Under er det to tekster om Popper. Den første teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Den andre teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Det åpne samfunnet og dets fiender

Karl R. Popper var en av det 20. århundrets store filosofer. Han var vitenskapsteoretiker og filosof og har satt sitt tydelige preg på vår forståelse av den kritiske rasjonalitet som kilde til kunnskapsvekst, basert på prøving og feiling, påstand og motbevis. Popper overførte det kritiske rasjonalitetsprinsippet fra vitenskap til samfunnsliv og politikk, og kjempet mot alle former for utopier, dogmatisme og totalitarisme. Han var en effektiv forkjemper for frihet og sannhet – i både vitenskap og i samfunnslivet. Noen har gått så langt som å kalle Popper for gravleggeren av den vitenskapelige marxismen.[i] Popper avkledde, med sin faste forankring i en mer beskjeden og humanistisk forståelse av rasjonalitet, troen på historiske lover og forutsigelser av historiens utvikling som irrasjonell overtro.

Til grunn for Poppers tenkning omkring både vitenskap og samfunn lå en erkjennelse om at vi essensielt lever i en åpen verden, hvor fremtiden ikke er forutbestemt av krefter utenfor oss selv, og hvor vi som mennesker må løse våre problemer, vel vitende om vår egen uvitenhet og feilbarlighet. Dette grunnsynet ledet Popper til å verdsette betydningen av frihetens institusjoner og rammebetingelser for å legge forholdene best mulig til rette for den åpne, konkurrerende og kritiske rasjonalitetens utfoldelse i kunnskapsutviklingens tjeneste. Enkelte aspekter av Poppers kunnskapsteori lå nært opp til Friedrich Hayeks ideer om kunnskap og samfunn.

Mot utopiske ideer fremsatte Popper den tanke at vi kun er i stand til å endre samfunnet i små skritt, og at vi mennesker stor sett kun lærer av våre feil. Han så den totalitære faren og avviste alle utopiske forsøk på å skape et samfunn med maksimering av menneskelig lykke som mål. I stedet foreslo Popper at vi heller bør skape et samfunn hvor vi søker å minimere konkrete former for unngåelig lidelse og undertrykkelse. I samme ånd utfordrer Popper oss til å forkaste alle tanker om å maksimere folkets politiske makt, gjennom en dogmatisk form for demokratisme, og at vi snarere bør søke å minimere vanstyre og tyranni. Et av demokratiets aller største fortrinn som styreform var for Popper at demokratiet gjør det mulig å skifte ut en regjering med en annen, uten blodsutgytelse.

Oppveksten i Wien

Karl Popper vokste opp midt i den heksegryten av kreative og destruktive strømninger som oppstod på så mange samfunnsområder på samme tid i Wien rett etter fin de siècle. Han ble født i 1902, som sønn av en velstående advokat. Begge foreldrene hadde konvertert fra jødedom til protestantisme, hvilket var helt normalt blant velstående jødiske familier i Wien.

Karl Popper ble tidlig politisk interessert, og hans tidlige samfunnsengasjement og tenkning var sterkt preget av å oppleve sammenbruddet av Habsburg-monarkiet og det såkalte reduksjonssjokket i Østerrike, og ikke minst av å oppleve, på nært hold, hungersnøden, opprørene og hyperinflasjonen som herjet Wien i tiden etter første verdenskrig. «Hele den verden jeg vokste opp i ble ødelagt», sier Popper i sin intellektuelle selvbiografi, og fortsetter: «og deretter fulgte en periode av kalde og varme borgerkriger som endte med Hitlers invasjon av Østerrike».[ii]

Nødårene i Wien etter første verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på den unge Karl Popper. Han avbrøt gymnasiet som 16-åring og begynte å studere ved universitetet i Wien på egen hånd, lenge før han ble formelt immatrikulert i 1922. Han beskrev denne studietiden slik: «Vi studerte ikke for å gjøre karriere, vi studerte for å studere. Vi studerte, og vi diskuterte politikk». Det ble ikke bare med diskusjoner. Popper meldte seg tidlig inn i ungsosialistenes organisasjon. Hans private revolusjon bestod i å «proletarisere» seg selv, og han levde i perioder med de arbeidsløse og arbeidet frivillig med handicappede barn. Dette bragte ham i kontakt med psykoanalytikeren Alfred Adler, som var i kretsen rundt Sigmund Freud, og som var særlig opptatt av den rollen maktbegjær og mindreverdighetsfølelser spiller i menneskers liv. På toppen av det hele var Karl Popper også aktiv i musikklivets avant-gard, med komponisten Arnold Schönberg i spissen, og han skal også ha vært venn av komponisten Webern. Popper var også hektet på fjellturer i Alpene, en aktivitet han tilsynelatende fylte alle sommerferiene med. En av Poppers biografer, Bryan Magee, har oppsummert Poppers oppvekst i Wien slik: «Hans liv i Wien var eksepsjonelt allsidig og rikt på opplevelser, fullpakket av entusiastiske forbindelser og spennende aktiviteter».[iii] Kanskje finner vi her en av forklaringene på Poppers senere allsidighet og enorme perspektivbredde som filosof.

Popper var lenge oppslukt av Marx’ «vitenskapelige sosialisme» og var vitne til gatekamper mellom ubevæpnede sosialistiske og kommunistiske arbeidere på den ene siden, og bevæpnet politi på den andre siden. Den unge Karl ble sjokkert over å oppleve politiets brutalitet, og i en avgjørende refleksjon rundt gjensidig ideologisk voldsbruk ble han også mer kritisk til sin egen tilslutning til det marxistiske kravet om å intensivere klassekampen for å fremskynde realiseringen av det sosialistiske samfunn. Det som særlig kom til å provosere Popper var tesen om at «klassekampen ville kreve noen ofre, men at dette ikke kunne sammenlignes med kapitalismen, som allerede har krevd flere ofre enn en hel sosialistisk revolusjon vil komme til å kreve».[iv] Ifølge eget utsagn stilte Popper seg deretter et spørsmål som skulle markere starten på en lang intellektuell reise: Kan denne tesen støttes vitenskapelig? Det grundige svaret kom en god stund senere i det berømte tobindsverket The Open Society and its Enemies, som ble utgitt i 1945. Men frøet ble altså sådd allerede under de voldelige gatekampene i 1919.

Senere beskrev Popper viktigheten av sin konfrontasjon med marxismen slik:

Møtet med marxismen var en av de viktigste hendelsene i min intellektuelle utvikling. Det ga meg mange lærdommer som jeg aldri har glemt. Det lærte meg blant annet noe om visdommen i det sokratiske ordtaket, «Jeg vet at jeg ikke vet». Det gjorde meg til en som verdsetter vår menneskelige feilbarlighet, og overbeviste meg om verdien av intellektuelt måtehold. Det gjorde meg ikke minst bevisst på forskjellen mellom dogmatisk og kritisk tenkning.[v]

Etter bruddet med marxismen betraktet Karl Popper seg selv som sosialdemokrat. Han beundret arbeiderbevegelsens verdighet og ville selv erfare arbeiderhverdagen. Etter noen løsjobber bestemte han seg for å bli snekker, parallelt med universitetsstudiene. Han fikk sitt fagbrevdiplom som snekker i 1924, og hevdet i en sammenheng at han hadde lært mer om kunnskapsteori av sin mester Pösch, sammenlignet med alle andre lærere han hadde hatt.[vi]

Som en følge av Poppers skuffelse over partiets manglende oppgjør med vold som politisk kampmetode, ble hans forhold til det sosialdemokratiske partiet kjøligere. Spesielt etter et gateslag med mange dødsfall i 1927 ble Popper oppgitt over at det sosialdemokratiske partiet opprettholdt en programfestet rettferdiggjøring av vold som politisk virkemiddel i nødverge. I møte med en aggressiv høyreside, som i stadig sterkere grad fremstod som en antisemittisk og militant kampbevegelse, begynte Popper allerede i 1927 å frykte det verste: «At de demokratiske bastionene i Sentral-Europa ville falle, og at et totalitært Tyskland kunne komme til å starte en ny verdenskrig».[vii]

Det fant også sted gjentatte antisemittiske opptøyer på universitetet og stadige protester mot det relativt store antallet jødiske professorer. Det varte ikke lenge før det ble tilnærmet umulig for alle med jødisk opprinnelse å få en stilling som universitetslærer. De konkurrerende partiene på høyresiden overbød hverandre i sin aggresjon mot jødene.[viii] Det gamle liberale Wien var borte, og mange så at det nærmet seg den definitive sluttstreken, et Finis Austriae, som forfatteren Stephan Zweig kalte det. Med innføringen av det kristelig-sosiale austrofascistiske regimet til Dollfuss i 1933, var det bare et tidsspørsmål før det ventet langt alvorligere farer enn et de facto yrkesforbud for alle med jødiske aner.

I eksil med vitenskapsteori i bagasjen  

Som sønn av foreldre med jødisk bakgrunn, fikk Karl Popper føle diskrimineringen på kroppen. Økonomen Ludwig von Mises opplevde noe av det samme. Som mange andre i Wien med jødisk opprinnelse, begynte også Popper raskt å rette blikket mot en fremtid i England eller i USA. Etter flere år som lærer, og med et omfattende vitenskapsfilosofisk arbeid på fritiden, lyktes det Popper å få utgitt boken Logik der Forschung i 1934. Det var i denne boken Popper utviklet sin kritikk av forestillingen om de absolutte, evige og sikre sannheter i vitenskapen. Her lanserte han sin alternative forståelse av vitenskapens natur og hvorfor vitenskapelig fremgang ikke bør forstås som en akkumulering av absolutte sannheter, men snarere som en kontinuerlig utskifting av gamle teorier med nye og bedre teorier. Det vil si at det fremsettes nye teorier som utfordrer status quo, som er prøvbare og falsifiserbare gjennom tester og prøver, og som består sin kritiske prøve uten å bli motbevist. I Poppers verden blir derfor den fornuftsbaserte kritikken vårt viktigste middel til vitenskapelig fremgang.

Boken fikk stor oppmerksomhet internasjonalt, og Popper ble invitert til England i 1935 for å holde flere foredrag. Det ble etter hvert til to lange opphold, bare avbrutt av ett kort opphold i Wien, før Popper i januar 1937, sammen med sin kone, satte kursen for Christchurch, New Zealand, etter å ha takket ja til en stilling som dosent i filosofi ved Canterbury University College.

Englandsoppholdene var befriende for Popper. Her ble han kjent med mange som senere skulle få betydning for hans tenkning og karriere. Han møtte blant andre Isaiah Berlin og Bertrand Russell, og ikke minst Friedrich Hayek, som inviterte Popper til å holde en forelesning på London School of Economics om historismens elendighet.

The Open Society and its Enemies

Karl Poppers år i New Zealand, fra 1937 til 1945, ble preget av en intellektuell motstandskamp mot alle former for utopisme og totalitarisme. Sagt på en annen måte ble denne perioden av Poppers liv preget av å overføre den kunnskapsteoretiske tenkningen han hadde utviklet i Logik der Forschung, og som hovedsakelig hadde et naturvitenskapelig fokus, over til anvendelse på samfunnsvitenskapene. Denne overføringsmuligheten så Popper først for seg etter at han hadde jobbet grundig med sine ideers anvendelse innen naturvitenskapene.

Selve beslutningen om å ta fatt på det store arbeidet, som senere ble kjent som The Open Society and its Enemies, fattet Popper umiddelbart etter at han hadde mottatt nyheten om Hitlers innmarsj i Østerrike 13. mars 1938.[ix]Egentlig hadde Popper først tenkt å videreutvikle det foredraget han tidligere hadde holdt i Hayeks seminar ved London School of Economics, under tittelen The Poverty of Historicism, men dette arbeidet eksploderte i omfang underveis, og ble nok også preget av at Popper, etter pakten mellom Hitler og Stalin og krigsutbruddet, i stadig sterkere grad så på sitt arbeid som en intellektuell krigsinnsats fra det fjerne.[x]

Hvordan Popper forstod den nære sammenhengen mellom frihet i vitenskap og frihet i samfunnet uttrykte han slik i den norske oversettelsen av den senere utgitte boken, The Poverty of Historicism (1957):

Vitenskapelig metode har også samfunnsmessige aspekter. Vitenskap og særlig vitenskapelig fremskritt er resultatene, ikke av isolerte anstrengelser, men av fri tankekonkurranse. For vitenskapen trenger stadig mer konkurranse mellom hypoteser og stadig strengere prøver. Og de konkurrerende hypotesene trenger så å si personlig representasjon: de trenger advokater, de trenger en jury, og endog et publikum. Denne personlige representasjonen må bli organisert institusjonelt hvis vi ønsker å være sikre på at den skal virke. Og disse institusjoner må det betales for, og de må beskyttes av loven. I siste instans avhenger fremskritt i høy grad av politiske faktorer, av politiske institusjoner som sikrer tankens frihet: av demokrati.[xi]

For Popper er det beskyttelsen av den egalitære friheten, alles like rett til frihet, som er fundamentet i et åpent samfunn: et samfunn som hele tiden er åpen for forbedringer basert på friheten til å eksperimentere og til å kritisere. For Popper er det bare et liberalt demokrati som kan sikre ytringsfrihet og politisk frihet, og dermed sikre de samfunnsmessige vilkårene for den kritiske tenkningens utfoldelse. Det åpne samfunnet holdes derfor oppe av den frie og kritiske tenkningens utfoldelse i praksis, og for Popper er det i ytterste konsekvens selve realiteten i den kritiske rasjonalitet som en praksis det kommer an på, og som gjør samfunnet levelig. I politikken, hevder Popper, «leder rasjonell diskusjon til en tradisjon for government by discussion, og dermed til at det blir en vane å lytte til andres synspunkter, at det vokser frem en sans for rettferdighet, samt en tilbøyelighet til å inngå fornuftige kompromisser».[xii]

Med referanse til Hayeks essay Freedom and the Economic System (1939) gir også Popper klart uttrykk for at han ser den økonomiske friheten i en velfungerende markedsøkonomi som en tilsvarende garanti for en åpen og produktiv økonomi. Samtidig hevdet Popper at markedsøkonomien trenger statlige intervensjoner som beskytter den økonomiske friheten fra å bli undergravd av blant annet monopoler og karteller. Uten disse blir markedets frihet en fiksjon.[xiii] Dette synet lå nært opp til det ordoliberale perspektivet til Walter Eucken og Wilhelm Röpke.

Motsetningen til det åpne samfunnet, det lukkede samfunnet, hevder Popper er et resultat av ideer som underordner individet i forhold til et eller annet kollektiv, det være seg en rase, en nasjon eller en klasse, tanker som overfører forestillingen om absolutt sannhet fra vitenskap til samfunnet, og flere former for fornuftstridig overtro som hevder å forstå lovene som styrer den historiske utviklingen, og som dermed også kan forutsi fremtiden.

Fra den berømte systemdebatten var Popper godt kjent med Hayeks kunnskapsteoretiske kritikk av forsøk på kollektivistisk sentral planlegging av økonomien. Men, Popper mente at problemene med sentralistisk, eller holistisk samfunnsplanlegging var enda mer alvorlige enn Hayek hadde antydet:

Men vanskelighetene med å kombinere holistisk planlegging og vitenskapelige metoder er enda mer fundamentale enn det hittil er blitt antydet. Den holistiske planlegger overser det faktum at det er lett å sentralisere makten, men umulig å sentralisere all den kunnskapen som er fordelt i mange individuelle bevisstheter, og en sentralisering av denne kunnskapen ville være nødvendig for en klok utøvelse av sentralisert makt. Men dette faktum har vidtrekkende konsekvenser. Da han er ute av stand til å skaffe seg kjennskap til hva som finnes i så mange bevisstheter, må han forsøke å forenkle sine problemer ved å eliminere individuelle forskjeller: han må forsøke å kontrollere og skape ensartede interesser og trosoppfatninger ved hjelp av oppdragelse og propaganda. Men dette forsøket på å utøve makt over bevisstheter må nødvendigvis ødelegge den siste muligheten for å finne ut hva folk faktisk mener, for det er åpenbart uforenlig med fritt uttrykk for tanken, særlig den kritiske tanke.

Her viser også Popper hvorfor lukkede samfunn er diktaturer, og hvorfor omfattende sentral samfunnsplanlegging har en tendens til å ledsages av forbud mot kritikk. Popper antyder også hvorfor et samfunn som tillater kritisk diskusjon og opposisjon, det vil si et åpent samfunn, vil løse sine praktiske problemer på en langt mer effektiv måte, sammenlignet med et lukket samfunn. Herfra var heller ikke veien lang til et begrep om det humane og det inhumane. For, som Popper spør: «hvis humanisme handler om menneskelig vekst i kunnskap og bevissthet, hva er vel da den humanistiske tradisjonen, hvis ikke nettopp en tradisjon basert på kritikk og fornuft?»[xiv]

Det åpne samfunnets fiender

Da Karl Popper skulle vise det åpne samfunnets fiender i sitt berømte tobindsverk, gjorde han det med en filosofisk dybde, som få, hvis noen i det hele tatt, har matchet senere. Popper søkte etter røttene til de nøkkelideene han mente hadde inspirert og ledet de to totalitære bevegelsene: den radikale fascismen til høyre, og den marxistiske kommunismen til venstre. Popper avdekket flere sentrale fellesnevnere mellom disse to hovedformene for totalitarisme som er blitt stående, uten seriøse motbevis.

En fellesnevner, som Popper bruker store deler av bind I på å behandle, er det urkollektivistiske menneskesynet som har røtter i Platons forestilling om den ideelle staten. Popper henviser her til Platons krav om at individet må underordne seg interessene til fellesskapet, og som videre hevdet som «øverste prinsipp at ingen må være uten en leder. At ingen må bli vant til å gjøre noe, helt på eget initiativ. I krig som i fred skal han rette sine øyne mot sin leder og følge ham trofast. Selv i de minste ting må han stå under ledelse, og aldri drømme om å handle uavhengig».[xv]For Platon betød rettferdighet «å holde seg på sin tildelte plass».[xvi]Her var det for Popper ikke vanskelig å få øye på fascismens åpne førerprinsipp og kommunismens skjulte førerprinsipp.

I bind II av The Open Society and its Enemies tar Popper tak i to tenkere som begge var eksponenter for historisk determinisme, ideer om historiske lover som bestemmer hvordan fremtiden vil bli. Popper tar i bruk utsagnet om «det utvalgte folk av guds vilje» som en illustrasjon. I denne fortellingen er stammen, folket, alt, mens individet er intet. Det forutbestemte er ikke etterprøvbart, det er gitt av guds vilje. Forestillingen tar bort all den usikkerheten om fremtiden som den farlige friheten og det ubehagelige ansvaret innebærer. Heri ligger ufrihetens fristelse for mange.

I Hegels forsøk på å etablere en vitenskapelig lov om den historiske utvikling, gjennom dialektiske byks fremover, fant Popper et gigantisk forsøk på å omforme historien, fra et fag man studerer for sin egen del, til en universell metode for alle samfunnsvitenskaper. I Poppers tolkning av Hegel var all historie historien om maktkamp, et kappløp om makt over staten, som maktens hypertrofé, og hvor den sterkeste vinner. Individet står maktesløst over denne dialektiske maktkampen, og etikk reduseres til ordtaket om might makes right – det rettferdige er det som til enhver tid styrker statens makt. Hegels tenkning inviterte, som Popper demonstrerte, til alternative definisjoner av historiens fremtidige seierherrer: stammen, rasen, nasjonen eller klassen. Hegels filosofi ga derfor tydelige bidrag til både fascismen og kommunismen.[xvii]

Men, det er Marx som får størst oppmerksomhet i bind II. Helt sentralt i Marx’ tenkning står loven om tiltagende elendighet for arbeiderklassen i det kapitalistiske samfunnet. Marx kommer frem til denne «loven» gjennom et stort arbeid som følger følgende teoretiske konklusjoner: En aksept av Ricardos verditeori, hvor verdi bestemmes av antallet arbeidstimer medgått i produksjonen av et gode, en påstått lov om synkende profittrate som følge av kapitalakkumulasjon over tid, og at dette fortjenestetapet kompenseres av kapitalistene via reduksjon i lønningene (arbeidets merverdi) og/eller økt utbytting av kolonier. Marx’ profeti bestod i at arbeiderklassen på et visst punkt ville gjøre opprør, i form av en revolusjon hvor arbeiderklassen tar makten og «eksproprierer ekspropriererne», og bringer all produksjonseiendom i folkets felleseie. Deretter går utviklingen mot det klasseløse sosialistiske samfunnet, hvor alle «yter etter evne og mottar etter behov».

Popper demonterte Marx i bind II, både teoretisk og empirisk. Det var ikke så mye igjen av marxismen etter Poppers drøfting, spesielt etter at han hadde påvist at alle Marx’ profetier hadde slått feil. Samtidig formidler Popper et stort hjertesukk som antyder at marxismen fortsatt kan komme til å overleve. Og grunnen er den enkle at marxismens løfter kan tolkes å ligge langt inn i fremtiden. Og, hevder Popper, jo lengre tidshorisont man tillater seg, desto flere hendelser som ikke er direkte heldige i forhold til profetien kan bringes innenfor rammen av hovedfortellingen, fordi man kan hevde at det bare er snakk om noen nødvendige ofre eller avvik som ikke rokker ved det lovede sluttresultatet – en gang i fremtiden.[xviii]Her oppstår den situasjonen som provoserte Popper som ung sosialist, at ingen fakta tilsynelatende er i stand til å motbevise Marx’ profeti. Naturligvis bidrar denne mangelen på mulighet til å motbevise den fremsatte profetien at alle som tror på ideen gis absolutt sikkerhet for at den er riktig. Men som nyere historie har vist mange eksempler på, er det også grenser for hvor lenge folk lar seg overtale til å vente på de lovede resultater.

Den grunnleggende fortellingen om historismen leverer det grunnmaterialet som alle autoritære og totalitære regimer trenger for å overleve: enkeltmennesker som er totalt umyndiggjorte, og som ikke kan gjøre annet enn å adlyde. Eller som Popper uttrykte det senere: «Alle versjoner av historismen uttrykker følelsen av å bli slynget inn i fremtiden av uimotståelige krefter».[xix]

Fra vitenskap til politikk                 

Idéarven etter Karl Popper etterlater en erkjennelse av at vitenskapelig kunnskap kun eksisterer som foreløpige teorier, som hele tiden er åpne for revisjon i lys av tester og erfaringer. Dessuten ga Popper oss gode grunner til å dele hans innsikt om at det samme prinsippet også gjelder for politikk.

På tilsvarende måte som i vitenskapen skifter vi kontinuerlig ut etablerte ideer med det vi håper er bedre ideer. Dessuten er også samfunnet i kontinuerlig forandring, og tendensen er at endringshastigheten øker. I en slik situasjon mente Popper at all snakk om å skape en ideell samfunnstilstand blir håpløst utopisk. Popper hevdet med styrke at vi ikke er i stand til å skape et himmelrike på jord, og at det aldri vil finnes noe slikt som End of History. Det eneste som finnes er historiens gjenskapelse og fornyelse – i ett ord, forandring.

Poppers perspektiv på politikk i et fritt og åpent samfunn kan, på tilsvarende måte som i vitenskapen, forstås som mestring av forandringsprosesser gjennom skrittvise forsøk på å løse konkrete problemer på stadig bedre måter. Helt til slutt i bind II av The Open Society and its Enemies kommer Popper med en innstendig bønn til oss alle, at vi som myndige samfunnsborgere må engasjere oss i samfunnets politikk – hvis vi ønsker å få bukt med maktens herjinger:

Å gjøre fremskritt er å bevege seg mot et mål som fremstår som et reelt mål for oss i egenskap av å være mennesker. «Historien» kan ikke gjøre fremskritt, det er det kun vi som menneskelige individer som kan: vi kan gjøre fremskritt gjennom å forsvare og forsterke de demokratiske institusjonene som friheten,  og derfor også fremskrittet, er betinget av. Og vi vil lykkes bedre etter hvert som vi blir mer bevisste på at fremskritt avhenger av oss selv, av vår egen årvåkenhet, våre egne anstrengelser, med hvilken klarhet vi forstår våre mål, samt av målets realisme. I stedet for å posere som profeter må vi vi ta skjebnen i våre egne hender.[xx]

Samtidig ba Popper oss om å huske på følgende, som både gjelder vitenskap og politikk:

1. Vi er feilbarlige, tilbøyelige til å feile, men vi har evnen til å lære av våre feil.
2. Vi kan ikke rettferdiggjøre våre teorier, men vi kan kritisere dem ved hjelp av vår egen fornuft, og ta i bruk de teoriene som synes å ha være mest motstands-dyktige i møte med vår kritikk, og som ser ut til å ha sterkest forklaringskraft.[xxi]

Som svar på det Popper selv kalte holismens totalitære intuisjon, at det er mulig å planlegge, kontrollere og rekonstruere samfunnet «som en helhet», hevdet Popper at den eneste realistiske metoden for forandring går via skrittvise reformer. Denne metoden gir han også det pussige navnet samfunnsingeniørens metode, eller samfunnsteknikerens metode. Kun de skrittvise tiltakene gir oss en realistisk mulighet til å teste resultater i etterkant, lære av våre feil, og skape forbedringer uten voldelige samfunnsomveltninger. Den realistiske kvaliteten i denne skrittvise reformpolitikken begrunner også Popper på en måte som reflekterer et typisk hayekiansk poeng:

Teknologen eller teknikeren som går skrittvis frem, erkjenner at bare en liten del av samfunnsinstitusjonene er bevisst planlagt, mens de aller fleste rett og slett har «vokst» frem som utilsiktede resultater av menneskelige handlinger.[xxii]

Popper var ikke i tvil om at disse verdifulle utilsiktede resultatene ville være utenkelige uten frihet og autonomi, og at vi her snakker om selve hjertet i det åpne samfunnet. I lys av denne samfunnsforståelsen finner Popper det også helt naturlig at samfunnsvitenskapene bør legge stor vekt på å belyse spontant ordnende prosesser. Popper formulerte det han så på som hovedoppgaven til samfunnsvitenskapene slik: «det er å spore de utilsiktede ringvirkningene av tilsiktede menneskelige handlinger».[xxiii]

Samtidig var Popper like klar på at vår forståelse av de spontant ordnende prosessenes viktighet må lede oss til et sterkt engasjement for å skape, videreutvikle og forbedre de grunnleggende institusjonene som gjør friheten mulig. En av Poppers grunnteser for det han kalte liberale prinsipper lød da også slik:

Liberale prinsipper kan beskrives som prinsipper for å evaluere, og hvis nødvendig å modifisere eller forandre eksisterende institusjoner, snarere enn å erstatte eksisterende institusjoner. Man kan også hevde at liberalismen er en evolusjonær og ikke en revolusjonær tankeretning (unntatt i konfrontasjon med et tyrannisk regime).[xxiv]

Frihetens politikk handler for Popper derfor ikke om laissez-faire og statlig ikke-intervensjon. Den handler om reformistisk aktivisme, med vekt på å skape institusjoner og rammebetingelser som fremmer frihet og som skaper gode levekår for alle. Når det gjelder å gi alle en menneskeverdig tilværelse, er Popper på sitt klareste når det gjelder å konkretisere sin anti-utopiske skrittvise politikk, som ikke søker å maksimere samfunnslykken, men heller minimere ulykke, konkret gjennom å fjerne problemer og menneskelige lidelser som vi som samfunn kan gjøre noe med. Poppers liste over de største ondene han så i 1956, med London som utsiktspunkt, illustrerer godt hans politiske ståsted: Fattigdom, arbeidsledighet og tilsvarende former for sosial usikkerhet, sykdom og smerte, inhuman fangebehandling, slaveri og andre former for undertrykking, diskriminering på grunnlag av rase og religion, manglende muligheter for skolegang og videreutdanning, rigide klasseforskjeller, krig.[xxv]

Tretten år tidligere avsluttet Popper bind I av The Open Society and its Enemies med følgende beskrivelse av veien inn i det åpne samfunnet, etter at vi har forlatt det umenneskelige alternativet:

Hvis vi ønsker å holde fast ved vår humanitet, finnes det bare en vei, veien inn i det åpne samfunnet. Vi må fortsette å bevege oss inn i det ukjente, det uvisse og usikre, og bruke den fornuften vi besitter til å planlegge så godt vi kan for både sikkerhet og frihet.[xxvi]

Sosialdemokrati og liberalisme

Det er ingen tvil om at Karl Popper har hatt stor innflytelse på den intellektuelle liberalismens fornyelse etter andre verdenskrig. Men, det er nok enda riktigere å si at hans innflytelse gjorde seg gjeldende over et uvanlig bredt ideologisk felt. For eksempel er det helt klart at hans overbevisende kritikk av marxismen har hatt betydning for reformeringen av sosialdemokratiet i Europa etter andre verdenskrig. Mange moderate sosialdemokrater trykte Popper til sitt bryst, og noen fremstod også offentlig som store beundrere, slik som tidligere forbundskansler Helmut Schmidt, som besøkte Popper gjentatte ganger til samtaler i London.[xxvii]

Bryan Magee, som har skrevet en meget interessant biografi over Popper, hevdet til og med at han opplevde det som helt opplagt at Poppers tenkning representerte en sosialdemokratisk filosofi. Magee forteller også at han hadde lange diskusjoner med Popper om dette, og påstår resignerende i sin biografi at Popper «ikke helt forstod de radikale konsekvensene av sine egne ideer». [xxviii] Jeg tror det er riktig å hevde at Popper selv var ganske uinteressert i de politiske merkelappene som søkte etter å bli assosiert med ham. I sin selvbiografi skriver han dette, som sikkert også kunne gi grunnlag for ulike tolkninger:

Jeg holdt fast ved å være en sosialist i mange år, selv etter min avvisning av marxismen, og hvis det fantes noe slikt som sosialisme kombinert med individuell frihet, så ville jeg fortsatt vært sosialist. For ingenting kunne vel være bedre enn å leve et rolig, enkelt og fritt liv i et egalitært samfunn. Det tok en stund før jeg innså at dette ikke var noe annet enn en vakker drøm, at frihet er viktigere enn likhet, at forsøk på å realisere likhet setter friheten i fare, og hvis vi mister friheten vil det ikke engang herske likhet blant de ufrie.[xxix]

Det Bryan Magee ikke nevner i sin Popper-biografi er at Karl Popper selv betraktet seg som en del av en liberal idétradisjon, spesielt etter at han hadde skrevet The Open Society and its Enemies. Karl Popper var da også et av de opprinnelige medlemmene avThe Mont Pèlerin Society, og han var en god venn av Friedrich Hayek. Det er også klart at Popper opplevde samtalene og diskusjonene i Mont Pèlerin Society som stimulerende, og han opplevde nok også at hans egen samfunnsforståelse hadde mye til felles med flere av dem han møtte på disse møtene.

Det bør også nevnes at Karl Popper og Friedrich Hayek utvilsomt påvirket hverandre i sine kunnskapsteoretiske arbeider over flere år. Popper var også en viktig inspirasjonskilde for flere viktige offentlige intellektuelle, som sosiologen Ralf Dahrendorf og forfatteren Mario Vargas Llosa. Sistnevnte fremhever Popper i alle sammenhenger hvor han reflekterer over liberalisme og politikk, og hans liberalismeforståelse bærer også preg av det:

Nettopp fordi liberalismen ikke er en dogmatisk lekmannsreligion, men snarere er en åpen doktrine under utvikling, som bøyer seg for virkeligheten i stedet for å tvinge virkeligheten til å bøye seg for et dogme, finnes det ulike tendenser og grunnleggende forskjeller blant liberale….Disse meningsforskjellene er både sunne og nyttige siden de ikke strider mot liberalismens grunnleggende spilleregler, som er det politiske demokratiet, markedsøkonomien og forsvaret for individets rettigheter overfor staten.[xxx]

En lignende forståelse av liberalisme er det ikke vanskelig å forestille seg at Popper ville gjenkjent. Jeg vil også hevde at Popper, gjennom sin tenkning, har bidratt til å tilføre den moderne liberale idétradisjonen en viktig aktivistisk og optimistisk impuls. Nok en gang lar jeg Mario Vargas Llosa stå som et eksempel, når han i sin advarende bok om den nasjonalistiske trusselen fra 2000, avslutter med å sitere Karl Popper:

Optimisme er en plikt. Fremtiden er åpen. Fremtiden er ikke forutbestemt. Ingen kan forutsi fremtiden uten flaks. Vi bidrar alle til å bestemme fremtiden gjennom våre handlinger. Vi er alle, på lik linje, ansvarlige for det som skjer.[xxxi]

Poppers bidrag til liberalismen fremstår derfor som et opprop til å ta aktivt del i samfunnet, til å bidra til forbedringer – med et tydelig liberalt fortegn:

Mennesket har skapt nye verdener – av språk, av musikk, av dikt, av vitenskap, og den viktigste av dem alle er moralens verden: for likhet, for frihet, og for å hjelpe de svake i samfunnet.[xxxii]

Teksten over er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Teksten under er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Karl Popper

Karl Raimund Popper ble født i Wien i 1902. Hans far var en advokat med stor interesse for filosofi og politikk – og han hadde ikke minst en svært omfattende boksamling. Fra moren arvet han ikke minst en sterk lidenskap for musikk, og han vurderte en stund en karriere innen dette feltet. I 1919 ble Popper medlem av en sosialistisk studentorganisasjon, og han var en stund marxist, men ble raskt desillusjonert på grunn av marxismens dogmatiske karakter. Han studerte ved universitetet i Wien, hvor han ble tildelt doktorgraden i 1928.

Hans første store verk, Logik der Forschung, ble utgitt i 1934. Verket tok, som tittelen sier, for seg forskningens logikk, og han kritiserte der mange av de ledende teoriene innen sin tids vitenskapsfilosofi, ikke minst den logiske positivismen. Det var her han først lanserte prinsippet om falsifiserbarhet som kriterium for vitenskapelighet. Boken fikk en del oppmerksomhet, og Popper ble blant annet invitert til å forelese i Storbritannia, hvor han ble kjent med Friedrich Hayek.

Nazismens fremvekst fikk ham til å forlate hjemlandet, og fra 1937 underviste han i filosofi ved University of Canterbury på New Zealand. De politiske begivenhetene ga ham en fornyet interesse for politisk filosofi og sosialfilosofi, noe som førte til verkene The Open Society and Its Enemies (1945) og The Poverty of Historicism (1944/1957). The Open Society hadde slående likheter med Hayeks verk The Road to Serfdom (1944), og siden de to var venner kunne det være nærliggende å tro at bøkene var resultater av et samarbeid – de hadde imidlertid skrevet bøkene helt uavhengig av hverandre, og de var begge overrasket over likhetene. I 1946 flyttet Popper til Storbritannia for å undervise ved London School of Economics, og hvor han ble professor i 1949. I 1965 ble han slått til ridder av dronning Elizabeth II, og i 1969 gikk han av med pensjon. Popper var en aktiv forfatter og debattant helt frem til sin død i 1994.

Det er en nær forbindelse mellom Poppers vitenskapsfilosofi og politiske filosofi, og den kan oppsummeres med ordet ”fallibilisme”. Vitenskapelige fremskritt finner sted ved at vi utsetter teoriene våre for kritisk granskning, og eliminerer de teoriene som etter slik granskning viser seg å være uholdbare. Som ung var Popper som nevnt en tid marxist, og ble godt kjent med marxistisk teori, men han syntes etter hvert at det ble for doktrinært og forlot bevegelsen. Han ble også kjent med psykoanalytiske teorier, noe som knapt kunne unngås i Wien. Sin mest sentrale filosofiske innsikt vant Popper etter å ha hørt et foredrag av Einstein. Det slo ham at det var en avgjørende forskjell på marxisme og psykoanalyse på den ene siden, og på Einstein på den andre. Einsteins foredrag viste en kritisk innstilling som marxismen og psykoanalysen manglet, ifølge Popper. Både marxismen og psykoanalysen manglet evnen til selv å utsettes for kritikk: Teoriene var slik at det var nær sagt umulig å finne et eneste eksempel som kunne svekke dem fordi ethvert moteksempel også ville kunne forklares.

For marxismens del ville denne teorien tilsi at revolusjonen burde starte i underklassen i et høyt industrialisert samfunn, for eksempel England. Det som faktisk skjedde, var at den begynte på topplanet i et av de minst industrialiserte landene i Europa, nemlig Russland. Dette burde da tilsi at det var noe galt med teorien, og at den følgelig burde forkastes. Det som i stedet skjedde, var at marxister gjerne tolket det faktiske hendelsesforløpet som en bekreftelse av teorien fordi de tilførte en hel rekke tilleggsantagelser. For psykoanalysens vedkommende var noe tilsvarende tilfelle: Uansett hvilket utfall noe hadde, ble det av teoriens tilhengere tolket som om det innebar en bekreftelse av teorien. Tanken som slo Popper, var at falsifiserbarhet bør være kriterium for å skille mellom det som er genuin vitenskap og det som bare utgir seg for å være det. Dette var et kriterium som Einsteins relativitetsteori oppfylte til fulle. Psykoanalysen sviktet allerede i utgangspunktet. Marxismen havnet derimot i en mellomkategori: Den hadde begynt som en genuint vitenskapelig teori som var falsifiserbarbar, men var blitt utvannet gjennom alle forsøkene på å redde den, slik at den hadde degenerert til pseudovitenskapelig dogmatikk.

Den samme kritiske innstillingen bør også gjøre seg gjeldende utenfor vitenskapene, i den generelle samfunnsdebatten. Poppers ideal er det han omtaler som ”det åpne samfunnet”. Den enkelte borger må kunne foreta kritiske vurderinger av hvorvidt politikken som føres i samfunnet er holdbar, og denne politikken kan så opprettholdes, modifiseres eller oppgis i lys av denne vurderingen, analogt med den vitenskapelige vurderingen av teorier. Da er det også avgjørende at det finnes en lovgivning og institusjoner som sikrer individets rett til å fremføre slik kritikk. Kort sagt er det utelukkende demokratiet som kan sikre de samfunnsmessige vilkårene for den kritiske tenkningens utfoldelse.

Poppers forsvar for det liberale demokratiet er mer indirekte enn direkte, ved at han viser at illiberale – i ytterste konsekvens: totalitære – samfunn hviler på uholdbare forutsetninger. To av de viktigste begrepene i Poppers oppgjør med illiberale ideologier er ”historisisme” og ”holisme”. Med ”historisme” menes vanligvis det syn at all utvikling og alle sosiale institusjoner er produkter av historisk gitte betingelser, og at kjennskap til disse betingelsene er tilstrekkelig eller nødvendig for å forklare samfunnet. Popper skjelner strengt mellom historisme og historisisme, og underlegger den sistnevnte sterk kritikk. Historisisme forstås som en teori om at sosiale begivenheter ikke kan reduseres til enkeltmenneskers handlinger, at det finnes lovmessigheter for slike begivenheter og at vi ut fra slike lovmessigheter kan forutsi den sosiale utviklingen. Popper hevder imidlertid at historiens gang ikke er forutsigbar, fordi historien i sterk grad preges av vitenskapelige fremskritt, og slike fremskritt ikke er forutsigbare. Følgelig kan vi heller ikke forutsi den fremtidige menneskelige historie, og derfor er historisismen en usann teori. Grunnen til at historisismen er en så farlig teori, er at politiske filosofier som bygger på denne teorien vil fornekte menneskets frihet, dets mulighet til å skape en annen fremtid enn den som forutsies av teorien. Historisismen er også holistisk, og med ”holisme” mener Popper det syn at et samfunn er større enn summen av individene det består av. I neste omgang fører dette til at kollektivet, ikke individet, blir betraktet som den sentrale aktøren. Historisismen og holismen rettferdiggjør totalitære ideologier. De to største skurkene i Poppers fortelling om totalitære ideologier, er Platon og Hegel, mens Marx i stor ustrekning blir unnskyldt for sine villfarelser.

Poppers politiske tenkning er anti-utopisk. I en artikkel skriver han: ”Arbeid for elimineringen av konkrete onder snarere enn realiseringen av abstrakte goder. Ikke ta sikte på å etablere lykke ved politiske midler. Ta heller sikte på å eliminere konkret elendighet.” Avvisningen av lykke som er mål som skal nås med politiske midler, er klassisk liberalt. Når det gjelder eliminasjonen av onder, er det noe større spenning mellom Popper og den klassiske liberalismen. Popper synes å være atskillig mer villig enn den klassiske liberalismen til å akseptere en omfangsrik stat, med mindre frihet fra politisk kontroll for borgerne, hvis dette kan redusere menneskelig lidelse. Mange vil hevde at det politiske styresettet Popper gjorde seg til talsmann for, er sosialdemokratiet snarere enn det liberale demokratiet. I stedet for absolutte frihetsprinsipper, er det en sosial ingeniørkunst med gradvise forbedringer av borgernes levekår som står i sentrum for Popper. Ytringsfriheten synes han å sette som absolutt, men ikke så mange av de andre frihetene i den liberale tradisjonen. Han advarer også mot at kapitalismen får for stor makt, og skriver: ”Økonomisk makt må ikke få dominere politisk makt; hvis nødvendig må den bekjempes og bringes under kontroll av den politiske makten.”

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Videre lesning:

Logik der Forschung, Julius Springer Verlag, Wien 1935.

The Open Society and Its Enemies, 2 bind, Routledge, London 1945.

Conjectures and Refutations: The Growth of Scientific Knowledge, Routledge, London 1963.

The Poverty of Historicism, Routledge, London 1957. (Norsk utgave: Samfunnsvitenskap og Profeti, overs. Bernt Vestre, Gyldendal, Oslo 1971.)

Unended Quest: An Intellectual Autobiography, Fontana, London 1976.

The Open Universe: An Argument for Indeterminism, Routledge, London 1982.

In Search of a Better World, Routledge, London 1984.

The Lesson of this Century, Routledge, London 1992.

Alles Leben ist Problemlösen, Piper, München/Zürich 1994.

After ‘The Open Society’: Selected Social and Political Writings, red. Jeremy Shearmur and Piers Norris Turner, Routledge, London 2008.

Kritisk tenkning: Utvalgte Essay, overs. Jan M. Døderlein, Pax, Oslo 2007.

Bambrough, Renford (red.): Plato, Popper, and Politics: Some Contributions to a Modern Controversy, Barnes and Noble, New York 1967.

James, Roger: Return to Reason: Popper’s Thought in Public Life. Open Books, Shepton Mallet 1980.

Keuth, Herbert: The Philosophy of Karl Popper, Cambridge University Press, Cambridge 2004.

Levinson, Paul: (red.): In Pursuit of Truth. Essays in Honour of Karl Popper on the Occasion of his 80th Birthday, Humanities Press, Atlantic Highlands 1982.

Magee, Bryan: Popper, Fontana, London, 1977.

Shearmur, Jeremy: Political Thought of Karl Popper, Routledge London 1996.

Stokes, Geoffrey: Popper: Philosophy, Politics and Scientific Method. Polity Press, Cambridge 1998.

Schilpp, Paul Arthur (red.): The Philosophy of Karl Popper, 2 bind, Open Court, La Salle, 1974.

Williams, Douglas E.: Truth, Hope and Power: The Thought of Karl Popper, University of Toronto Press Toronto, 1989.

Noter

[i]Bryan Magee, The Story of Philosophy, Dorling Kindersley, 1998, 224.

[ii]Karl Popper, Unended Quest, An intellectual Autobiography, Fontana/Collins, 1978, 32.

[iii]Bryan Magee, The Story of Philosophy, 221.

[iv]Karl Popper, Unended Quest,33.

[v]Karl Popper, Unended Quest, 36.

[vi]Manfred Geier, Karl Popper, Rowohlt, 2003, 45.

[vii]Karl Popper, Unended Quest, 104.

[viii]Karl Popper, Unended Quest, 107.

[ix]Se forordet til Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. I, viii.

[x]Se også Manfred Geier, Karl Popper, 84–85.

[xi]Karl Popper, Samfunnsvitenskap og profeti, Gyldendal Norsk Forlag, 1971, 126.

[xii]Karl Popper, Conjectures and Refutations, Routledge, 1978, 352.

[xiii]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. II, 348.

[xiv]Karl Popper, Conjectures and Refutations, Routledge, 1978, 384.

[xv]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. I, 100 og 7.

[xvi]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. I, 98.

[xvii]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. II, 27–80.

[xviii]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. II, 166–198.

[xix]Karl Popper, Samfunnsvitenskap og profeti, 130.

[xx]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. II, 279–280.

[xxi]Karl Popper, Objective Knowledge – an evolutionary approach, Oxford University Press, 1979, 265.

[xxii]Karl Popper, Samfunnsvitenskap og profeti, 56–57.

[xxiii]Karl Popper, Conjectures and Refutations, Routledge, 1978, 342.

[xxiv]Karl Popper, Conjectures and Refutations, Routledge, 1978, 351.

[xxv]Karl Popper, Conjectures and Refutations, 370.

[xxvi]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. I, 201.

[xxvii]Se Manfred Geier, Karl Popper, Rowohlt, 2003, 130, og Helmut Schmidt, Weggefährten – Erinnerungen und Reflexionen, Siedler, 1998, 149–157.

[xxviii]Bryan Magee, Popper, Fontana, 1975, 83–84.

[xxix]Karl Popper, Unended Quest, 36.

[xxx]Mario Vargas Llosa, A Latin American Liberal, speech for The Mont Pèlerin Society, Lima, March 22, 2015, 5.

[xxxi]Mario Vargas Llosa, Nationalismus als neue Bedrohung, Suhrkamp, 2000, 149–150.

[xxxii]Karl Popper, The Open Society and its Enemies, Vol. I, 65.