Eucken, Walter – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Markedsøkonomiens humanistiske arkitekt

 

Etter den siste internasjonale finanskrisen har mange økonomer stilt spørsmålet: Hvordan kunne det ha seg at store deler av det samfunnsøkonomiske faget ble preget av så virkelighetsfjerne modeller og teorikonstruksjoner, og så mye ensrettende gruppetenkning, at faget selv ble medskyldig, som faglig veileder, til den feilutviklingen som utløste den alvorligste økonomiske tilbakegangen i den rike delen av verden siden 1930-tallet? Etter hvert har det gått opp for flere at man kanskje har gått glipp av noe vesentlig ved ikke å ha lest Mises, Hayek, Minsky, Röpke og Eucken.

Walter Eucken inntar, både i denne og i andre sammenhenger, en svært interessant rolle. Hans oppgjør med den historiske skolen av økonomer i Tyskland, som var tilnærmet eneherskende fra slutten av 1800-tallet til 1945, hadde både en vitenskapelig og politisk frigjørende effekt som var så stor at den er vanskelig å fatte for utenforstående.

Walter Eucken tilhørte selv aldri noen bestemt samfunnsøkonomisk skoleretning. Likevel skulle Eucken, og hans krets av økonomer, jurister og samfunnsvitere i Freiburg, komme til å danne en ny skoleretning – den såkalte ordoliberale Freiburgerskolen. Det tverrfaglige forskningssamarbeidet som startet mellom økonomen Walter Eucken og juristen Franz Böhm i 1932 omkring problemstillingen «privat makt i et fritt samfunn» markerte begynnelsen. Et sentralt punkt i Euckens kritikk av den historiske skolens fatale avvisning av samfunnsøkonomisk teori, og dermed av muligheten til å forstå sammenhenger og mekanismer i virkeligheten, var at denne holdningen bidro til en retningsløs makt- og interessepolitikk med ødeleggende konsekvenser. Men dette var bare den første etappen på Euckens ordoliberale intellektuelle reise.

Det er først og fremst Euckens positive program som har gjort hans tanker og teorier så viktige og innflytelsesrike. Det kan også legges til at de har vist seg uvanlig tidløse. Euckens hovedbidrag var å analysere og deretter konstruere en modell for en velfungerende markedsøkonomisk orden som fremmer vekst, begrenser makt og som tjener menneskene. Eucken skapte, for første gang, en vitenskapelig fundert arkitektur for en genuint liberal og humanistisk markedsøkonomi, som slår ring rundt den personlige friheten og menneskeverdet.

Eucken la, med klar adresse til tidligere tiders fatale feilutvikling i Tyskland, stor vekt på å skape rammer for et nytt og bedre økonomisk system med fri konkurranse og fri prisdannelse som hovedprinsipp – underordnet et menneskelig mål. Eucken gjorde menneskets frihet og verdighet til økonomiens mål.

Euckens tanker gjorde et dypt inntrykk på mange, og utgjorde en viktig inspirasjonskilde for liberale økonomer som Friedrich Hayek, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow. Ikke minst skulle Euckens ideer vise seg å bli viktige for økonomiminister Ludwig Erhard og hans reformprogram for Soziale Marktwirtschaft i Vest-Tyskland. Selve grunntanken, at en velfungerende markedsøkonomi ikke vil oppstå av seg selv, men trenger en nøye gjennomtenkt «grunnlov» og et institusjonelt rammeverk som fundament – en parallell til grunnlovens betydning for det liberale demokratiet – er blitt stående som en bauta for ettertiden. Til og med EUs konkurranselovgivning var ifølge tidligere konkurransekommisjonær Mario Monti tydelig inspirert av Euckens institusjonelle konsept.[i]

  

Kilder til inspirasjon og påvirkning

Walter Eucken var sønn av filosofen Rudolf Eucken (1846–1926) fra Jena, som ble kjent for sine ideer om etisk aktivisme og verdien av et aktivt åndsliv og tenkning omkring en idealistisk samfunnsorden. Rudolf Eucken ble for øvrig tildelt nobelprisen i litteratur i 1908. Walter Euckens mentor under studietiden i Bonn, Hermann Schumacher, skal også ha oppfordret Eucken til å «formulere økonomiske problemer på nye måter for å komme på sporet av teoretiske måter å analysere seg frem til de essensielle sammenhengene i virkeligheten».[ii] Eucken skal ha hatt personlig kontakt med Edmund Husserl, kjent for sin fenomenologi, og interessert seg for hans tanker om menneskets forståelse av fenomener i sin omgivelse. Det er lett å dra kjensel på disse påvirkningskildene i Euckens senere arbeider.

Eucken var av natur stillfaren og sterkt preget av en protestantisk kristen tro, samtidig som han var påvirket av en vitenskapelig etos og en sterk trang til uavhengig tenkning med et idealistisk mål. Eucken var lenge ganske ukjent og publiserte ikke noe større arbeid av offentlig interesse før sitt medforfatterskap i skriftserien Ordnung der Wirtschaft fra 1937, og essayet Nationalökonomie Wozu?[iii] (som kan oversettes med «Hva skal vi med samfunnsøkonomi?») fra 1938. Eksempelvis har Friedrich Hayek fortalt at han ikke kjente til Eucken før Wilhelm Röpke gjorde han oppmerksom på ham på slutten av 1930-tallet. Det var av stor betydning for Hayek at det lyktes for Röpke i 1941 å smugle et eksemplar av Euckens første store arbeid, Grundlagen der Nationalökonomie (1940), via Genève til London. Hayek var da i gang med forarbeidene til The Road to Serfdom. At Eucken i det hele tatt lyktes med å få publisert boken sin i Tyskland i 1940 er litt av et under og viste seg senere å bero på en sensurglipp. Boken ble forbudt fra 1943.

Eucken underviste i samfunnsøkonomi ved universitetet i Freiburg fra 1927 til 1950. Han døde brått av slag under en forelesningsserie om økonomisk makt ved London School of Economics i 1950.[iv] Det var Hayek som hadde invitert Eucken til London. Mye tyder på at Eucken begynte å forfølge markedsøkonomiens forutsetninger og rammebetingelser som et langsiktig forskningstema fra rundt 1932, gjennom det nevnte tverrfaglige samarbeidet med Franz Böhm. Han holdt seg konsekvent til dette hovedtemaet livet ut.

 

En dramatisk historisk ramme

I motsetning til eksil-tyskerne Röpke og Rüstow, som begge flyktet til Istanbul i 1933, oppholdt Eucken seg i Tyskland under hele nazitiden. Det var ingen enkel tilværelse, til tider med stor fare for både liv og helse. Straks etter Hitlers maktovertagelse i 1933 utviklet det seg ved Freiburg-universitetet en akademisk front, bestående av medlemmer av Freiburgerskolen med Eucken i spissen som opposisjonsleder, mot regimet til den beryktede filosofiprofessoren Martin Heidegger, som stod i spissen for nazifiseringen av universitetet, med sterke innskrenkninger i den akademiske friheten. Eucken og hans krets ble etter hvert drevet inn i et indre eksil, men fortsatte sitt samarbeid, skjult for offentligheten. Gruppen til Eucken ble etter hvert også tilknyttet undergrunns-nettverket til den kjente motstandsmannen og protestantiske teologen Dietrich Bonhoeffer.[v]

Det var Bonhoeffer selv som i 1942 tok initiativet, på vegne av et råd innen den evangeliske kirken, til å be en gruppe av økonomer i Freiburg, bestående av Walter Eucken, Constantin von Dietze og Adolf Lampe, om å delta i utviklingen av et konsept for både innenriks- og utenrikspolitikk i et nytt Tyskland, befridd fra nasjonalsosialismen. Euckens gruppe skal ha hatt rundt ti sammenkomster, hver gang på et nytt sted. Det ble i ulike kjellere gjemt unna hele 60 ringpermer med dokumenter fra disse møtene.[vi]

Et av kapitlene i det samlede dokumentet som Bonhoeffer tok initiativet til å utarbeide fikk tittelen «økonomisk og sosial orden», og viste seg å inneholde grunnideen i det som senere ble kjent som det ordoliberale programmet.

Etter det mislykkede attentatforsøket på Hitler 20. juli 1944 fikk Gestapo tak i deler av det samlede manuskriptet. Flere av Bonhoeffers medhjelpere ble arrestert og torturert, deriblant Dietze og Lampe, som først ble sluppet fri av de allierte i 1945. Eucken ble utsatt for omfattende avhør, men slapp likevel fengsel. At Dietze og Lampe ble behandlet strengere enn Eucken kan ha en sammenheng med at de to også var kjent for å ha tatt initiativ til dannelsen av motstandsgruppen Freiburger Konzil, rett etter den grusomme Krystallnatten i 1938. Bonhoeffer ble fengslet allerede i 1943 og henrettet av nazistene rett før kapitulasjonen i 1945.[vii]

Etter frigjøringen ble Eucken det sentrale samlingspunktet for den såkalte Freiburgerskolen. En milepæl for kretsen var etableringen av tidsskriftet ORDO i 1948, etablert på initiativ fra Eucken og Böhm. Her ble tråden fra den tidligere skriftserien Ordnung der Wirtschaft fra 1937 tatt opp igjen, bare med langt større kraft. Eucken fikk også raskt kontakt med de allierte i den sør-vestlige delen av Tyskland, som var under fransk administrasjon, og skrev blant annet flere rapporter og anbefalinger om økonomisk politikk i 1946.[viii]

En hendelse av stor betydning for Eucken selv var å bli invitert av Hayek og Röpke til å delta som eneste tyske representant på det første møtet i Mont Pélerin Society, påsken 1947. Ifølge Hayek var Eucken «den store stjernen» på dette møtet.[ix] Han imponerte alle med sin vitenskapelige og moralske integritet, og han formidlet på sin milde måte en ny sjanse for liberalismen, på en måte som ingen av de fremmøtte hadde opplevd før. Ikke minst formidlet han et håp om at Vest-Tyskland kanskje, mot alle odds, kunne lykkes hvis han og hans likesinnede fikk tilstrekkelig støtte for sine reformforslag.[x]

Euckens viktigste bok lå fortsatt noen år frem i tid. Selv om manuskriptet til den enestående boken Grundsätze der Wirtschaftspolitik var så godt som ferdig da Eucken døde brått og uventet i 1950, ble den først publisert i 1952. I denne boken oppsummerer Eucken hele sitt tidligere arbeid, som bakgrunn for å utlede sine anbefalte prinsipper for en konkurransedrevet markedsøkonomi. Det er ingen stor overdrivelse å hevde at denne boken markerer starten på den moderne liberale markedsøkonomien som et økonomisk-politisk konsept.

 

Euckens samfunnsøkonomi

Euckens syn på samfunnsøkonomi tok utgangspunkt i en forestilling om at vitenskapen har to primæroppgaver: å forstå vesentlige sammenhenger i virkeligheten, og på dette grunnlaget gi verdifulle bidrag til å påvirke fremtiden, i den hensikt å skape et bedre samfunn. Eucken identifiserte en vesentlig hindring for å sette samfunnsøkonomi, som vitenskap, i stand til å fylle disse to viktige funksjonene. Den store hindringen bestod ifølge Eucken i at de to dominerende tankeretningene innen faget stod i konflikt med hverandre, uten evne til å møtes i et fruktbart samspill. Den tyske historiske skolen, som dominerte fullstendig i Tyskland frem til slutten av andre verdenskrig, avviste all abstrakt teori, og hevdet at økonomiske fenomener kun kan forklares basert på historiske fakta. På den andre siden stod nyklassisismen, som hadde en tendens til utelukkende å legge til grunn abstrakte og allmenngyldige teorier og modeller – ofte uten å problematisere realismen i de teoretiske forutsetningene i anvendelser på virkeligheten.

For Eucken fremstod denne metodestriden mellom historie og teori som ødeleggende for fagets evne til å bidra konstruktivt til samfunnsforbedringer. Han kritiserte de ytterliggående formelle modellbyggerne, som ikke henvendte seg til virkeligheten, for ikke å bidra med særlig mer enn «et spill». Og, han kritiserte den historiske skolen for å tro at fakta og data i seg selv kan forklare sammenhenger i virkeligheten, en forestilling som ikke sjelden endte opp i spekulative historiske lover som forutbestemmer den fremtidige utvikling i en bestemt retning.

Et av Euckens store bidrag var nettopp å oppløse en lite fruktbar metodestrid, ikke gjennom et kompromiss mellom to ytterpunkter, men gjennom å skape en ny fruktbar forbindelse mellom teori og praksis, mellom teori og historie. Teoriene skulle tjene som redskaper som gjør det mulig å forstå de økonomiske sammenhengene i historien og i den økonomiske virkeligheten. Uten teori – ingen historisk forståelse. Dette synet delte for øvrig Eucken med den ledende økonomen av den østerrikske skole, Ludwig von Mises, som skrev inngående om samme tema i sin bok Nationalökonomie (1940).

For at teoriene skulle tjene som redskaper til å forstå virkeligheten, mente Eucken det også måtte stilles strengere krav til teorienes realisme, samtidig som han åpnet opp for teoretisk pluralisme, som betyr at økonomer bør beherske et sett av ulike teorier, for eksempel for ulike tilbuds- og etterspørselskonstellasjoner, og på det grunnlaget tilpasse teorivalget til den aktuelle virkeligheten man analyserer. Da Eucken først ga uttrykk for dette perspektivet, rundt 1937, var dette relativt nytt innen samfunnsøkonomisk tenkning. [xi] Eucken skilte seg også klart fra den matematisk-statistiske makroøkonomien, økonometrien, som var i ferd med å bryte frem i USA og Vest-Europa på samme tid.

For Eucken var det forståelsen av de systematiske sammenhengene som var de viktigste, ikke så mye de statistiske sammenhengene. De systematiske sammenhengene lot seg ifølge Eucken best forstå hvis man startet med en klargjøring av hvilke typer av grunnleggende økonomiske systemer – økonomiske ordener – man kan forestille seg i virkeligheten, og under hvilke betingelser disse forskjellige systemene er stabile. Det var dette systemperspektivet, hvor man forsøker å forstå den økonomiske virkeligheten gjennom noen få grunnleggende former – før man dukker ned i detaljene – som kanskje var Euckens største bidrag til samfunnsøkonomisk tenkning.

Basert på både teoretisk og erfaringsbasert kunnskap konkluderte Eucken med at det grunnleggende sett finnes kun to stabile, alternative økonomiske grunnsystemer: Sentralstyrt planøkonomi og konkurransedrevet markedsøkonomi. Alle mellomformer ville etter Euckens analyse ikke være stabile og tendere mot den ene eller andre grunnmodellen. Til stor forskjell fra gammel-liberal laissez-faire-tenkning, hevdet Eucken at et uregulert marked heller ikke vil være stabilt, men tvert i mot ha en tendens til å skape maktkonsentrasjon, karteller og monopoler – og derigjennom true både den personlige friheten og den åpne og frie konkurransen som definerer markedsøkonomien som økonomisk system. Euckens historiske erfaring med Tysklands tragiske overgang fra markedsøkonomi, via proteksjonisme, selektiv særbehandling, kartellisering, inflasjonspolitikk og prisregulering, til en sentralstyrt kommandoøkonomi, utgjorde utvilsomt en viktig bakgrunn for Euckens tenkning.

Walter Euckens «nyliberale» kritikk av den gamle økonomiske liberalismen var et resultat av en virkelighetsnær vitenskapelig prosess, som bidro til å klargjøre markedsøkonomiens virkemåte og markedsøkonomiens forutsetninger, begrensninger og rammebetingelser. Essensen i dette var for Eucken helt klar: Hvis man vil skape en konkurransedrevet markedsøkonomi, er det helt nødvendig at denne forankres i en institusjonell ramme som sikrer markedsøkonomiens eksistens og integritet, og at utviklingen og vedlikeholdet av denne rammen utgjør en av statens, og dermed også politikkens, viktigste oppgaver.

En annen konsekvens av Euckens tenkning er at alle økonomiske handlinger og fenomener påvirker hverandre gjennom prisdannelse og konkurranse i markedene. Av stor betydning for Eucken var det derfor å vektlegge i hvor stor grad økonomien lever i et gjensidig påvirkningsforhold i forhold til alle andre samfunnsområder, fra rettssystemet, undervisning og forskning, statsstyre og politiske prosesser, sosiale forhold mv. Eucken stod for det syn at økonomien bare utgjorde en del av en større samfunnsorden, og var betinget av denne. Det Eucken kalte Interdependenz – at alt henger sammen med alt, innebar derfor at økonomisk politikk aldri kan ses isolert fra et større perspektiv på samfunnet og dets institusjoner. For Eucken var det derfor like naturlig med en «grunnlov» for det økonomiske systemet, som det var å sikre det liberale demokratiet gjennom en grunnlov.

 

Den økonomiske politikkens problem

For å være effektiv må den økonomiske politikken, ifølge Eucken, være helhetlig og baseres på en grunnleggende forståelse av sentrale sammenhenger. Eucken så flere hindringer som måtte overvinnes for å berede grunnen for en godt fundert økonomisk politikk. I så måte la han særlig vekt på å overvinne en serie tankefeil som han mente bar mye av ansvaret for det økonomisk-politiske forfallet i Tyskland siden slutten av 1800-tallet.

For det første kritiserte Eucken den klassiske overtroen på at markedet, som overlatt til seg selv, uten en bevisst tilrettelegging gjennom hensiktsmessige rammebetingelser, automatisk ville skape en konkurransebasert markedsøkonomi. På den måten overså man interesse- og maktkamper, og mulighetene for maktkonsentrasjon gjennom monopoler og karteller.

For det andre mente Eucken at den marxistiske og historistiske troen på historiske lover, det vil si tanken om at utviklingen var forutbestemt å bevege seg i en viss retning – nærmest som en historisk nødvendighet, motarbeidet alle forsøk på å utvikle og gjennomføre en bevisst økonomisk politikk – en form for politisk og sosial umyndiggjøring.

For det tredje viste Eucken til at den økonomiske politikken i mange land hadde en tendens til å bestå av partielle, eller punktvise, tiltak på ad hoc-basis. Dette fragmenterte politikkmønstret forklarte Eucken med at det passet så godt sammen med konsentrerte særinteressers innflytelse på politikken. Når mektige særinteresser får stor innflytelse på den økonomiske politikken, blir politikken punktvis og fragmentert – uten tilstrekkelig omtanke for helhetlige sammenhenger og politikkens samlede effekt. For Eucken var det særlig viktig å formidle at de tre nevnte tankefeilene gjorde det tilnærmet umulig å forstå de økonomiske sammenhenger på en realistisk og systematisk måte. Derfor mistet man også evnen til å forstå ulike økonomiske modellers forutsetninger og begrensninger, med den konsekvens at politikken ofte virket tilfeldig, stabilitetsundergravende og uansvarlig.

Opp mot denne ødeleggende uansvarligheten fremsatte Eucken følgende grunnprinsipp for en velfungerende økonomisk politikk, inndelt i tre nivåer eller betraktningsvinkler:

Alle tiltak må ses i sammenheng med tiltakets umiddelbare virkning på den helhetlige økonomiske orden og på de markedsprosessene tiltaket treffer først, dernest i forhold til tiltakets tendens til å forandre den helhetlige økonomiske modellen over tid, og til slutt i forhold til innvirkning på andre samfunnsområder.[xii]

Det sentrale innholdet i dette grunnprinsippet er det å tenke helhetlig og prinsipielt på sammenhenger i økonomien og samfunnet for øvrig, det Eucken kalte Denken in Ordnungen. Kun på denne måten kan den økonomiske politikken frigjøre seg fra å bli et offer for tilfeldigheter, maktgrupper og tvangsforestillinger om iboende historiske tendenser. Denne frigjøringen, på vitenskapelig basis, var for Eucken av helt avgjørende betydning for å utvikle og gjennomføre en bevisst og ansvarlig økonomisk politikk – rettet mot å realisere et bestemt hovedmål.

  

Det politiske og sosiale målet

Walter Euckens ordoliberale program, slik det ble nedfelt i Grundsätze der Wirtschaftspolitik, hadde et klart normativt siktemål. Vitenskapen skulle spille rollen som verktøy og veileder for å realisere et politisk hovedmål: «En funksjonsdyktig og menneskeverdig orden.» Det sentrale spørsmålet for Walter Eucken lød derfor slik:

For det området av samfunnet vi kaller økonomien er spørsmålet dette: Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?[xiii]

Med begrepet funksjonsdyktig forstod Eucken å redusere knapphet på goder og tilfredsstille menneskelige behov på stadig bedre måter. Med menneskeverdig forstod også Eucken noe helt konkret: En livstilværelse som gjør det mulig å ta ansvar for sitt eget liv.[xiv] Selvbestemmelse over eget liv var, ifølge Eucken, selve essensen i en menneskeverdig tilværelse. På denne måten ga også Eucken begrepet menneskeverd et liberalt innhold, som er nært forbundet med personlig frihet og ansvar.

Det er ellers grunn til å legge merke til at Euckens hovedmål er av kvalitativ art, og ikke kvantitativ, samt at det funksjonsdyktige og menneskeverdige også har en sosial dimensjon. I betoningen av det det sosiale spørsmålet, på samme måte som i vektleggingen av privat makt som et samfunnsproblem, finner vi hos Eucken en tydelig kritikk av den gamle laissez-faire-liberalismen. Eucken var overbevist om at en liberal markedsøkonomi forutsetter en bærekraftig løsning på det sosiale problemet, på lik linje med en løsning av det private og statlige maktproblemet.

Eucken skriver blant annet dette i innledningen til Grundsätze der Wirtschaftspolitik:

Sosial sikkerhet og sosial rettferdighet er de store spørsmålene i vår tid. Det sosiale spørsmålet… har en viktig historisk tyngdekraft, og våre tanker og handlinger må fremfor alt angi en løsning på dette problemet. Men, det sosiale spørsmålet er ikke et isolert problem. Det er kun mulig å fatte når vi ser det i sammenheng med andre vesentlige spørsmål.[xv]

Senere i samme bok kritiserer han Marx for å bagatellisere det sosiale spørsmålet ved å gjøre det utelukkende til et spørsmål om fordeling av eiendom. For Eucken er spørsmålet langt større, og samtidig mer nyansert, i det han knytter det til arbeidsledighet, muligheter for å leve et selvbestemt liv, underkastelse i forhold til både privat og statlig makt, mulighet og åpenhet for sosial mobilitet, den alminnelige utviklingen i levestandard og helse, samt maktforholdene i arbeidsmarkedet. I sum oppsummerer Eucken det sosiale spørsmålet med en lett gjenkjennelig liberal kvalitet: «Kjernen i dagens sosiale spørsmål er i første rekke et spørsmål om menneskets frihet.»[xvi]

Denne nære forbindelsen mellom det sosiale og liberale går også igjen som en rød tråd blant andre viktige intellektuelle forløpere til den sosiale markedsøkonomien i Vest-Tyskland, spesielt hos Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow. I det store og hele er det også mange fellestrekk mellom Euckens politiske perspektiv og den tolkningen John Maynard Keynes gjorde av det essensielle politiske problem: «å kombinere tre ting: økonomisk effektivitet, sosial rettferdighet og individuell frihet.»[xvii]Euckens kritikk av den gamle laissez-faire-liberalismen ligger også nært opp til det synet Keynes ga uttrykk for i The End of Laissez-faire. [xviii] Likevel er Eucken meget kritisk til Keynes’ økonomiske teorier, og spesielt til Keynes’ fragmenterte og ensidige makroøkonomiske tilnærming.[xix]

 

Markedsøkonomiens institusjonelle arkitektur

Hvis man vil skape en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig, må man ifølge Walter Eucken skape en institusjonell arkitektur som gir best mulige rammebetingelser for en konkurransebasert markedsøkonomi som minimerer makt og maksimerer frihet.

Helt grunnleggende i Euckens Ordnungspolitik er det at man aller først må bestemme seg for hvilken grunnmodell man går for, og dernest forfølge to sett av prinsipper: a) et sett av konstituerende prinsipper, som etablerer en konkurransebasert markedsorden, og b) et sett av regulerende prinsippersom sikrer den konkurransebaserte markedsøkonomiens funksjonsdyktighet over tid. Walter Euckens moderne markedsøkonomiske arkitektur er bygget opp rundt disse to settene av prinsipper, som til sammen danner en konsistent helhet.

Eucken mente, i kategorisk forstand, at det kun er innenfor en slik helhetlig arkitektur og modellvalg det gir mening å drøfte enkeltstående politiske tiltak.

Selv om det er viktig å se Euckens markedsøkonomiske arkitektur i lys av den tiden han utviklet sin økonomisk-politiske modell på slutten av 1940-tallet, er det ikke vanskelig å få øye på den relativt tidløse kvaliteten i hans konsept. I figuren under oppsummeres prinsippene Eucken beskrev i Grundsätze der Wirtschaftspolitik, med fremheving av fri konkurranse og fri prisdannelse som det overordnede og sammenbindende grunnprinsippet:

Blant de konstituerende prinsippene hadde en stabiliserende penge- og valutapolitikk en fremtredende infrastrukturrolle.  Uten en stabiliserende pengepolitikk, herunder et velfungerende bank- og kredittsystem, vil ikke markedsøkonomien fungere etter hensikten. Euckens markedsøkonomi, og dens frie konkurranse og frie prisdannelse, bygger videre på ansvar, avtalefrihet, privat eiendomsrett og åpne markeder som konstituerende prinsipper – samt på et tverrgående prinsipp om forutsigbare rammebetingelser. Man kan med en viss rett hevde at det var Walter Eucken som var opphavsmannen til det mye brukte begrepet «gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser».

De regulerende prinsippenes rolle er å sikre at den konstituerte markedsøkonomien er funksjonsdyktig over tid, hvilket forutsetter at den overvåkes og korrigeres for å bringe resultatene mest mulig i harmoni med produktiv verdiskaping, samt at de økonomiske prosessene innenfor de konstituerte rammene virker maktminimerende og frihetsmaksimerende i praksis.

Statens rolle i økonomien er derfor å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser i tråd med prinsippene for en konkurransebasert markedsorden. Walter Eucken konkluderte med å nedfelle to, og kun to, grunnleggende statlige oppgaver, uttrykt på denne måten:

Første hovedoppgave: Den statlige politikken skal rettes inn mot å oppløse økonomiske maktgrupper, alternativt å begrense deres funksjoner. Enhver befestet maktgruppe vil forsterke den ny-føydale undergravingen av statens rettsforvaltende autoritet.

Andre hovedkonklusjon: Statens økonomiske aktivitet skal rettes inn mot å forme økonomiens rammebetingelser innenfor en markedsøkonomisk orden, og skal ikke gripe styrende inn i den økonomiske prosessen som skjer innenfor spillereglene som definerer rammebetingelsene.[xx]

Samtidig avfeier Eucken det spissformulerte spørsmålet «mer eller mindre stat» som relativt irrelevant, med den begrunnelse at det reelle problemet i første omgang er et spørsmål om kvalitative forhold – ikke om kvantitative forhold. Det er for så vidt et interessant innspill til det mye omtalte fokuset på statens utgifter i prosent av bruttonasjonalprodukt.

 

Arven etter Walter Eucken

Euckens arbeid har vist seg å ha hatt stor betydning for ettertiden, både for «frigjøringen» av samfunnsøkonomien som fag, men også som en toneangivende idékraft bak et nytt og mer robust grunnlag for en liberal markedsøkonomi med et sosialt og humanistisk mål. Euckens normative syn oppnådde etter hvert bred støtte og var en viktig idékilde til etableringen av den sosiale markedsøkonomien i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig – anført av økonomiminister Ludwig Erhard.

Et varig bevis på Euckens intellektuelle betydning var de mange professorater og lærerstillinger som ble opprettet i økonomisk politikk ved mange tyske universiteter. Over tid har dette euckenske faget mistet noe av sin betydning ved tyske universiteter, samtidig som mer matematisk orientert samfunnsøkonomi er blitt mer dominerende. Etter finanskrisen kan det se ut til at denne trenden er snudd, og Euckens ordoliberale prinsipper og ideer er på nytt høyaktuelle. Det er et tegn i tiden at dagens leder av Walter Eucken Institut i Freiburg, professor Lars P. Feld, også er et toneangivende medlem i det offisielle og uavhengige rådet av sakkyndige økonomer i Sachverständigenrat.  Feld tar konsekvent til orde for en renessanse for Ordnungspolitik à la Eucken, og han ble i 2013 kåret til Tysklands mest innflytelsesrike økonom.[xxi]

Euckens samfunnsøkonomiske arbeider hører i internasjonalt perspektiv til blant forløperne til den nye institusjonelle skolen, samt til den retningen som er gitt navnet konstitusjonell økonomi, to retninger som ofte forbindes med nobelprisvinnerne Douglass North og James M. Buchanan.

Det hører til sjeldenhetene at en bok om økonomisk politikk utgitt i 1952 fortsatt går for å være en høyaktuell klassiker i vår egen samtid, slik tilfellet er med Euckens Grundsätze der Wirtschaftspolitik. I det tyskspråklige området er det selv i dag vanskelig å komme over en lærebok i økonomisk politikk som ikke refererer til Euckens tidløse tanker og prinsipper. Det er påpekt av Eucken-kjenneren Walter Oswald at Eucken omsatte Kants idé om en frihetlig statsforfatning til en parallell idé om en frihetlig økonomisk forfatning. Eucken satte dessuten søkelyset konsekvent på det gjensidige avhengighetsforholdet mellom samfunnets økonomiske, politiske og rettslige orden. Hans perspektiv på den konkurransebaserte markedsøkonomien som en institusjon for å minimere økonomisk makt i et samfunn – i den hensikt å gjøre individets økonomiske og politiske frihet til en realitet – var på mange måter banebrytende.

Imidlertid ville det være et grovt understatement å fokusere kun på Euckens faglige arv. Han betydde så mye, mye mer. Jeg kan i så måte ikke understreke dette på noen bedre måte enn å gjengi noen sitater fra en tale som forbundspresident Joachim Gauck holdt i anledning 60 års-jubileet til Walter Eucken Institut i januar 2014:[xxii]

Her i Freiburg, midt i en tid preget av et totalitært maktregime, forsøkte uavhengige personer å skape grunnlaget for en fri samfunnsorden, en orden som etter andre verdenskrig, i en tid med utbredt skepsis overfor et liberalt økonomisk system, bidro til å gjøre oss tyskere vennlig innstilte overfor markedsøkonomi og konkurranse. Her ble et viktig kapittel av forbundsrepublikkens frihetshistorie skapt. Personlig og økonomisk frihet hører sammen. Den som vil ha et fritt samfunn må gå inn for marked og konkurranse, og motarbeide at for mye makt blir konsentrert på få hender. Vi må også forstå at et fritt samfunn er avhengig av forutsetninger som ikke markedet og konkurransen alene kan fremskaffe.

I løsningen på denne dobbelte oppgaven kan Walter Euckens tanker og begreper hjelpe oss. Han søkte etter økonomisk og sosial orden som både innfridde krav til økonomisk ytelse og til en menneskeverdig tilværelse, en ordning som var innrettet mot å oppfylle menneskets frihet.

…..jeg vil gjerne sitere hva en student av Eucken sa under minnegudstjenesten i 1950: «Gjennom å vise oss hvordan det er mulig å skape en virkelig menneskeverdig samfunnsorden og økonomi, skapte han også orden i hjertene til sine elever.» Og, nettopp dette var så uhyre viktig i en tid hvor mange målestokker for menneskets tilværelse var gått tapt.

Det lå sprengkraft i Walter Euckens grunnleggende innsikter, som denne: Kun gjennom å begrense makt med fri og fair konkurranse blir det mulig for mange å delta. Derfor er det så viktig å sikre at konkurranse ikke bare er til nytte for noen få mektige i samfunnet, men at den byr på muligheter for flest mulig mennesker. ….Hvor fri en økonomisk orden er, kan når alt kommer til stykket, ikke måles i hva vi kan kjøpe i butikkene, men derimot om den byr alle borgere muligheten til å ta ansvar for sitt eget liv, og åpner opp flest mulige valgmuligheter i menneskenes liv.

Til slutt ønsker jeg meg mer av Euckens frimodighet til å stille de vanskelige spørsmålene – ubekvem ønsket denne fortjenestefulle mannen å være, han torde å si i mot, og deretter argumentere nøkternt og saklig.

Det er et tegn på Euckens storhet som økonom, samfunnstenker og som et åndelig-moralsk forbilde at både Friedrich Hayek og Wilhelm Röpke betraktet det som et stort tap for liberalismens fremtid i Tysklands da Eucken døde så altfor tidlig i 1950. Selv den mer ytterliggående liberalisten Ludwig von Mises, som ved flere anledninger kritiserte Eucken for påståtte sosialistiske og intervensjonistiske tilbøyeligheter, måtte senere innrømme Eucken en stor del av æren for den positive økonomiske utviklingen som senere inntraff i Vest-Tyskland, basert på markedsøkonomiske prinsipper. Den som leser Milton Friedmans Capitalism and Freedom (1962) nøye vil også se hvor mye euckensk lærdom Friedman gir til kjenne i det hans skriver om konkurranse, eliminering av maktkonsentrasjon, spilleregler og sammenhengen mellom økonomisk og politisk frihet.

Det kanskje mest bemerkelsesverdige med den nyere tids renessanse for Euckens ordoliberale tanker er at det ser ut til at alle vil ha en bit av Eucken. Til og med den venstreradikale tyske politikeren og økonomen Sahra Wagenknecht har gitt til kjenne at hun mener vi bør ta mer lærdom av Eucken.[xxiii] Den ledende økonomen til partiet De Grønne i Tyskland, Gerhard Schick, baserer mye av sin økonomiske maktkritikk på inspirasjon fra Euckens ordoliberale tanker.[xxiv]Peter Bofinger, en økonom i Sachverständigenrat med sosialdemokratiske sympatier, har lovprist Euckens bidrag til å forstå betydningen av markedsøkonomiens institusjonelle rammebetingelser.[xxv] Man kan trygt si at Euckens ordoliberale innflytelse har vært stor, og nådd langt flere enn sine opprinnelige «nyliberale» åndsfeller, som Wilhelm Röpke og Friedrich Hayek.

Hva var det med denne uvanlige mannen som alle vil ha en del av? Helt sikkert er det at han insisterte på å være fullstendig uavhengig av alle makt- og interessegrupper, og han avskydde det han oppfattet som innholdsløse, følelsesladde og fordummende begreper som kapitalisme og sosialisme i sine vitenskapelige arbeider. Men det var også noe mer. Kanskje kommer dette best frem i de ordene som enken Edith Eucken skrev i forordet til Grundsätze der Wirtschaftspolitik, og som hun håpet leserne ville verdsette som gjennomgående kvaliteter ved Walter Euckens ideer og virksomhet:

En fast holdning til å gi sakligheten sin rettmessige plass, til å skape en mer menneskeverdig samfunnsorden, samt å gjøre opprør mot enhver form for undertrykking av mennesker.[xxvi]

Man kan kanskje si at Eucken viste oss hvordan samfunnsøkonomi kan settes i en fruktbar forbindelse med etikk, slik Amartya Sen etterlyste i On Ethics and Economics (1987). Sen avsluttet sin bok med å påstå at belønningen man kan oppnå ved å skape en sterkere forbindelse mellom samfunnsøkonomi og etikk kan vise seg å bli ganske stor.[xxvii] Idéarven etter Walter Eucken er kanskje et bevis på at Sen hadde rett.

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Noter

[i]Walter Oswalt, Die Aktualität Euckens, gjengitt som etterord Walter Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, Mohr Siebeck, 2004, 387.

[ii]Blümle und Goldschmidt, Walter Eucken – Vordenker einer freiheitlichen Ordnung, WISU-Kompakt 6/03, 749.

[iii]Walter Eucken, Nationalökonomie Wozu?, Klett-Cotta, 2005 (1938).

[iv]Forelesningsserien er senere utgitt i bokform: Walter Eucken, Wirtschaftsmacht und Wirtschaftsordnung, Lit Verlag, 2012.

[v]Ref. Blümle und Goldschmidt, op. cit., 749–750.

[vi]Ref. Bert Losse, Der Konstrukteur der Marktwirtschaft, Wirtschaftswoche 23.10.2011.

[vii]Ref. Blümle und Goldschmidt, 750.

[viii]Flere av Euckens notater er samlet i Walter Eucken, Ordnungspolitik, Lit Verlag, 1999.

[ix]F.A. Hayek, The Fortunes of Liberalism, Routledge, 1992, 192.

[x]For en grundig behandling av Euckens rolle i oppstarten av Mont Pèlerin Society, se Stefan Kolev og Nils Goldschmidt, Walter Eucken’s Role in the Early History of the Mont Pèlerin Society, Walter Eucken Institut 14/02.

[xi]Eucken kalte den omtalte metodestriden for den store motsigelse, eller Antimonie, og behandlet dets problem og løsning inngående i Grundlagen der Nationalökonomie(1940), etter å ha gitt en innledende oversikt over temaet i Nationalökonomie Wozu?(1938).

[xii]  Walter Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, Mohr Siebeck, 2004 (1952), 221.

[xiii]Walter Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, Mohr Siebeck, 2004 (1952), 14.

[xiv]Walter Eucken, Grundlagen der Nationalökonomie, Springer Verlag, 1959 (1939), 240.

[xv]Walter Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, Mohr Siebeck, 2004 (1952), 1.

[xvi]Walter Eucken, op.cit., 2004, 193.

[xvii]John Maynard Keynes, Liberalism and Labour(1926), gjengitt i Essays in Persuasion, Palgrave Macmillan, 2010 (1931), 311.

[xviii]John Maynard Keynes, op.cit., 272–294.

[xix]Walter Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, Mohr Siebeck, 2004 (1952), 140–144.

[xx]Walter Eucken, op.cit., 2004, 334–336.

[xxi]Ref. Frankfurter Allgemeine Zeitung, 05.09.2013.

[xxii]Bundespräsidialamt: www.bundespräsident.de

[xxiii]Sahra Wagenknecht, Reichtum ohne Gier, Campus, 2016.

[xxiv]Se Gerhard Schick, Machtwirtschaft, Nein Danke, Campus, 2014, 96 og 147.

[xxv]Peter Bofinger, Ist der Markt noch zu retten?,Econ, 2009, 206.

[xxvi]Walter Eucken, op.cit., 2004, VI.

[xxvii]Amartya Sen, Ethics & Economics, Blackwell, 1988, 89.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »