopp de bør få fly mellom Oslo og Bergen.

Denne typen profittjag kalles altså rent seeking. Ingenting blir produsert eller skapt. Både tiden og pengene blir i grunnen sløst bort. Det kan til og med tenkes at alle selskapene er akkurat like flinke til å overbevise, slik at det hele går opp i opp, og resultatet blir akkurat det samme som det ville blitt hvis ingen forsøkte å overbevise myndighetene i første omgang.

I det hele tatt er en av de viktigste grunnene til at politisk profittsøking er så samfunnsøkonomisk ineffektivt at folk vil bruke tid de ellers ville brukt til produksjon, til organisasjonsarbeid og lobbyisme.

Politisk profittsøking kan altså minne om en auksjon, der alle ønsker å vinne over de andre, og derfor byr over hverandre, mer og mer, helt til én står igjen alene. Men det er en viktig forskjell: I en auksjon er det bare den som vinner som må betale. I politisk profittsøking må alle betale. Det fører til at en hel masse tid og penger sløses bort.

Mens konkurranse mellom flyselskapene i markedet ville ført til lavere priser og økt tilbud, fører konkurranse i det politiske markedet til at alle, unntatt den ene som vinner, taper. Jo flere flyselskaper som ønsker å fly mellom Oslo og Bergen, jo mer tid og penger kastes bort.

 

Artikkelen er skrevet av Marius Doksheim og er sist oppdatert 27.10.2020.

Videre lesning:

SVIKT! En introduksjon til public choice

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »