Röpke, Wilhelm – forfatterskapet

 

 

Under er det to tekster om Röpke. Den første teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Den andre teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

 

Civitas Humana – Et menneskeverdig samfunn

 

Wilhelm Röpke inntar en helt spesiell plass blant de opprinnelige nyliberale samfunnstenkerne som bidro til å fornye både liberalismen og tolkningen av Vestens bærende idégrunnlag etter andre verdenskrig. Han var først og fremst økonom, og han ble betraktet som en kommende stjerne da han ble utnevnt som Tysklands yngste økonomiprofessor i Marburg i 1929. I kandidatvurderingen av Röpke het det at «han forbinder en skarp observasjonsbegavelse med en fremragende evne til abstraksjon og syntese. Hans foredrag er levende og poengterte, alltid med en tydelig forbindelse til virkeligheten».[i] Disse ordene kan like godt tjene som en oppsummerende karakteristikk av Röpkes samlede intellektuelle virke.

Ordene treffer også godt som en introduksjon til en av det forrige århundrets mest imponerende samfunnsvitenskapelige åndspersoner. Få andre enn Wilhelm Röpke, hvis noen i det hele tatt, har med større bredde, dybde og skarphet analysert de sykdommene som endte opp med et destruktivt kvelertak på Vestens sivilisasjon, et kvelertak mellom hendene til to konkurrerende former for totalitær kollektivisme. Han forstod kanskje også klarere enn mange andre at arbeidet med å friskmelde Vesten etter andre verdenskrig ville bli en stor og vanskelig oppgave, som krevde både dype kirurgiske inngrep og tid for å få sårene til å gro. Röpke mente også at helningsprosessen var kritisk betinget av noe mer enn å etablere en liberal og åpen markedsøkonomi. Det handlet, ifølge Röpke, om hele samfunnets politiske, institusjonelle, sosiale og moralske konstitusjon, struktur og innhold – forankret i en liberal humanisme som slo ring rundt den personlige friheten og menneskeverdet som en urokkelig kjerne.

Det var ingen overflod på kyndige «samfunnsdoktorer» rett etter frigjøringen. Men Wilhelm Röpke, sønn av en landsbylege, var der, tilbakevendt til Europa i 1937 som professor i samfunnsøkonomi i Genève, etter å ha tilbragt fire år i eksil i Istanbul. Röpke  skulle vise seg å få stor innvirkning på utviklingen i mange europeiske land, spesielt i Vest-Tyskland. Så stor var Röpkes innflytelse på Ludwig Erhards reformprogram fra 1948 at Erhard selv ved en anledning uttrykte at det måtte være en stor personlig seier for Röpke å registrere det tyske Wirtschaftswunder. Röpke var nemlig en viktig arkitekt bak dette sjeldne, naturlige samfunnsøkonomiske eksperimentet som demonstrerte markedsøkonomiens overlegne evne til å tjene menneskers behov og aspirasjoner om en bedre fremtid, sammenlignet med de ulike varianter av sentralistisk plan- og kommandoøkonomi.

I likhet med sine jevnaldrende åndsfrender, som Friedrich Hayek, Walter Eucken og Alexander Rüstow, kom han hjem fra fronttjeneste etter første verdenskrig som overbevist republikaner og pasifist med sosialdemokratiske sympatier. Og, i likhet med de tre andre nevnte, ble også Wilhelm Röpke tidlig påvirket av Ludwig von Mises’ tre første bøker, en om penger og kreditt (1912), en om de økonomisk-politiske utfordringene etter første verdenskrig, Nation, Staat und Wirtschaft (1919), og ikke minst den banebrytende systematiske analysen og kritikken av ulike former for sosialisme i Gemeinwirtschaft (1922). Samtidig som Röpke var evig takknemlig for den avgjørende veiledningen Mises ga ham omkring sosialismen, kom aldri Röpke til å dele Mises’ liberale radikalitet som forkjemper for en modernisert laissez-faire-liberalisme.[ii]

 

En fryktløs offentlig intellektuell

I motsetning til Friedrich Hayek og Walter Eucken var Röpke en utpreget offentlig intellektuell. Han var hele tiden på barrikadene i den offentlige diskusjonen, i kamp mot samfunnets «sykdommer», kjempende for et samfunn som forente frihet og rettferdighet med menneskeverd og økonomisk fornuft. Röpke gikk uredd i møte med mørkekreftene i samfunnet, og han utviste et moralsk mot helt utenom det vanlige i sine sterke offentlige ytringer mot nazistene. Mises, som selv ikke manglet noe når det kom til det å stå opp for egne meninger i ugjestmilde omgivelser, ga i en senere sammenheng Röpke anerkjennelse for å være «fryktløs» i omgangen med frihetens fiender.[iii] En bemerkelsesverdig karakteristikk av et menneske som i sitt personlige vesen var et utpreget familiemenneske som utstrålte vennlighet, mildhet og måtehold.

Wilhelm Röpke var blant de ytterst få tyskere som virkelig ga offentlige formaninger om fremtidens farer, som torde opponere åpent mot naziregimet med en gang – så lenge han kunne. Han risikerte sitt eget liv i kampen for frihet og et anstendig samfunn. Ved riksdagsvalget i 1930 forfattet den unge professoren ved Marburg-universitetet et flyveblad på vegne av sentrumspartiet DDP (Deutsche Demokratische Partei), en forløper til det fridemokratiske FDP, som sannsynligvis var en de sterkeste og mest klarsynte advarslene mot å gi stemmer til NSDAP som noen gang ble publisert i Tyskland. Kun ett eksemplar overlevde nazitiden. Det ble senere funnet innpakket i en forseglet flaske nedgravd under et eiketre i nærheten av Röpkes barndomshjem i den lille landsbyen Schwarmstedt i Lüneburger Heide.[iv]

Småbarnsfaren og økonomiprofessoren Röpke brukte alle muligheter som bød seg til å kjempe mot barbariet og talte jødenes sak uten selv å være av jødisk slekt. Den mest omtalte enkelthendelsen var en oppsiktsvekkende åpen kritikk av naziregimet i sin tale ved graven til sin lærer Walter Troeltsch i slutten av februar 1933.[v] Röpkes venner ble alvorlig bekymret etter å ha overvært denne hendelsen, og de benyttet turen hjem sammen med Röpke til å utveksle noen alvorlige tanker om fremtiden. Da Röpke kom hjem på kvelden, ble han møtt av sin kone, Eva Röpke, som kom løpende ut på trappen og ropte forskrekket ”Der Reichtag brennt!”

Det tok ikke lange tiden før det Prøyssiske Kultusministerium tok affære overfor Röpke, utstyrt med en fyldig mappe med anklager. Den 7. april 1933 satt det lokale naziregimet opp følgende advarsel til studentene ved Marburg-universitet, i form av et stort oppslag: ”Herr professor Röpke er en meget driftig, reklamedyktig, og sikkert også en dyktig forretningsmann, men han er ingen tysk universitetsprofessor. Han er en fare for den tyske akademiske ungdommen, siden han ikke akter nødvendigheten av nasjonale verdier, skikk og bruk og mannlig hengivenhet til nasjonens krav.“[vi] Dette var naturligvis bare introduksjonen til det påfølgende yrkesforbudet som Röpke ble ”forært” av de nye makthavere. Etter å ha blitt offisielt erklært som en «folkefiende» dukket det også opp to SS-soldater på døren hjemme hos Röpke. De ville påvirke Röpke til å slutte seg til regimet og dermed få tilbake stillingen ved universitetet.[vii] For Röpke var dette to harde slag på alarmklokken som gjorde at han og familien, uten å miste tid, satte på flukt, først til venner i Nederland, og dernest til Istanbul, hvor både Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow ble ønsket velkommen som gjesteprofessorer.

Ved første mulige anledning, i 1937, vendte Röpke tilbake til Europa og sitt nye hjemland, Sveits, nærmere bestemt til Genève. Röpke ble etter hvert så glad i sitt nye hjemland at han aldri flyttet tilbake til Tyskland, selv etter å ha blitt utsatt for en heftig rekrutteringskampanje fra ingen ringere enn Konrad Adenauer og Ludwig Erhard. Röpke så dessuten en klar fordel med å påvirke utviklingen i Tyskland, og andre land, med Sveits som base; det var lettere å kultivere en uavhengig og fri rolle med base i Sveits.[viii]

 

Proteksjonisme, kriser og konjunkturer

Wilhelm Röpkes vitenskapelige arbeider, bøker og artikler, var alltid samtidsaktuelle, og stod ofte i brennpunktet i samfunnsdebatten. På 1920- og 1930-tallet var Röpke særlig opptatt av handelsproteksjonismens og valutareguleringenes negative effekter, penge- og kredittpolitikk, og naturlig nok var Röpke levende opptatt av den økonomiske depresjonen, hvordan man kan forstå konjunktursykler, samt hvordan man kan motvirke og lindre de dypeste konjunkturproblemene. Dette krevende konjunkturtemaet ser ut til å ha vært det første store selvvalgte samfunnsøkonomiske temaet Röpke interesserte seg for, og hans Krise und Konjunktur (1932), og den reviderte engelske utgaven Crises and Cycles (1936)[ix], som utkom rett før Keynes’ General Theory ble publisert, var et mesterstykke.

I Crises and Cycles lyktes Röpke med å kombinere viktig innsikt fra den østerrikske skolens forklaring på hovedårsakene til at depresjoner oppstår, med innsikt fra både Irving Fishers teori om gjeldsdeflasjon og Keynes’ innsikt om ekspansiv finans- og pengepolitikk som middel til å motvirke de mest alvorlige, selvforsterkende depresjonskreftene. Röpke skapte på denne måten en fruktbar broforbindelse, selv om det ikke er snakk om noen syntese, mellom Mises’ og Hayeks tenkning på den ene siden, og kjernen i Keynes’ bidrag på den andre siden. Interessant nok fremstod Röpkes verk som en mer komplett konjunkturteori, sammenlignet med både Hayeks og Keynes’ teorier, hvilket også gjenspeiles på en overbevisende måte når han bruker teorien som et verktøy til å forklare den internasjonale konjunkturutviklingen på 1920- og 1930-tallet.

Det er nærliggende å tolke Röpkes arbeid som et vellykket tidlig eksempel på hvordan den østerrikske konjunkturteorien, med vekt på kredittekspansjon som en avgjørende årsaksforklaring, blir mer fruktbar og aktuell gjennom å settes i sammenheng med andre kompletterende innsikter. Röpke så derfor, i motsetning til Hayek og Mises, en begrenset, men samtidig viktig rolle for keynesianske stimulansetiltak for å motvirke såkalte sekundærdepresjoner – innenfor en helhetsforståelse som var fundert på den østerrikske teorien. Senere gjorde Hayek en retrett på dette punktet og endte dermed opp med å dele Röpkes syn.

Utvilsomt var Röpkes vellykkede konjunkturstudie også et eksempel på hans fremragende evne til å forstå komplekse økonomiske sammenhenger på en virkelighetsnær måte. Det kan diskuteres om ikke nettopp Röpkes banebrytende helhetsforståelse var et resultat av hans kompromissløse uavhengighet i forhold til alle «skoler» innen faget og mangel på respekt for alle «faglige autoriteter». En parallell til Röpke var i så måte Walter Eucken. De hadde begge til felles en uredd og radikal evne til å stille de nye og ofte ubehagelige spørsmålene som kilde til vitenskapelig fremgang.

Det hører med til denne lille historien at ingen samfunnsøkonomer viste seg å være mer innflytelsesrike som inspirasjonskilder og rådgivere til den markedsøkonomiske renessansen, som mot alle odds oppstod i Vest-Tyskland etter Erhards valuta- og prisreform i 1948, enn nettopp Wilhelm Röpke og Walter Eucken.

Før vi kommer til Röpkes betydning for det som senere skulle skje i Vest-Tyskland, er det viktig å stanse opp ved et viktig veiskille innen liberalismen. Dette veiskillet satte noen varige spor og handlet om behovet for å reformere liberalismen, i lys av liberalismens sterkt synkende politiske oppslutning i mellomkrigstiden. I debatten omkring liberalismens veivalg ga Röpke viktige bidrag til å bevege liberalismen inn på et nytt, mer moderne, og ikke minst varig spor.

 

Den nyliberale kritikken av den gamle liberalismen  

En viktig hendelse som satte fart i revisjonen av den liberale idétradisjonen fant sted i Paris i august 1938. En gruppe franske samfunnsvitere hadde invitert en rekke liberale tenkere fra flere europeiske land til å diskutere den amerikanske journalisten Walter Lippmanns bok The Good Society, i et forsøk på å gjenskape og fornye liberalismen som en ny samfunnskraft i Europa, og som et svar på den autoritære mørketiden som hadde senket seg over kontinentet. Dette møtet strakk seg over flere dager og fikk navnet Colloque Walter Lippmann. På grunn av andre verdenskrig lyktes det ikke å arrangere flere tilsvarende konferanser, slik mange av deltagerne hadde håpet. Imidlertid ble dette ene møtet en viktig forløper for den intellektuelle mobiliseringen for en liberal renessanse som det lyktes Hayek og Röpke å realisere gjennom Mont Pèlerin Society fra 1947.

Til Paris i 1938 kom både Mises og Röpke, som forøvrig var kolleger ved Institut des Hautes Études Internationales i Genève på denne tiden. Hit kom også Alexander Rüstow, som fortsatt levde i eksil i Istanbul, Friedrich Hayek og Lionel Robbins fra London, Raymond Aron fra Paris m.fl. Det nasjonalsosialistiske diktaturet i Tyskland gjorde det umulig for Walter Eucken fra Freiburg å delta. Det som samlet denne intellektuelle forsamlingen var et sterkt ønske om å gjenskape liberalismen som en ny samfunnsutviklende kraft. Det som splittet forsamlingen var synet på liberalismens historiske forvitring og krise.

På den ene siden stod Ludwig von Mises, med delvis støtte fra Hayek, som mente at den klassiske liberalismen aldri egentlig hadde feilet, men tvert i mot mistet innflytelse på grunn av økende oppslutning om sosialistiske, nasjonalistiske, fascistiske og statsintervensjonistiske ideer og politikk. For Mises var problemet at også liberale politikere hadde bidratt til å undergrave liberalismen gjennom altfor mange kompromisser med de anti-liberale, og at mye av skylden ble tillagt liberalismen når de negative konsekvensene oppstod. Mises mente for øvrig at han langt på vei allerede hadde gjenskapt liberalismen gjennom sin bok Liberalismus (1927). Han mente at det som trengtes for å fremme liberalismen var å gjenskape et stabilt pengesystem, avskaffe alle proteksjonistiske inngrep og andre ødeleggende reguleringer og sikre den private eiendomsretten og rettssikkerhet – dermed ville den frie markedsøkonomien løse samfunnets økonomiske utfordringer på egen hånd.

På den andre siden stod i første rekke Walter Lippmann, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, m.fl. De forfektet det synet at den gamle liberalismen, til tross for sine sterke sider, hadde feilet på noen viktige områder som Mises overså. Röpke og Rüstow argumenterte for at den gamle laissez-faire-liberalismen, i likhet med liberalismens motstandere, bygde på et alt for enkelt og urealistisk syn på markedsøkonomiens forutsetninger og begrensninger. Röpke hevdet at noe av det viktigste å forstå for alle som vil forsvare den frie og dynamiske markedsøkonomien, styrt av åpen konkurranse og markedsinsentiver, var å forstå at en velfungerende markedsøkonomi er helt avhengig av en hel serie forutsetninger og rammebetingelser som ikke er gitt, og som ikke finnes i en slags tenkt naturtilstand. Med andre ord var det temmelig utopisk, ifølge Röpke, å late som om vi kan returnere til en slags naturlig laissez-faire-liberalisme, overlatt til seg selv.[x]

Videre hevdet Röpke og hans meningsfeller at den gamle liberalismens fatale tendens til å bli villedet av et misforstått syn på laissez faire som en slags «naturlig orden» hadde bidratt til å diskreditere liberalismen gjennom en serie unnlatelsessynder.[xi] Blant disse fremhevet Röpke blant annet den gamle liberalismens vansker med å se store og små problemer og sykdomstegn i samfunnet og ufølsomhet overfor vanskeligstilte, en grunnholdning som ledet til en grov undervurdering av behovet for viktige reformer for å skape et bedre og mer liberalt samfunn, og som tilsynelatende også gjorde det «unødvendig» å forstå markedsøkonomiens institusjonelle, sosiologiske og moralske forutsetninger i et mer detaljert og realistisk lys. En særlig alvorlig unnlatelsessynd var knyttet til utviklingen i Tyskland siden 1880-tallet, hvor etableringen av et akselererende antall karteller og monopoler ble begrunnet med legitim bruk av prinsippet om kontraktsfrihet. Dette skapte en degenerert form for kapitalisme, kjennetegnet ved en ekstrem økonomisk og politisk maktkonsentrasjon.

Röpke og hans meningsfeller mente at den gamle liberalismens ufølsomhet overfor økonomiens og samfunnets helsetilstand hadde bidratt til at stadig flere koblet de mange samfunnsproblemene som oppstod (av mange ulike årsaker) til et uunngåelig og karakteristisk trekk ved den økonomiske liberalismen. Og, etter hvert som de alvorlige konsekvensene av maktkonsentrasjon, proteksjonisme og de mange føydale og autoritære trekk ved den tyske kapitalismen og samfunnet for øvrig ble stadig mer uutholdelige, vokste troen på de mer revolusjonære løsningene som eneste utvei. På den måten stod den gamle liberalismen uten relevante svar på samfunnsutfordringer, og kom, uten å ville det, i skade for å bane veien for sine motpoler på hver sin autoritære ytterkant. Med andre ord, en helt annen analyse enn den til Mises.

Röpke var derfor ikke i tvil om at en ny sjanse for liberalismen var kritisk betinget av en grundig overhaling av vår forståelse av markedsøkonomiens forutsetninger og begrensninger. Senere oppsummerte Röpke sitt syn med å hevde at det å betrakte vår utfordring som en kamp mellom en «fri økonomi» og en sosialistisk økonomisk orden er fullstendig virkelighetsfjernt.[xii] Valget står i virkeligheten ikke mellom to enkle motsetninger med hver sine enkle patentløsninger. Röpkes valg var langt mer nyansert. Reformene av vårt økonomiske og sosiale system må gi svar på følgende fire problemer, på en måte som fremmer frihet, rettferdighet og en menneskeverdig tilværelse:[xiii]

  1. Valg av økonomisk orden – markedsøkonomi eller planøkonomi
  2. Det sosiale problemet – hvordan vi skaper trygghet, omfordeler og støtter opp om samfunnets svakerestilte, uten å undergrave den liberale markedsøkonomien og den liberale samfunnsorden.
  3. Det politiske problemet med å oppnå spredning av makt – og motarbeide alle former for frihetstruende maktkonsentrasjon innen både politikken, samfunnet og i økonomien.
  4. Det moralske vitalproblemet – hvordan legge til rette for en menneskeverdig tilværelse for alle, slik at menneskets moralske og åndelige behov, og behovet for et meningsfullt liv, har gode muligheter til å bli realisert.

Disse spørsmålene og problemene går igjen i det meste av Wilhelm Röpkes forfatterskap, og danner ryggraden i hans trilogi: I boken Die Gesellschaftskrisis der Gegenwart (1942) hvor Röpke analyserer de dypereliggende kildene til «vår tids samfunnskrise», Civitas Humana (1944) som skisserer en grunnleggende samfunnsreform som viser vei ut av samfunnskrisen, og i International Order & Economic Integration (1960, tysk utgave i 1954) hvor Röpke behandler den internasjonale dimensjonen av sin samfunnsanalyse og reformskisse.

Allerede i Colloque Walter Lippmann i Paris 1938 var det klart at en ny liberalisme var i støpeskjeen. Den nye liberalismen, som Alexander Rüstow først ga navnet neo-liberalisme, i motsetning til den gamle paleo-liberalismen, og som senere også ble kalt for sosialliberalisme, fikk uvanlig bred oppslutning i de mange liberale snuoperasjonene som senere ble gjennomført i det frigjorte Vest-Europa. Den mest oppsiktsvekkende og omtalte snuoperasjonen kom utvilsomt i Vest-Tyskland, igjen med Röpke og Rüstow som viktige drivkrefter.

 

Röpkes tyske spørsmål – og svar

Da Wilhelm Röpke formulerte det såkalte «tyske spørsmålet» i 1945, lød det slik: Hvordan kan dette landet igjen bli friskmeldt, finne tilbake til sitt naturlige jeg, og bli en del av det vestlige fellesskapet?[xiv] Selv om Röpke selv emigrerte fra Tyskland i 1933, og aldri returnerte, var han brennende opptatt av å bidra til å friskmelde Tyskland. Röpke øvde en betydelig moralsk, ideologisk og politisk innflytelse på både Konrad Adenauer og Ludwig Erhard, og sannsynligvis også på de alliertes håndtering av Tyskland etter 1945.

Röpkes bok Die Deutsche Frage ble utgitt i Sveits i 1945, og ble allerede sommeren 1946 utgitt i engelsk oversettelse. I denne boken ga Röpke en skarp og engasjert analyse av den lange serien av samfunnsmessige sykdommer som Tyskland hadde påført seg selv, fra Bismarck til Hitler, som et bakteppe for å forstå den enorme oppgaven som både tyskerne selv og de allierte stod overfor ved dette nye nullpunktet i landets historie. Man kommer ikke så lett fra denne boken uten å få med seg den alvorlige dybden og enorme betydningen av det tyske spørsmålet – for Vestens fremtid. Ifølge Röpke hadde ikke bare tre tidligere generasjoner feilet i forsøket med å etablere et liberalt demokrati. De hadde heller «ikke greid å integrere Tyskland i Europa, og dermed beskytte Europa mot Tyskland, og Tyskland mot seg selv».[xv] Nazismen var for Röpke «den tyske varianten av totalitarismen, nært beslektet med fascismen, bare så mye råere, mer ytterliggående, hensynsløs, grundig og konsekvent gjennomført – uten noen tegn til måtehold. Tyskland sank ned til det laveste nivå man kan komme hva gjelder gruppehat, frihetsundertrykkelse og aggressiv nasjonalisme…. og ble et land av undersåtter som blindt adlød sine overordnede, og hvor der ikke fantes noen samfunnsmessige motvekter mot den allmektige staten – et hyper-maktmonopol».[xvi]

Den sivilisatoriske ildsjelen Wilhelm Röpke avsluttet sin berømte bok med et grovt skissert forslag til løsning på det tyske spørsmålet, med klar adresse til både tyskerne selv og til de allierte vestmaktene. Röpkes svar var ikke mindre enn tre revolusjoner, som etter Röpkes egen overbevisning betinget hverandre: En moralsk revolusjon, en politisk revolusjon og en økonomisk og sosial revolusjon.[xvii]

Den moralske revolusjonen bestod i at tyskerne selv måtte ta et grundig oppgjør med årsakene til sin egen undergang, fatale feil og grusomme forbrytelser mot både eget og andre lands befolkning. For Röpke var ingen forsonende mellomvei mulig: «Forbrytelsene må innrømmes og forstås så tydelig at ikke en gang de mest innbitte stabeisene kan fornekte hva som har skjedd».[xviii]

Den politiske revolusjonen bestod i en liberal grunnlov som avskaffer den sentralistiske staten, og som på nytt bygger Tyskland opp på demokratisk vis, nedenfra og opp, som en føderasjon, en forbundsstat med sterke desentraliserende mekanismer, samt med en alliert styrt statsoverbygning i de første årene (inntil tyskerne selv kunne bevise at de er i stand til å befeste et liberalt demokrati).

Den økonomiske og sosiale revolusjonen var for Röpke, på tilsvarende måte som den senere også var det for sosiologen Ralf Dahrendorf, en helt avgjørende forutsetning for å gi tyskerne tro på en fremtid som frie borgere. For Röpke, som en av de mest innflytelsesrike forkjemperne for de liberaliseringsreformene som senere ble kjent som den sosiale markedsøkonomien, var det overordnet viktig «å fjerne alle kilder til tidligere tiders pre-kollektivisme, føydal statsintervensjonisme, monopol- og kartellmakt og maktkonsentrasjon».[xix]

Röpke hevdet, på lik linje med Freiburger-økonomen Walter Eucken, at den konstruktive løsningen handlet om et gjennomgripende og systematisk reformprogram for å etablere en fri og konkurransebasert markedsøkonomi, underbygget med fri prisdannelse, et stabilt penge- og valutasystem og fri handel.

Her er vi ved et punkt sommangeikke forstod eller verdsatte som en hovedprioritet for å lykkes med å frigjøre Tyskland. Heller ikke de allierte i administrasjonsrådet lot seg overbevise om det markedsøkonomiske programmet i første omgang. Som så mange andre var både amerikanerne, engelskmennene og franskmennene preget av troen på krigsårenes planøkonomi, og hvilke muligheter en sterkt regulert og detaljstyrt økonomi ga for å kontrollere utviklingen i Tyskland i fremtiden. Röpke mente selv at det egentlige tyske underet var av politisk art, og bestod i at det mot alle odds ble mulig å gjennomføre penge-, valuta- og prisliberaliseringsreformene i 1948.[xx] At reformene ble gjennomført skyldtes i stor grad Ludwig Erhards politiske manøvrering, viljestyrke og stahet. Han fikk til og med støtte fra et sosialdemokratisk medlem av administrasjonsrådet, Gustav Dahrendorf, og de alliertes tvil kom Erhard til gode.

For den liberale sivilisasjonsforkjemperen Wilhelm Röpke handlet de økonomiske reformene om langt mer enn samfunnsøkonomi. Det handlet om å kurere en alvorlig samfunnssykdom: «Tyskerne må kureres for all fremtid mot sin fatale tendens til maktkonsentrasjon, regimentering og proletarisering, fra nasjonalismens og totalitærismens narkotika, og de må læres opp til å sky alle former for politisk massehysteri».[xxi]

Kortversjonen av Röpkes egen beskrivelse av de økonomiske reformene lød slik:

Essensen i det tyske økonomiske reformprogrammet gjenspeiler den sykdommen programmet var ment å kurere. Hvis sykdommen var den kombinasjonen av kollektivisme og inflasjon som vi har kalt for undertrykket inflasjon, var det helt naturlig at terapien måtte bestå av følgende: For det første, en fjerning av inflasjonspresset, og for det andre, en avskaffelse av hele undertrykkelsesapparatet (maksimumspriser, rasjonering, produksjonskontroll og andre inngrep i den frie prisdannelsen) og en gjenreisning av økonomisk frihet, fri prisdannelse, konkurranse og insentiver for entreprenørskap. Frihet i alt som berører økonomiske goder, disiplin i alt som har med pengesystemet å gjøre – det var på grunnlag av disse to prinsippene det fra 1948 lyktes å skape et varig tysk økonomisk oppsving.[xxii]

Ved forbundsdagsvalget i 1957 var det svært vanskelig å unnlate å registrere det såkalte Wirtschaftswunder. Adenauer fikk rent flertall, mye takket være Ludwig Erhard og det vellykkede programmet for den sosiale markedsøkonomien, som etter hvert ble en bærebjelke i Adenauers og CDUs sterke stilling i forbundsrepublikken. Fra nå av ble også eksemplets makt for sterk til å motstå i flere andre land, blant annet i Frankrike, som fra 1958 også beveget seg i en mer liberal retning, inspirert av det tyske underet. Italia var allerede godt i gang, anført av Luigi Einaudi, en annen venn av Röpke, som også delte de nyliberale tankene til Röpke, Eucken og Hayek.

Et svært viktig trekk ved Röpkes og Euckens nyliberale «program» var at de søkte etter å skape en ny, og langt mer maktspredende markedsøkonomi, med personlig frihet, sosialt ansvar og beskyttelse av menneskeverdet som ledestjerner. På den måten ga de både et liberalt bidrag til innholdet i kristendemokratiet og et viktig bidrag til å fornye liberalismen. Det er heller ingen tvil om at erfaringene med den sosiale markedsøkonomien bidro til at de tyske sosialdemokratene gravla sine tidligere planøkonomiske ambisjoner.

 

Liberalismens kulturideal    

Röpkes kritikk av den gamle liberalismen handlet i hovedsak om en kritikk av en overforenklet og urealistisk forståelse av markedsøkonomiens institusjonelle forutsetninger og begrensninger, samt om en problematisk neglisjering av hvilke sosiale og kulturelle forutsetninger som kreves for å underbygge en liberal samfunnsorden, i vid forstand. Kritikken gikk ikke på de øvrige grunnpilarene i en liberal samfunnsorden, som rettsstaten, demokratiet og det store mangfoldet av frivillige organisasjoner og samarbeidsformer som vi kaller sivilsamfunnet.

Det var helsetilstanden til denne mer sammensatte og helhetlige liberale samfunnsorden, og spesielt samspillet mellom de ulike institusjonene som utgjør denne helheten, som Röpke var spesielt opptatt av, og som han intenst mente ble viet alt for liten oppmerksomhet. I et forsøk på å gi dette argumentet et levende, konkret og overbevisende uttrykk skrev han høsten 1947 et av sine mest verdifulle bidrag til å beskrive den liberalismen han forfektet, i form av et essay med tittelen Das Kulturideal des Liberalismus. Det er interessant å legge merke til at dette essayet ble skrevet etter det første møtet i Mont Pèlerin Society, som fant sted i påsken 1947, og det er ikke unaturlig å forestille seg at essayet kan ha blitt inspirert av dette møtets hovedtema, som var viet tanker om innholdet i en ny og revitalisert liberal samfunnsorden – en konstruktiv fortsettelse av det selvkritiske fokuset i Colloque Walter Lippmann i 1938.

Essayet om liberalismens kulturideal handler om den umistelige og uforgjengelige liberalismens essensielle natur, slik Röpke forstod den. Dernest utledet Röpke et idealbilde av en liberal samfunnsorden med sterke humanistiske kvaliteter.

Det første Röpke fremhever er at liberalismen ikke er dogmatisk, men «en levende kraft som på ny og på ny har reddet Vesten fra å stagnere, og som alltid årvåkent har avslørt løgn og overgrep mot mennesker, og har sørget for at balansen mellom frihet og binding er blitt opprettholdt». Mer konkret tolker Röpke liberalismen som humanistisk: «den utgår fra menneskets natur som enkeltindivider med egenverdi, og forbyr oss å fornedre enkeltmennesket til bare et middel». Liberalismen er derfor individualistisk, eller personalistisk, om man vil, og den er antiautoritær. «Liberalismen er således universell: Det vil si at den er humanistisk, personalistisk og antiautoritær, og respekterer mennesket som sådant». Röpkes liberalisme er også rasjonalistisk i den liberale humanismens ånd, «som tilkjenner alle mennesker den samme fornuft, og som ser fornuften som menneskets aller sterkeste kraft».

Det kanskje mest markante trekket ved Röpkes liberalismetolkning er knyttet til hans syn på de institusjoner og strukturer som er avgjørende for å gjøre liberalismen reell og holdbar. Her lyser ett begrep opp, som også har en sosiologisk klangbunn: Desentralisme, «i motsetning til nasjonalisme, absolutisme, autoritær konservatisme, eller kollektivisme, som kan betegnes som ulike former av sentralisme». På dette punktet vil jeg gjengi et mer utfyllende sitat som utdyper Röpkes liberalisme:

Når liberaleren dermed gjør desentralisering i alle sfærer til program, handler han ut ifra en visdom som favner all menneskelig erfaring. Slik blir han til talsmann for maktfordeling og maktspredning, føderalisme, forsamlingsfrihet, de statsfrie sfærer: Corps intermédiaires (Montesquieu), åndsfrihet, eiendom som den normale form for menneskenes økonomiske eksistens, økonomisk og sosial desentralisering, mennesker i lavere samfunnslag og i mellomsjikt, økonomisk og åndelig konkurranse, de små stater, familien, kirkenes universalitet og endelig advokat for den sosiale oppbygging. Slik blir han til en uforsonlig motstander av den politiske, økonomiske og åndelige sentralisme, det kolossale, monopolene (også statens), kollektivisme, mammut-konstruksjoner, enkeltmenneskets anonymitet i massen, gigantbyer, opphopning av rikdom og endelig motstander av imperialismen.

Men dermed er også den liberales forhold til demokratiet nærmere bestemt. ….Den liberale forveksler ikke folkets makt med dets frihet, ……og bekjenner seg til Lincolns tese: No man is good enough to govern another man without that other’s consentI denne betydning er den liberale også demokrat, men da han tar utgangspunkt i den menneskelige person og dets frihetsrettigheter, er han ikke bare opptatt av hvem maktens utøvere er, men også av at makten ikke blir til tyranni. …Frykten (for tyranni) dreier seg også om at staten, basert på massen, kan bli gjort til en hemningsløs tyrann innenfor statens grenser, og til en utfordrende krigerflokk mot andre stater.

Den liberale holder seg til Montesquieu og ikke til Rousseau, til Esprit des Lois og ikke til Contrat Social. …Mot faren fra jacobinerne vil den liberale bygge en dam med innretninger som alle bærer liberalismens stempel, fordi de virker i retning av å beskytte mennesket mot de store maktkonsentrasjoner. De sunneste og mest stabile demokratier er da også fremdeles de som har kunnet støtte seg på slike innretninger og tradisjoner som gir balanse og forankring: På begrensningen parlamentsherredømmet, den føderative statsstruktur, det kommunale selvstyret, tokammersystemet, den strenge maktfordelingen, en variert organisering av samfunnet, monarkiet eller et sterkt presidentstyre – men fremfor alt den urokkelige tro på rettsstaten og på en ånd som ikke er beredt til å ofre friheten for likheten.[xxiii]

Det var nettopp denne desentralistiske og humanistiske liberale samfunnsorden Röpke ga navnet Civitas Humana – et menneskeverdig samfunn.[xxiv] Hvis man skal tillegge noe som ikke fremgår direkte av sitatene over, så må det være at Röpke la stor vekt på det å skape et samfunn som fremmet en menneskeverdig tilværelse for alle. Hans ideal var et samfunn av myndige, selvstendige, frie og eiendomsbesittende borgere – et selveierdemokrati. I forlengelsen av dette idealet mente Röpke at det overordnede sosialpolitiske mål i et liberalt samfunn må være å legge forholdene aktivt til rette for å realisere dette idealet for alle.[xxv]

Wilhelm Röpke var samtidig skeptisk til en utvikling i retning av en ekspanderende sentralistisk velferdsstat, som han fryktet ville gjøre menneskene til statsklienter. Men, Röpke var ikke redd for en omfordelende stat som gjorde det mulig for alle å leve verdige, selvvalgte liv – en frihetsforståelse som vi også finner tydelig hos Alexander Rüstow og Walter Eucken. For Röpke, og det samme gjaldt for Eucken og Rüstow, fantes det heller ingen bestemt maksimalgrense for statens utgifter i et liberalt samfunn. Hvis det fantes en grense, var den knyttet til risikoen for inflasjonspress og et for høyt skattenivå, med negative konsekvenser for økonomisk vekst og utvikling. Man kan si at Röpke delte Walter Euckens syn på at spørsmålet om statens størrelse først og fremst er et kvalitativt spørsmål, ikke et kvantitativt spørsmål.

 

Internasjonal orden og økonomisk integrasjon

En annen hovedsak som Röpke var sterkt engasjert i, og som går som en rød tråd gjennom hans tenkning og publikasjoner, var utvikling av en ny liberal internasjonal orden etter andre verdenskrig. Med den alvorlige økonomiske disintegrasjonen i mellomkrigstiden som bakteppe, drevet av økonomisk nasjonalisme og planøkonomisk kollektivisme, var Röpke en sterk talsmann for frihandel og økonomisk integrasjon, tuftet på et stabilt pengesystem, konvertible valutaer og frie markedsøkonomiske relasjoner på tvers av landegrensene.

Röpke var som økonom en sterk tilhenger av det han kalte fri multilateralisme, det vil si gjensidig liberalisering av alle økonomiske handlinger og forbindelser over et størst mulig geografisk område, med en akselererende anvendelse av mestbegunstigelsesprinsippet (the most favoured nation clause) som motor. Röpke var en ekte globalist, samtidig som han var en realistisk globalist. Han var ikke negativt innstilt til regionale frihandelsløsninger, som for eksempel EFTA og EF, men var svært opptatt av at disse sonene ikke måtte fremstå som festninger mot omverdenen, men tvert imot være åpne og fremme frihandel og fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker over et stadig større område.[xxvi]

Röpke var aldri i tvil om at kommandoøkonomi og detaljregulerende intervensjonisme på det nasjonale nivå var uforenlig med en fri og naturlig økonomisk integrasjon på tvers av landegrensene. Markedsøkonomien, med sitt store mangfold av konkurransedrevne markedsprosesser, fri prisdannelse og institusjonelle rammebetingelser – heriblant et stabilt pengesystem, konvertible valutaer og et velfungerende finans- og betalingssystem, fremstod for Röpke som det eneste økonomiske system som var forenlig med en liberal internasjonal økonomisk orden.

Wilhelm Röpke var heller ikke i tvil om at Europa, mer enn noen annen verdensdel, hadde enormt mye å vinne på å fremme internasjonal økonomisk integrasjon, som ledd i kontinentets økonomiske, sosiale og politiske friskmelding etter en lang periode med ødeleggende kriger, autoritær nasjonalisme, proteksjonisme og eksperimentering med en hel katalog av ulike økonomisk nedbrytende krefter. Men Röpke så også mange grunner til å advare mot en farlig form for europeisk illusjonisme, som til tross for de edleste hensikter kunne komme i fare for å skape ny splittelse og ødeleggelse i Europa.

Det Röpke var særlig skeptisk til, var drømmen om en politisk integrering av Europa, og han holdt den delen av teksten i Roma-traktaten (og senere EU-avtaler) som forplikter landene til å inngå i «en stadig tettere union» med hverandre som farlig, og i sitt åndelige vesen anti-liberal. Det er viktig å huske på at da Röpke skrev om Europas fremtid og økonomisk integrasjon på 1940- og 50-tallet, var også drømmen om en sentralstyrt planøkonomi og en detaljregulerende økonomisk intervensjonisme fortsatt høyst levende i det politiske landskapet. På denne tiden uttrykte Röpke mest tro på at Sveits, Vest-Tyskland og Storbritannia, samt de små og på sikt av pur nødvendighet åpne økonomiene Sverige, Danmark og Norge, ville være i stand til å utvikle tilstrekkelig velfungerende markedsøkonomier, som et avgjørende fundament for å realisere internasjonal økonomisk integrasjon i Europa. På dette punktet har ettertiden vist at Röpke var for pessimistisk.

Röpke så flere problemer på det politiske nivået som kan sies å være høyaktuelle også i vår samtid. Etter Röpkes vurdering krever en liberal politisk union en føderalistisk og desentralistisk politisk modell som forener frihet for unionens enkeltmedlemmer med en naturlig, helhetlig orden. Röpke tyr stadig til Sveits som eksempel på hvordan et land med flere språk, religioner og et mangfold av historiske tradisjoner kan lykkes å skape en fri og fredelig orden, som er styrt nedenifra-og-opp, og hvor den demokratiske legitimiteten strømmer oppover fra den enkelte borger til kommune, kanton og forbundsstat. Dernest henviste Röpke til Vest-Tyskland, med sitt føderale system. En vellykket føderal union måtte etter Röpkes syn fungere som en forlengelse av en nasjonal føderasjon, slik at makten og den demokratiske legitimiteten følger en ubrutt linje, fra det laveste til det høyeste nivå.[xxvii] Röpke var derfor motstander av alle store ambisjoner om politisk integrasjon i Europa.

Röpke var naturlig nok bevisst på at en tenkt liberal europeisk føderasjon i praksis kun ville ha mulighet til å tillegge det høyeste nivået utøvende myndighet på et meget begrenset felt, på områder hvor fellesnytten av samarbeid er svært høy, hvor innholdet i samarbeidet bygger på generelle spilleregler, og hvor risikoen for å kompromittere den nasjonale suvereniteten er lav. Trolig ville Röpke blitt overrasket over å registrere dagens indre marked i EU, med dets fire friheter, innenfor et felles internasjonalt regelverk, som en realitet.[xxviii]

Men realisten Röpke visste at en vellykket føderalisme på overnasjonalt nivå må bygge på en like velfungerende føderalisme på nasjonalt nivå. I sin tid så han dette som en utopi, og viste til den sentralistiske franske staten som et ultimat bevis på at denne betingelsen neppe vil bli realisert. Nasjonal sentralisme, kombinert med internasjonal føderalisme, var for Röpke en fatal kombinasjon, som nærmest er forhåndsprogrammert til å fremme et snikende intervensjonistisk ekspertstyre på overnasjonalt nivå – uten reell demokratisk legitimitet. Samtidig hevdet Röpke, med rette, at en nasjonal planøkonomi eller en detaljstyrende intervensjonisme forutsetter en sentralistisk nasjonalstat, som igjen står i konflikt med både internasjonal føderalisme og internasjonal økonomisk integrasjon. I denne sammenheng oppsummerte Röpke sosialismens problem på denne måten: «Sosialismen virker maktkonsentrerende innad og oppløsende utad».[xxix]

Röpke var opprørt over politikere som fremstod som de fremste forkjempere for europeisk føderalisme, samtidig som de stod for en nasjonal sentralistisk stat, ofte med et økonomisk program som lå langt nærmere planøkonomi og dirigisme enn en liberal markedsøkonomi. For Röpke var denne kombinasjonen farlig, og ville på sikt fremme det motsatte av det man ønsket å oppnå: internasjonal strid og økonomisk disintegrasjon.

Spørsmålet om hvor mye beslutningsmakt som skal samles i de sentrale EU-organene har lenge vært et aktuelt spørsmål, i en diskusjon med til dels sterke motsetninger mellom tilhengere og motstandere av en stadig tettere politisk union. I forbindelse med Lisboa-traktaten fattet den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe i 2009 en dom som klargjorde at «en snikende kompetanseutvidelse for EU basert på forhåndstilslutning eller stilltiende tilslutning ikke er å anse som forfatningskonform».[xxx] Den tyske forfatningsdomstolen begrunnet blant annet dommen med å presisere at EU ikke er en forbundsstat, og bekreftet at vidtrekkende beslutninger på europeisk nivå må realitetsbehandles av Bundestag før vedtak kan gjøres gjeldende i Tyskland. Det er liten tvil om at Röpke ville betraktet denne beslutningen som en viktig og god avklaring, slik Sara Warneke hevder i en aktuell bok om Röpkes perspektiv på europeisk integrasjon.[xxxi]

Wilhelm Röpke hadde en tendens til å tilstrebe en naturlig orden i både samfunnet, økonomien og i den menneskelige tilværelse i sin alminnelighet. Det samme finner vi igjen i hans forståelse av Europa. I 1958, året etter undertegningen av Roma-traktaten, fant Röpke grunn til å minne om at Europa ikke utelukkende er en geografisk betegnelse, men vel så mye et begrep som favner en kulturkrets og et verdisystem, og at det som samler Europa i første rekke er å forstå som «enhet i mangfold». Röpke fortsatte slik:

Denne enheten i forskjellighet, denne stilltiende «agreement to disagree», utgjør et vesentlig element i europeisk kultur. Uten dette elementet finnes det ikke noe «Europa», i betydningen en enhetlig sivilisasjon. Uten dette elementet ville ikke Europa vært forskjellig fra andre sivilisasjoner; for da ville det ikke finnes noen «Frihet», slik vi forstår det. Europeer er man kun i den utstrekning man er antisentralist, pluralist og motstander av alle former for monolittisme og totalitærisme.

Likevel er det mye som tyder på at Röpke i sin opptatthet av desentralisme og en naturlig orden, og i sin verdsettelse av det lokale og de små enheter, kom til å undervurdere mulighetene til å oppnå liberale fremganger gjennom en avgrenset nasjonal suverenitetsavgivelse til et internasjonalt samarbeidsorgan.      

 

Arven etter Wilhelm Röpke

Wilhelm Röpke regnes som en av de største tyske økonomene i det 20. århundre. Det bør understrekes at han var så mye mer enn bare en økonom. Han var kanskje først og fremst, slik en tidligere elev har uttrykt det, en samfunnsfilosof som evnet å kombinere en dyp forståelse av samfunnsøkonomiske prosesser og institusjoner med viktig innsikt fra filosofi, sosiologi, politikk og historie i belysningen av økonomiske og sosiale sammenhenger.[xxxii]

Langt viktigere for ettertiden var nok det faktum at Wilhelm Röpke viste seg å ha så stor innflytelse på Europas liberalisering og renessanse etter andre verdenskrig. Han bidro kanskje også mer effektivt enn noen andre til å fornye liberalismen, og til å gi liberalismen i Europa en ny sjanse som en samfunnsformende kraft med et tydelig humanistisk preg. I de fleste minneord og portretter av Wilhelm Röpke tituleres han først og fremst som en forkjemper for frihet og menneskeverd. Tidligere økonomiminister og forbundskansler Ludwig Erhard, som var bedre plassert enn mange andre til å vurdere Röpkes betydning for Vest-Tysklands økonomiske, sosiale og politiske frigjøring og oppsving, sa i sine minneord blant annet følgende om Wilhelm Röpke:

Med Wilhelm Röpke er ikke bare en betydelig representant for vår vitenskap gått bort, men også den sterkeste og modigste forkjemperen for en fri samfunnsorden; en djerv forkjemper for rettferdighet og menneskeverd.[xxxiii]

Skal man sammenfatte Wilhelm Röpkes tanker og samfunnsengasjement i én samlende idé, så er det å alltid kjempe for et samfunn som gir alle borgere størst mulig frihet og selvbestemmelse i sine egne liv. Denne kampen var for Wilhelm Röpke også en kamp for menneskeverdet, slik han forstod det.

Det bør nevnes at interessen for Wilhelm Röpkes tanker også var tilstede i Norge. Først om fremst ble Röpke fra tid til annen gjengitt og referert i tidsskriftet Farmand, med Trygve J. B. Hoff som redaktør. Hoff og Röpke var også begge medlemmer av Mont Pèlerin Society fra første stund. I det politiske miljøet ble Wilhelm Röpke i en periode stadig også trukket frem i den norske idédebatten av kretsen rundt tidsskriftet Minerva.[xxxiv]

 

Teksten over er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Teksten under er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

 

Wilhelm Röpke

Wilhelm Röpke ble født i den lille byen Schwarmstedt, nær Hannover, i 1899. Han tjente som soldat i første verdenskrig, og denne krigserfaringen skulle prege ham sterkt. Etter krigen begynte han å studere økonomi og sosiologi for å kunne forstå hva som hadde forårsaket den. I utgangspunktet var Röpke sosialist, og mente at kapitalistisk imperialisme var krigens hovedårsak, men etter å ha lest Ludwig von MisesNation, Staat und Wirtschaft (1919) forandret han mening totalt. Etter endt doktorgrad og Habilitation begynte han i 1924 å undervise i Jena, og fem år senere ble han professor i Marburg.

Röpke var skarp i sin kritikk av fascismen, noe som førte til at han måtte forlate stillingen sin etter nazistenes maktovertagelse. Etter at han kort tid senere holdt en tale der han fordømte nazistene, måtte han forlate Tyskland sammen med sin familie, og bøkene hans ble forbudt. I første omgang gikk turen til Istanbul, der han hadde et professorat i økonomi fra 1933 til 1937, før han ble kollega av Mises ved Institutt for internasjonale studier i Geneve. Mises reiste til USA i 1940, mens Röpke ble ved instituttet frem til sin død i 1966. Etter krigen var Röpke en av grunnleggerne av den kristen-demokratiske bevegelsen, og sto også sentral i opprettelsen av Mont Pelerin Society i 1947.

I det ødelagte etterkrigstyskland var det bred enighet blant de fleste økonomiske eksperter, representanter for de allierte okkupasjonsmaktene, et flertall av befolkningen og de største partiene om at en planøkonomi var nødvendig for å få Tyskland på fote igjen. Ludwig Erhard – som etter krigen var finansminister i Bayern, og deretter føderal finansminister under Konrad Adenauer og til slutt forbundskansler – var av en annen oppfatning, og opphevet pris- og lønnskontroll. Dette grepet var av større betydning for Tysklands raske økonomiske oppblomstring – det såkalte Wirtschaftswunder – enn hva Marshall-hjelpen var. Bakgrunnen for at Erhard valgte en slik økonomisk politikk, var blant annet at han hadde lest Röpkes bøker under krigen. De måtte han for øvrig lese i skjul, da Röpkes bøker var forbudt i Det tredje riket, og bøkene måtte smugles inn fra Sveits. Gjennom Erhard la altså Röpke ned prinsippene for den økonomiske gjenoppbyggingen av Tyskland.

Sveits var på mange måter Röpkes idealstat. Det skyldtes ikke minst at staten der hadde en begrenset rolle, og hvor det i stedet var omfattende lokalt selvstyre. Her står tanken om maktspredning sentralt. Makten skal ikke bare deles mellom ulike deler av statsapparatet, men fordeles bredest mulig bredt utover. Samfunnet skal ikke bygges ovenfra og ned, slik det er i totalitære og autoritære stater, men nedenfra og opp. Röpke mente at dette var forklaringen på at kommunismen og fascismen hadde fått så lite gjennomslag i den sveitsiske befolkningen. Et samfunn der makten i utgangspunktet er desentralisert, har et sterkt bolverk mot diktaturet.

Den grunnleggende sosiale enheten er ifølge Röpke individet, ikke kollektivet. Det betyr ikke at han er representant for en ”atomistisk” forståelse av mennesket. Tvert imot er ethvert individ alltid allerede en del av et fellesskap – en familie og et samfunn – og individets lykke avhenger av lykken til menneskene det har rundt seg. Hovedfeilen til både sosialismen og fascismen var at de betraktet kollektivet som den grunnleggende sosiale enheten. Individer har ulike interesser som kan være – og ofte er – i strid med hverandre, men gjennom frivillig utveksling kan disse interessene være gjenstand for fredelige forhandlinger. De kollektivistiske ideologiene tvinger derimot gjennom ett sett interesser.

For at et individ skal være fritt, må det ha råderett over sin egen økonomi. Velstand, frihet og rettferdighet vil i følge Röpke best la seg realisere i et samfunn der individet har stor økonomisk frihet innenfor rammene av en sosial orden som har det felles gode for øye. Med dette ville ikke Röpke ta til orde for en omfattende velferdsstat, men bare fremheve at et samfunn ikke kan basere seg på det frie markedet som den eneste kilden til sosial orden. For at markedet skal fungere adekvat, må det finnes et moralsk og sosialt rammeverk rundt den. Idealet er en ”sosial markedsøkonomi”. Han hevdet at kapitalismen hadde flere destruktive trekk – som å undergrave menneskelige fellesskap og føre til fremmedgjøring – og derfor måtte man også dyrke individuelle dyder, familiesamhold og levende lokalsamfunn som kunne motvirke disse trekkene. Han var svært kritisk til den tiltagende kommersialiseringen av alle sider av menneskelivet. Løsningen lå imidlertid ikke i økt statlig styring, men i styrking av den tredje sektor, sivilsamfunnet.

Velferdsstaten omtalte han som en ”anakronisme” i en tid med så sterkt allmenn velferdsøkning. Alle borgere skal være garantert et visst minstemål av velferd, men der stopper velferdsstatens legitime område. Innvendingen mot velferdsstaten er ikke bare at den er ineffektiv, slik at kostnadene overstiger nytten, men mer grunnleggende at den passiviserer mennesker og fratar dem initiativet i deres egne liv. Borgeren blir en klient som er avhengig av staten. Velferdsstaten forsterker faktisk de destruktive trekkene ved kapitalismen fordi den innebærer en uheldig overføring av ansvar fra individer, familier og sivilsamfunnet – ikke minst kirken – til staten. Dette ansvaret mennesker har for hverandre er avgjørende for å danne bestandige fellesskap. Du vil aldri kunne ha dem samme relasjonen til en upersonlig stat som du har til mennesker i lokalsamfunnet ditt, og derfor må heller ikke staten gjøre disse menneskene overflødige. Velferdsstaten er, slik Röpke ser det, en stat som undergraver medmenneskeligheten.

Röpke var lite glad i uttrykket ”kapitalisme”, og foretrakk ”markedsøkonomi”. Han avviste også beskrivelsen av sosialisme som ”planøkonomi”, da enhver økonomi – også de ikke-sosialistiske – har en ”plan”. Spørsmålet er om planen legges av staten eller av frie individer. Röpke var sterkt kritisk til dem som talte varmt for økonomisk frihet, men som samtidig arbeidet for proteksjonisme og private monopoldannelser. Hensynet til forbrukerne tillegges størst vekt, og deres interesser tjenes best av at det finnes konkurranse mellom ulike markedsaktører. Det var Röpke som først brukte uttrykket ”den tredje vei” for å betegne en politikk som ivaretok både det frie markedet og sosialt ansvar. En viktig del av Röpkes samfunnsvisjon var at eiendom, kapital og næringsvirksomhet skulle være mest mulig spredt i befolkningen. All monopoldannelse oppfattet han som svært skadelig, enten monopolene var statlige eller private, fordi de undergraver individenes økonomiske frihet. Private monopoler betraktet han som et fremmedelement i et i fritt marked, da de ifølge ham bare oppstår på grunn av statlige inngrep og som levninger fra føydalsamfunnet. Markedet skaper konkurranse, ikke monopoler.

Röpke var ikke motstander av ethvert statlig inngrep i økonomien, slik for eksempel Ludwig von Mises var, og mente at de kunne tillates såfremt de ikke undergravde det individuelle entreprenørskapet. Han var også tilhenger av formuebeskatning for de rikeste fordi svært store økonomiske ulikheter kan true statens stabilitet. I motsetning til mange andre liberalistiske ideologer, var Röpke inneforstått med at praktisk politikk krever en solid porsjon pragmatisme. Samtidig fremhevet han betydningen av å sette grenser for politikkens virkefelt. Visse normer og prinsipper for økonomi og samfunn – som skal sikre individets frihet – er absolutte, og kan ikke legitimt settes til side av noen politiske beslutninger, enten de skulle være demokratisk fattet eller ei.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

 

Videre lesning:

Die Lehre von der Wirtschaft, Springer, Wien 1937.

Gesellschaftskrisis der Gegenwart, Rentsch,Erlenbach-Zürich1942.

Civitas humana: Grundfragen der Gesellschafts- und Wirtschaftsreform,Rentsch, Erlenbach-Zürich 1944. (Norsk utgave: Civitas humana: Et menneskeverdig samfunn, overs. Sigmund Hagen, Grieg, Bergen 1950.)

Internationale Ordnung, Rentsch, Erlenbach-Zürich 1945.

Die deutsche Frage, Rentsch, Erlenbach-Zürich1945.

Das Kulturideal des Liberalismus, G. Schulte-Bulmke, Frankfurt/Main 1947.

Die Krise des Kollektivismus, Rentsch, Erlenbach-Zürich 1947.

Mass und Mitte, Rentsch, Erlenbach-Zürich 1950.

Jenseits von Angebot und Nachfrage, Rentsch, Erlenbach-Zürich 1958.

Wirrnis und Wahrheit: Ausgewählte Aufsätze, Rentsch, Erlenbach-Zürich 1962.

Das Mass des Menschlichen, Gerd Habermann (red.), Ott Verlag, Thon, 1999.

 

Hahn, Roland: Wilhelm Röpke, Academia Verlag, St. Augustin 1997.

Hakelius, Johan: Förmögen till värdighet. Wilhelm Röpke, människan och ekonomin, Timbro, Stockholm 1999.

Hennecke, Hans-Jörg: Wilhelm Röpke. Ein Leben in der Brandung,Schäffer-Poesche, Stuttgart 2005.

Peukert, Helge: Das sozialökonomische Werk Wilhelm Röpkes, 2 bind, Peter Lang, Frankfurt a.M. 1992.

Skwiercz, Sylvia Hanna: Der Dritte Weg im Denken von Wilhelm Röpke,
Creator, Würzburg 1988.

Zmirak, John: Wilhelm Röpke: Swiss Localist, Global Economist, ISI Books, Wilmington 2001.

 

 

 

 

Noter

[i]Hans Jörg Hennecke, Wilhelm Röpke – Ein Leben in der Brandung, Schäffer Poeschel, 2005, 62.

[ii]John Zmirak, Wilhelm Röpke – Swiss Localist, Global Economist, ISI Books, 2001, 59.

[iii]John Zmirak, op. cit., 6.

[iv]Hans Jörg Hennecke, op. cit., 73.

[v]Röpkes minneord er bevart for ettertiden, og finnes gjengitt i Marktwirtschaft ist nicht genug – Gesammelte Aufsätze, Manuscriptum, 2009, 67–68.

[vi]Hans Jörg Hennecke, op. cit., 91.

[vii]Wilhelm Röpke, The German Question, The Blackfriars Press, 1946 (opprinnelig tysk utgave i 1945), 72.

[viii]Röpke offentliggjorde noen interessante tanker rundt sin beslutning om å forbli boende i Sveits i artikkelen Ich bin nicht zurückgekehrtfra 1964, gjengitt iMarktwirtschaft ist nicht genug – Gesammelte Aufsätze, Manuscriptum, 2009, 208–211.

[ix]Wilhelm Röpke, Crises & Cycles, William Hodge and Company, 1936.

[x]En utfyllende beskrivelse av Röpkes posisjon, som han åpenbart diskuterte mye med Alexander Rüstow under deres eksiltilværelse i Istanbul, finnes i The Social Crisis of Our Time, Transaction Publishers, 2009 (opprinnelig tysk utgave i 1942), samt i International Economic Disintegration, William Hodge and Company, 1942. I sistnevnte bok er også Rüstows syn gjengitt som et appendiks.

[xi]Se også Walter Lippmann, The Good Society, Billing and Sons Ltd., 1938, 183–202.

[xii]Wilhelm Röpke, Economics of the Free Society, Henry Regnery Company, 1963, 250–253.

[xiii]Wilhelm Röpke, Economics of the Free Society, Henry Regnery Company, 1963, 252–256.

[xiv]Wilhelm Röpke, The German Question, op. cit. 21.

[xv]Röpke, The German Question,op. cit, 21.

[xvi]Röpke, The German Question,op. cit., 47–48.

[xvii]Röpke, The German Question,op. cit., 182–194.

[xviii]Röpke, The German Question,op. cit., 183.

[xix]Röpke, The German Question,op. cit., 191.

[xx]Wilhelm Röpke, Economics of the Free Society, Henry Regnery Company, 1963, 247.

[xxi]Röpke, The German Question,op. cit., 193.

[xxii]Wilhelm Röpke, Economics of the Free Society, Henry Regnery Company, 1963, 248.

[xxiii]Wilhelm Röpke, Das Kulturideal des Liberalismus, Forum Academicum, 1947, 14–19. Den norske teksten er i hovedsak hentet fra Øystein Skars oversettelse av samme essay, gjengitt i Lars Fr. H. Svendsen (red.), Liberalisme,Universitetsforlaget, 2009, 215–230, med noen justeringer.

[xxiv]Se Wilhelm Röpke, The Moral Foundations of Civil Society, Transaction Publishers, 1996 (opprinnelig utgitt på tysk med tittelen Civitas Humanai 1944). Det ble utgitt en forkortet norsk utgave i 1950; Civitas Humana. Et menneskeverdig samfunn, John Griegs Forlag.

[xxv]Den mest komplette presentasjonen av Röpkes positive program for et Civitas Humana finnes i boken A Humane Economy, Oswald Wolff, 1960 (opprinnelig utgitt under tittelen Jenseits von Angebot und Nachfrage(1958).

[xxvi]Wilhelm Röpke, International Order & Economic Integration, D. Reidel Publishing Company, 1959, 226–227.

[xxvii]Wilhelm Röpke, Europa – Einheit in der Vielheit(1958), gjengitt iMarktwirtschaft ist nicht genug – Gesammelte Aufsätze, Manuscriptum, 2009, 235–249.

[xxviii]Ref. Sara Warneke, Die europäische Wirtschaftsintegration aus der Perspektive Wilhelm Röpkes, Lucius & Lucius, 2013, 272.

[xxix]Wilhelm Röpke, Grundfragen der Europäischen Wirtschaftsunion(1948), gjengitt i Marktwirtschaft ist nicht genug – Gesammelte Aufsätze, Manuscriptum, 2009, 218.

[xxx]Se Sara Warneke, Die europäische Wirtschaftsintegration aus der Perspektive Wilhelm Röpkes, Lucius & Lucius, 2013, 272.

[xxxi]Sara Warneke, op. cit., 273

[xxxii]John Zmirak, Wilhelm Röpke – Swiss Localist, Global Economist, ISI Books, 2001, 205.

[xxxiii]Hans Jörg Hennecke, Wilhelm Röpke – Ein Leben in der Brandung, Schäffer Poeschel, 2005, 246.

[xxxiv]En godt bilde av interessen rundt Röpke innen Minerva-kretsen finnes i Johannes W. Løvhaug, Politikk som idékamp, Pax Forlag, 2007, 194–197.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »