Wollstonecraft, Mary – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Mary Wollstonecraft ble født i London 27. april 1759. Familien var i utgangspunktet velstående, men faren forvaltet formuen dårlig, og Mary måtte forsørge seg selv. Først arbeidet hun som selskapsdame for en enke i Bath, men de to kom dårlig overens, og etter et par år flyttet hun hjem igjen for å ta seg av sin syke mor. Hun ble venn med Fanny Blood, og flyttet inn hos henne etter morens død. De startet en skole sammen, men på grunn av Bloods dårlige helse gikk skolen under. Wollstonecraft viet seg helt og fullt til å pleie Blood, men hun døde like fullt. Wollstonecraft ble dypt rammet av sorg etter tapet av venninnen, og dette var en av de viktigste inspirasjonskildene for hennes første roman: Mary: A Fiction (1788). Hun arbeidet ett år som guvernante i Irland, men bestemte seg deretter for å forsøke å livnære seg som forfatter i London. De fleste ville beskrevet dette som et dumdristig valg, da svært få mennesker – og enda færre kvinner – kunne livnære seg av å skrive på denne tiden. Hun lærte seg flere språk, og oversatte bøker fra fransk og tysk. Ikke minst ble hun introdusert for nye intellektuelle omgivelser, som deltager i Samuel Johnsons berømte middagsselskaper, hvor hun traff mennesker som Thomas Paine og William Godwin. Hun innledet et kjærlighetsforhold med kunstneren Henry Fuseli. Fuseli var gift, og avbrøt etter en tid forholdet. Hun reiste da til Frankrike, hvor hun møtte og ble forelsket i den amerikanske eventyreren Gilbert Imlay. Etter kort tid ble hun gravid, og 14. mai 1794 fødte hun en datter som hun oppkalte etter sin gamle venninne, Fanny. Da hadde imidlertid Imlay allerede reist til England, og de lange pausene mellom brevene fra ham tydet på at han hadde mistet interessen for henne. I april 1795 reiste Wollstonecraft til London, hvor hun oppsøkte Imlay, bare for å bli avvist. Måneden etter førsøkte hun i fortvilelse å ta sitt eget liv, men ble reddet av Imlay. Deretter reiste hun til de skandinaviske landene for å hjelpe Imlay med hans forretninger der. Hun skrev en reiseberetning fra denne turen, der hun også tok for seg Norge, og hun la vekt på at pressefriheten og toleransen sto sterkt i Norge, samt at eierskapet til landeiendommer var mindre konsentrert enn i England og Frankrike. Ved hjemkomsten til England ble det klart for henne at forholdet til Imlay definitivt var over, og hun forsøkte da for annen gang å begå selvmord. Hun innledet kort tid etter et forhold til William Godwin, som var en av de første representantene for en filosofisk anarkisme. De giftet seg fikk datteren Mary, som senere skulle bli berømt for romanen Frankenstein (1818). Morkaken revnet imidlertid under fødselen, og det oppsto en betennelse som førte til at hun døde halvannen uke senere, 10. september 1797. Året etter utga Godwin det han selv oppfattet som en ærlig og medfølende bok om sin kones turbulente liv, Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman (1798). Resultatet var at Mary Wollstonecraft ble skandalisert etter sin død – særlig på grunn av avsløringene om hennes forhold til menn, barn født utenfor ekteskap og selvmordsforsøkene – og dette førte dessverre til at hennes verker i lang tid ble lest i atskillig mindre utstrekning enn de hadde fortjent.

Wollstonecraft skrev filosofiske, pedagogiske og historiske avhandlinger, romaner, reisebrev og en barnbok. Hennes første bokutgivelse var Thoughts on the Education of Daughters (1787). Wollstonecrafts gjennombrudd som filosofisk forfatter var ikke med det verket hun er mest kjent for i dag, A Vindication of the Rights of Woman (1792), men snarere med A Vindication of the Rights of Man, som ble utgitt to år tidligere.

Det kan være en fordel å kjenne litt til de historiske omstendighetene omkring Wollstonecrafts essay. 1. november 1790 utga Edmund Burke Reflections on the Revolution in France, der han advarte mot franskmennenes revolusjonære overmot. Wollstonecraft ble sterkt provosert av Burkes bok, og allerede 29. november publiserte hun et omfattende svar i form av Vindication of the Rights of Man. Det ble en så stor suksess at et nytt opplag måtte trykkes innen året var omme. Senere skulle også Thomas Paine melde seg på i debatten med sitt flammende angrep på Burke i Rights of Man (1791). Noe av grunnen til at Burkes bok vakte så sterke reaksjoner, også hos gamle venner som Paine, var at den ble betraktet som et forræderi fra en mann som i Thoughts on the Causes of the Present Discontents (1770) hadde argumentert for at den som protesterer mot et korrupt regime er i sin fulle rett. Burke tok 20 år senere til orde for varsomme reformer fremfor brå omveltninger. For Wollstonecraft var dette ensbetydende med en aksept av status quo, som ikke kunne aksepteres. Store deler av Wollstonecrafts essay har nok mer historisk enn aktuell interesse fordi det er et stridsskrift i en debatt som var høyaktuell i 1790, men ikke i dag. (…) Burke kritiserte universalistiske filosofier som liberalismen for å være kalde og uten omsorg. Derfor var tradisjonelle samfunn å foretrekke, da bare de ville bevare menneskers omsorg for hverandre og sørge for at de oppfylte sine plikter. Wollstonecraft hevdet at det motsatte var tilfelle, og at universelle rettigheter – et grunnleggende likeverd blant mennesker – er en forutsetning for sunne, omsorgsfulle relasjoner. Dessuten, påpekte hun, synes ikke Burkes omsorg å strekke seg lenger enn til velstående mennesker av god familie – overfor de fattige var han heller likegyldig.

Hun insisterer på at friheten er ”menneskets fødselsrett”. Hva forstår hun så med ”frihet”? En helt sentral betydning er uavhengighet, dvs. ikke å være underlagt en annen vilje. Dette har relevans både for den politiske og den private sfæren, hvor kvinner var underlagt henholdsvis en politisk autoritet og sin mann. De tidlige liberalistene hadde i liten utstrekning innsett hvilke implikasjoner deres nye forståelse av politikken hadde for likestilling mellom kjønnene. Liberalismen er en egalitær ideologi med forestillingen om frivillig samtykke i sin kjerne. Dette hadde konsekvenser for kvinners politiske status, men kunne også sies å ha videre implikasjoner for kvinners status i familien, hvor kvinnen var underlagt mannens autoritet. Med noen unntak, som Condorcet, fant mannlige liberalister stort sett en eller annen begrunnelse for at kvinnen skulle være underlagt mannen. Wollstonecraft så imidlertid hvilke implikasjoner liberalismen hadde for likestillingen. Kvinner er mest grunnleggende mennesker, og skal derfor tilkjennes de samme rettighetene som menn.

Wollstonecraft reagerte blant annet på det kvinnesynet som ble fremført av Jean-Jacques Rousseau i Emile (1762). Rousseau argumenterte for at egenskaper som ville vært laster hos en mann, tvert imot er dyder hos kvinner. Wollstonecraft hevdet at dyden burde være den samme for kvinner og menn, og at fremhevelsen av spesifikt kvinnelige dyder bare ville bidra til å låse kvinner fast i en undertrykt posisjon. Hun mente at mange kvinner i hennes samtid i realiteten var lite annet enn pyntedukker – dette skyltes imidlertid ikke at de skulle ha vært utstyrt med et begrenset intellekt fra naturens side, men heller at de aldri hadde fått tilgang til en skikkelig utdannelse. Wollstonecraft hevdet ikke at menn og kvinner er like, for de har ulike egenskaper, men de har samme verd og skal bedømmes etter samme moralske standard. Hun mente at kvinner og menn har ulike oppgaver, der oppgavene i hjemmet primært tilfaller kvinner. Å føde barn betraktet hun som en borgerplikt. Samtidig argumenterte hun for at også kvinner burde ha en lønnsinntekt og at flere yrker burde være åpne for kvinner.

Wollstonecraft følger den klassiske liberalismens forståelse av frihetens grenser, dvs. at enhver skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre. Alle borgere skal ha de samme sosiale og politiske rettigheter. Hun går imidlertid enn lenger enn til bare å fastslå en formal likhet for loven. Noen mennesker er svakere enn andre fysisk eller mentalt, og derfor finnes det hun omtaler som en naturgitt ulikhet, som staten bør forsøke å oppheve ved å beskytte den svakeste parten. Det har vært omdiskutert hvordan hun vurderte eiendomsretten. Hun var utvilsomt tilhenger av at privat eiendom bør være spredt på mange hender, og hun har langt på vei et lockeansk syn på eiendom, i den forstand at et menneske erverver seg retten til eiendom gjennom sitt arbeid. Hun skiller imidlertid lag med Locke ved å mene at en relativt omfattende omfordeling av privateiendom bør finne sted, men det er uklart akkurat hvilket omfang og grunnlag hun mente at en slik omfordeling skulle ha. Det er kort sagt vanskelig å tillegge henne en stort mer spesifikk oppfatning enn at hun var tilhenger av retten til privat eiendom, men motstander av at så mye av den var konsentrert hos aristokratiet.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme

 

Videre lesning:

The Complete Works of Mary Wollstonecraft, red. Janet Todd og Marilyn Butler, 7 bind, William Pickering, London 1989.

A Vindication of the Rights of Men and a Vindication of the Rights of Woman and Hints, red. Sylvana Tomaselli, Cambridge University Press, Cambridge 1995.

Et forsvar for kvinnens rettigheter, overs. Toril Hanssen,Pax, Oslo, 2003.

Min nordiske reise: beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795, overs. Per A. Hartun,Pax, Oslo 1997.

 

Gunther-Canada, Wendy: Rebel Writer: Mary Wollstonecraft and Enlightenment Politics,  Northern Illinois University Press, DeKalb 2001.

Johnson, Claudia L. (red.). The Cambridge Companion to Mary Wollstonecraft, Cambridge University Press, Cambridge 2002.

Kelly, Gary: Revolutionary Feminism: The Mind and Career of Mary Wollstonecraft, MacMillan, London 1992.

Sapiro, Virginia. A Vindication of Political Virtue: The Political Theory of Mary Wollstonecraft. University of Chicago Press, Chicago 1992.

Taylor, Barbara: Mary Wollstonecraft and the Feminist Imagination, Cambridge University Press, Cambridge 2003.

Todd, Janet. Mary Wollstonecraft: A Revolutionary Life. London: Weidenfeld and Nicholson, 2000.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »