Hva er menneskerettigheter?

 

 

Menneskerettigheter viser til en oppfatning av at mennesket som sådan har visse iboende, moralske rettigheter og krav på beskyttelse. Termen ”menneskerettigheter” har i dag to delvis overlappende og delvis forskjellige betydninger, en historisk-filosofisk og en juridisk. I historisk og filosofisk betydning oppsto tanken om menneskerettigheter i forbindelse med den såkalte naturrettstradisjonen, som startet på 1600-tallet i Europa, fremfor alt gjennom arbeidene til de engelske filosofene Thomas Hobbes (1588-1679) og John Locke (1632-1704). Tanker fra denne tradisjonen var en viktig inspirasjonskilde for både den amerikanske og den franske revolusjonen. I den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, som igjen inspirerte den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789, heter det: ”We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the Pursuit of Happiness”. Vi ser her altså at det er grenser for hva den styrende makten, enten den er en konge, en diktator eller en demokratisk valgt forsamling, kan gjøre med sine innbyggere. Denne tanken sprang ut av den liberale, politiske filosofien, som hevdet at det rundt ethvert individ var en beskyttelsessfære som bare kunne brytes under visse betingelser, nemlig dersom individet utgjorde en fare for andre eller for vesentlige samfunnsinteresser.

Den juridiske betydningen henger delvis sammen med denne tradisjonen, men har antatt en form som ikke lenger gjør at man kan se menneskerettigheter utelukkende som moralsk begrunnede skranker for hva en stat kan gjøre mot individet. Torkel Opsahl definerte således menneskerettigheter som en betegnelse på hva som fulgte av de konvensjonene som Norge har inngått, og som anses som menneskerettighetskonvensjoner. Det finnes mange konvensjoner som inneholder regler om hva som skal sees på som rettigheter, men det er først og fremst Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK, 1950) og de fire FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter (1966), kvinnediskrimineringskonvensjonen (1979) og barnekonvensjonen (1989) som regnes som de sentrale menneskerettighetskonvensjonene etter norsk rett. FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948 er ikke en juridisk bindende konvensjon, men en erklæring uten sanksjoner. Ifølge den juridiske betydningen av menneskerettigheter er det bare stater som er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter. EMK og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har tradisjonelt vært regnet for å inneholde såkalte negative rettigheter, nemlig rettigheter som avgrenser staten fra å foreta noe overfor innbyggerne, så som vilkårlig fengsling, tortur, dom uten lov etc. Ytringsfrihet er også en av de sentrale rettighetene i denne sammenheng. Konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter inneholder i større grad såkalte positive rettigheter, hvor staten pålegges forpliktelser til å foreta seg noe, for eksempel å sørge for at innbyggerne kan skaffe seg arbeid, utdannelse, at de har tilgang til helsehjelp etc.

Norge har også fastsatt bestemmelser om en rekke menneskerettigheter, både i ordinær lovs form og i Grunnloven. Menneskerettsloven av 1999 inkorporerte (gjorde til norsk lov) alle de fem menneskerettighetskonvensjonene. Denne loven er ansett for å stå over vanlig norsk lov, men under Grunnloven, dersom det skulle være konflikt mellom ulike bestemmelser. Ved en omfattende revisjon i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 vedtok Stortinget å lage en egen katalog over menneskerettigheter slik de kommer til uttrykk i Grunnloven. De fleste bestemmelsene som kom med i katalogen, var inspirert av bestemmelser i EMK, og var allerede ansett for å være norsk lov gjennom menneskerettsloven. Likevel har en grunnlovfesting av slike rettigheter betydning fordi Grunnloven er vår høyeste rettskilde. I prinsippet skal rettigheter som står i den, gå foran all annen lovgivning, inkludert konvensjoner som Norge har ratifisert. I praksis innebærer grunnlovfestingen likevel ikke noe nytt, siden Høyesterett ser like mye til EMK som til Grunnloven når den tolker norsk lov.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) er en domstol som kan felle dommer i saker overfor europeiske stater som har ratifisert EMK. Etter en forsiktig begynnelse har domstolen fått en dominerende stilling i europeisk rettspleie, ofte langt ut over hva som kan sies å følge av ordlyden i konvensjonen.

 

Artikkelen er skrevet av Morten Kinander og er sist oppdatert 20.12.17.

 

Videre lesning:

Menneskerettigheter og europeisk sikkerhet

Grunnleggende menneskerettigheter

Grunnlovsfesting av sosiale rettigheter – en dårlig idé

Nr. 19 2012: Menneskerettigheter og Grunnloven

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »