Berlin, Isaiah – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Isaiah Berlin ble født i 1909 i Riga, som da var en del av det russiske riket, og var sønn av en velstående tømmerhandler. I 1915 flyttet de til Andreapol og i 1917 til Petrograd, der unge Isaiah opplevde den russiske revolusjonen på nært hold. Familien ble forfulgt av bolsjevikene, men fikk reise tilbake til Riga i 1920, og året etter emigrerte de til Storbritannia. Han fikk sin utdannelse ved Corpus Christi College i Oxford, der han tok eksamener i antikke studier, statsvitenskap, økonomi og filosofi. I 1932 begynte han å forelese i filosofi i Oxford, og var en aktiv deltager i filosofimiljøet der.

Under andre verdenskrig arbeidet han for britiske myndigheter ved ambassaden i Washington – der han blant annet skrev en ukentlig rapport om den politiske opinionen i USA, og disse skal angivelig ha vært Churchills favorittlesning – og etter krigen vendte han tilbake til Oxford, hvor han konsentrerte seg stadig mer om idéhistorie, særlig om russiske tenkere, sosialismens historie, opplysningstiden og romantikken.

Berlin hadde alltid vært liberal, men fra begynnelsen av 1950-tallet ble forsvaret for liberalismen et av hans mest sentrale anliggender. I 1957 ble han oppnevnt til Chichele professor i sosial- og politisk filosofi ved Oxford. Året etter holdt han sin tiltredelsesforelesning, ”Two Concepts of Freedom”. Han trakk seg tilbake fra professoratet i i 1967, året før han grunnla Wolfson College i Oxford, der han var president frem til han pensjonerte seg i 1975. Han mottok en rekke æresbevisninger, og ble blant annet slått til ridder i 1957 og tildelt Order of Merit i 1971. I 1997 døde han, i en alder av 88 år.

I den politiske filosofien er det særlig Berlins diskusjon av forholdet mellom positiv og negativ frihet som har stått i sentrum for mottakelsen av hans tenkning. Berlin fører selv skillet tilbake til Benjamin Constant, men det kan også sies å være operativt hos flere filosofer før Constant, for eksempel Kant. Berlin definerer negativ frihet enkelt og greit som frihet fra hindringer en aktør kan påføres av andre aktører. Positiv frihet definerer han på flere måter, både som frihet til å oppnå de mål en setter seg og som autonomi, dvs. å være herre over seg selv og ikke være underlagt en annens vilje. Man kan neppe påstå at Berlin utvikler dette positive frihetsbegrepet med forbilledlig klarhet, til tross for at det er dette begrepet han bruker mest plass på å diskutere. Berlin viser at de to konsepsjonene av frihet kan innebære totalt uforenlige tolkninger av samme ideal, nemlig politisk frihet. For eksempel kan det positive frihetsbegrepet implisere statlige intervensjoner som går langt utover hva som er akseptabelt i henhold til et negativt frihetsbegrep.

Berlin skriver at han betrakter frihet som ”fravær av hindringer for mulige valg og aktiviteter – fravær av hindringer på veier et menneske kan velge å gå. Slik frihet avhenger i siste instans ikke av hvorvidt jeg vil gå eller hvor langt, men om hvor mange dører som er åpne, hvor åpne de er, deres relative betydning i livet mitt”. Det kan umiddelbart virke som en klassisk formulering av negativ frihet, men fullt så enkelt er det ikke. I en viktig passasje skriver han: ”Omfanget av et menneskes, eller et folks, frihet til å velge å leve som det ønsker, må veies opp mot kravene fra mange andre verdier, der likhet eller rettferdighet eller sikkerhet eller offentlig orden kanskje er de viktigste. Av den grunn kan den ikke være ubegrenset.”

Berlin er altså slett ikke en så entydig forkjemper for et rent negativt frihetsbegrep, som det vanligvis hevdes. Han avviser selv eksplisitt at han med ”Two Concepts of Liberty” ville gi et uforbeholdent forsvar for negativ frihet og avvise forestillingen om positiv frihet, da dette nettopp ville utgjøre en slags intolerant monisme som hele hans argument var rettet mot. Han er så klar på dette punktet at det er vanskelig å forstå at så mange har tolket ham som den negative frihetens store fanebærer. Han understreker at det ikke handler om ”negativ frihet som en absolutt verdi og andre, mindreverdige verdier”, men at det er atskillig vanskeligere enn som så.

Det er lett å se at ensidig fokus på positiv frihet er utilstrekkelig: Hvis det ikke finnes noe rom for frihet fra for eksempel en streng statlig norm for hvordan en idealborger skal være, kan man vanskelig hevde at borgerne har nevneverdig stor politisk frihet. På den annen side: En like rendyrket negativ frihet vil også være uholdbar, da den i sin ytterste konsekvens vil innebære et krav om uinnskrenket frihet fra alle krefter utenfor det enkelte individ, men uten én eneste forestilling om hva denne friheten skal være til – en slik frihet vil være innholdsløs. Ethvert balansert syn på politisk frihet må ivareta begge aspekter. Berlin er inneforstått med dette.

Det er imidlertid klart at man ikke kan maksimere negativ og positiv frihet samtidig – de er i konflikt. Spørsmålet om politisk frihet vedrører derfor omfanget til henholdsvis den positive og den negative friheten, og hvilket omfang hver av dem bør ha, vil variere med den aktuelle historiske situasjonen. Også Berlin er åpen for å innskrenke den negative friheten, men han insisterer på at en slik innskrenking bør omtales som en minskning av individenes frihet, uansett hva godt som måtte oppnås av den. Enhver slik innskrenkning må begrunnes i at det finnes en annen verdi som veier tyngre i en bestemt sak.

Det kan aldri finnes noe slikt som en verdinøytral stat – enhver stat må nødvendigvis fremme noen verdier fremfor andre. Spørsmålet er hvor langt en stat bør gå i å fremme de verdiene den oppfatter som best. Enhver stat som fortjener betegnelsen ”liberal” må ha rom for verdier som er i strid med hverandre, og det innebærer at den også må ha rom for andre verdier enn de foretrukne. Den viktigste oppgaven for en liberal stat er å skape institusjoner som muliggjør en mest mulig fredelig sameksistens blant grupper med divergerende verdier.

De siste 20 årene er Berlins verdipluralisme kommet stadig mer i forgrunnen i diskusjonen av hans filosofi. Uenigheten er stor blant kommentatorene om hvor radikal denne pluralismen er, om den støtter eller er i strid med hans liberalisme og om den overhodet er holdbar. Utgangspunktet er at det finnes et mangfold av genuine verdier – for eksempel frihet og likhet – som ofte vil være i konflikt med hverandre. Berlin betrakter slike verdikonflikter som et faktum som alltid vil være en del av menneskelivet. Det er viktig å innse at slike verdikonflikter ikke bare utspiller seg mellom ulike grupper, men også i de enkelte individer. Det vil i mange tilfeller ikke finnes ett korrekt svar, men snarere mange korrekte svar på hvilke verdier som er å foretrekke. Individet må foreta et valg mellom verdiene uten at det kan gis en rasjonell grunn for at dette er et optimalt valg.

Hvis det finnes en pluralitet av verdier som ikke kan rangeres ut fra noen verdinøytral målestokk, følger det også at negativ frihet bare er å betrakte som en verdi blant andre. Dette er et sentralt poeng hos Berlin. Grunnsteinen hos Berlin er verdipluralisme, at vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige.

Verdipluralismen er etter min mening mer grunnleggende enn liberalismen hos ham, dvs. at det er verdipluralismen som begrunner liberalismen, og ikke omvendt. Enkelte kommentatorer, med John Gray i spissen, har imidlertid hevdet at Berlins verdipluralisme undergraver hans liberalisme fordi liberalismen ut fra en verdipluralisme bare blir å betrakte som ett verdisett blant andre, uten noe legitimt krav om forrang.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Videre lesning:

Against the Current: Essays in the History of Ideas, Hogarth Press, London 1979.

The Crooked Timber of Humanity: Chapters in the History of Ideas, John Murray, London 1990.

The Sense of Reality: Studies in Ideas and their History, Chatto and Windus, London 1996.

The Proper Study of Mankind: An Anthology of Essays, Chatto and Windus London 1997.

The Power of Ideas, Chatto and Windus, London 2000.

Freedom and its Betrayal: Six Enemies of Human Liberty(1952), Chatto and Windus; London 2002.

Liberty, Oxford University Press, Oxford/New York 2002.

Political Ideas in the Romantic Age: Their Rise and Influence on Modern Thought, Princeton University Press, Princeton 2006.

 

Crowder, George: Isaiah Berlin: Liberty and Pluralism, Polity Press, Cambridge 2004.

Crowder, George og Henry Hardy (red.): The One and the Many: Reading Isaiah Berlin, Prometheus, Amherst NY 2007.

Galipeau, Claude J.: Isaiah Berlin’s Liberalism, Clarendon Press, Oxford 1994.

Gray, John: Isaiah Berlin, Princeton University Press, Princeton 1996.

Lilla. Mark et al. (red.): The Legacy of Isaiah Berlin, New York Review of Books, New York 2001.

Ignatieff, Michael: Isaiah Berlin: A Life, Chatto and Windus, London 1998.

Ullmann-Margalit, Edna og Avishai Margalit (red.): Isaiah Berlin: A Celebration, ny utg., University of Chicago Press, Chicago 2001.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »