Vargas Llosa, Mario: Der Ruf der Horde

 

 

Suhrkamp Verlag, 2019. 315 sider. Opprinnelig utgitt på spansk.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

 

Liberalisme kontra stammebrølene – den gang og nå

Nobelprisvinneren i litteratur fra 2010, Mario Vargas Llosa, trenger knapt noen nærmere introduksjon, hvis det ikke var for at han også er kjent for noe mer enn å være en skjønnlitterær forfatter av rang. Den peruanske forfatteren er også en offentlig intellektuell personlighet, som med jevne mellomrom henvender seg til den politiske offentligheten, spesielt i sitt nye hjemland, Spania, og som oftest gjennom kvalitetsavisen El Pais.

Noen vil sikkert også huske at Vargas Llosa i 1990 stilte til valg som liberal presidentkandidat i sitt fødeland Peru, og tapte for motkandidaten, populisten Alberto Fujimori.

La det være sagt med en gang: Fjorårets samfunnskritiske bok fra Vargas Llosa, med tittelen La Llamada de la Tribu (oversatt til tysk i år som Der Ruf der Horde) – eller «Stammebrølet» på norsk – er noe så sjeldent som historien om en liberal intellektuell med latinamerikanske røtter. Men først og fremst handler boken om forfatterens fremste intellektuelle forbilder og inspirasjonskilder, gjennom et langt liv. Dessuten får leseren, både på og mellom linjene, servert en historie om hvordan en gutt på tolv år ble politisk vekket av et militærkupp, som slo brutalt ned i nær familiekrets, og hans lange og kronglete vei til liberalismen. Denne kronglete veien inneholdt både besøk i det marxistisk-euforiske Cuba, et kort besøk i Sovjet-Russland i 1968, og en inntrykksfylt spissrotgang gjennom hele den intellektuelle venstrebredden av Seinen, og dens mange eksempler på, slik Vargas Llosa selv så det, uutholdelig anti-demokratisk dobbeltmoral.

Selve drivstoffet i Vargas Llosas intellektuelle reise til liberalismen ser ut til å ha vært hans ustoppelige intellektuelle nysgjerrighet. Så hvilke tenkere var det som gjorde sterkest inntrykk på Vargas Llosa? Her er listen, i forfatterens egen rekkefølge: Adam Smith (1723-1790), José Ortega y Gassett (1883-1955), Friedrich Hayek (1899-1992), Karl Popper (1902-1994), Raymond Aron (1905-1983), Isaiah Berlin (1909-1997), Jean-Francois Revel (1924-2006).

Slike lister sier kanskje ikke så mye, i seg selv. Annerledes blir det når leseren får innblikk i hvorfor disse navnene rager høyest, og hvorfor Vargas Llosa også er kritisk til flere av de samme tenkerne, på nærmere bestemte områder. Det er kanskje nettopp gjennom den gjennomtenkte kombinasjonen av tilslutning og kritikk, at den kritiske leseren også får sin største belønning av å lese boken. Og det er ingenting overflatisk over Vargas Llosas refleksjoner, selv når han begir seg inn på temaer som sammenhenger mellom politikk og økonomi.

Det vil gå for langt å gå i detaljer her, men det er interessant å merke seg at Vargas Llosa finner aller minst å utsette på Adam Smith, Karl Popper, Raymond Aron og Isaiah Berlin. Det desidert lengste kapitlet i boken, på over seksti sider, er viet filosofen Karl Popper. Også bokens tittel er åpenlyst poppersk, og henspiller på en av Karl Poppers nasjonalismeanalogier, da han en gang beskrev nasjonalisme som en tilstand av underkastelse av mennesket for et stammebrøl – nasjonalisme som en form for ur-primitivisme.  Dette er ikke første gang Vargas Llosa gir Popper både det første og det siste ordet.

Et typisk eksempel på det samme finner vi igjen i Vargas Llosas anti-nasjonalistiske brannfakkel, i form av en essaysamling fra 2000, under tittelen Nationalismus als neue Bedrohung (kun utgitt på tysk), om nasjonalismen som ny trussel mot friheten. Denne boken var en samling av essays og artikler fra 1993 til 1999. Vargas Llosa var her tidlig ute med å forstå den frihetstruende nasjonalpopulismen, i sin spede begynnelse.

En variasjon på dette temaet videreføres i Vargas Llosas kulturkritikk fra 2012, i boken med tittelen La Civilizacion del Espectaculo (utgitt på tysk i 2013 under tittelen Alles Boulevard). I denne boken retter han særlig et kritisk blikk på hva som skjer med kulturformidling, idéformidling og politiske debatt når alt «tabloidiseres», og anklager vår tids mediekultur for å premiere demagoger med gode skuespillerevner, på bekostning av intelligens og redelighet. Lyder det kjent, også i 2019?

Men gjennomgående er det altså Karl Popper som trer frem som Vargas Llosas store inspirasjonskilde. Hvis vi stiller spørsmålet om hvorfor akkurat Popper, så er det flere ting som slår meg. Det mest iøynefallende er at både Poppers og Vargas Llosas historier har noe til felles: begge lot seg i ung alder fascinere av idealistisk sosialisme, begge ble etter hvert desillusjonerte av å observere det uutholdelige gapet mellom idealistiske løfter og den mer brutale virkeligheten, og begge la ut på en intellektuell reise med et utpreget åpent og kritisk sinn – og endte opp med en lignende form for liberalismeforståelse.

Mario Vargas Llosas liberalisme befinner seg i det samme åpne landskap som sine tenkere og inspirasjonskilder, og er å forstå som alt annet enn en fastlåst samling av dogmer. Det handler mer om en levende idéretning som, tro mot sitt hovedanliggende – den personlige friheten – hele tiden er i bevegelse, og åpen for forbedring og justering, i tråd med samfunnsutviklingen og våre menneskelige erfaringer. Det er heller ikke noe dårlig utgangspunkt for en levende og fremtidsrettet liberalisme, og den speiler dessuten Poppers syn på det åpne samfunnets grunnleggende egenskaper.

Men det er trolig noe mer som gjør Popper til inspirasjonskilde, og jeg tror dette også representerer en broforbindelse til Vargas Llosas skjønnlitterære forfatterskap. I stedet for å tolke dette på egen måte, lar jeg like godt Vargas Llosa selv få ordet om nettopp dette poenget, i form av et sitat fra den omtalte nye boken: «Poppers tenkning kretser alltid rundt det grunnleggende, de store spørsmålene, om sannhet og løgn, om objektiv kunnskap og det magiske og religiøse, om frihet og undertrykkelse, om individet og staten, om metafysikk og vitenskap – akkurat som de store klassikere.» (min oversettelse fra tysk)

Helt avslutningsvis er det også nærliggende å nevne en slående parallell til Vargas Llosas samling av tenkere. Jeg tenker her på den store liberale tysk-britiske sosiologen Ralf Dahrendorf, som i sin tenkte eksklusive klubb av liberale tenkere, Societas Erasmiana, fra hans bok om «ufrihetens fristelser» fra 2006, hadde følgende tre «æresmedlemmer»: Isaiah Berlin, Karl Popper og Raymond Aron. Vargas Llosa later ikke å kjenne til denne slående parallellen, siden han aldri henviser til Dahrendorf. Men det har jo også hendt tidligere, at et nytt perspektiv eller en ny innsikt trer frem samtidig, og helt uavhengig av hverandre.

Og så kan vi jo undre oss over hva som ville kommet ut av et møte mellom Vargas Llosa og Dahrendorf, på tilsvarende måte som mange tidligere har undret seg over hva som ville kommet ut av et møte mellom Adam Smith og Immanuel Kant. Heldigvis lever ideene deres fortsatt, slik at det er opp til oss selv å arrangere slike spennende idémøter.

 

Artikkelen er publisert i Minerva nr. 4/2019. Se også:

Vargas Llosa, Mario: Kelterens drøm

Liberalisme

Liberale tenkere for vår tid

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »