Constant, Benjamin – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Henri-Benjamin Constant de Rebecque ble født 25. oktober 1767 i den sveitsiske byen Lausanne. Hans mor døde av fødselsrelaterte komplikasjoner åtte dager senere. Faren var oberst i et sveitsisk regiment i Hollands tjeneste. På grunn av farens yrke, som medførte mange og lange utenlandsopphold, ble Benjamin oppdratt av kvinnelige slektninger, farens husholderske (som etter hvert også ble farens kone) og en rekke huslærere. Da han var 14 ble han sendt til det bayerske universitetet i Erlangen. Året etter bar det videre til universitetet i Edinburgh, og to år senere til Paris, før han vendte tilbake til Sveits i 1786. De hyppige byttene av utdannelsessted var farens temmelig mislykkede forsøk på å få kontroll over sønnens kaotiske liv, som besto av en strøm av dramatiske kjærlighetsforhold, dueller, gjeld og et par halvhjertede selvmordsforsøk. Året etter rømte han til England, men gikk raskt tom for penger.

I et forsøk på å få sønnen på rett kjøl, skaffet faren ham en stilling som kammerherre ved hoffet i tyske Braunschweig, der han oppholdt seg fra 1788 til 1794. Den franske revolusjonen, som skulle oppta Constant så sterkt, var altså noe han fulgte på avstand, fra Tyskland. Før Constant forlot Tyskland hadde han, mot farens vilje, giftet seg med hoffdamen Wilhelmine von Cramm, men ekteskapet ble kortvarig. Etter en uinspirert duell med en av konens elskere, var hans tid ved hoffet ute.

Etter hjemkomsten til Sveits møtte han Anne Louise Germaine de Staël-Holstein. Madame de Staël var datter av den sveitsiske bankieren og tidligere franske ministeren Jacques Necker og kone av Sveriges ambassadør. Hun var visstnok ingen skjønnhet, men hadde karisma, vidd, penger og intellekt. Ikke minst var hun en anerkjent forfatter og et markant innslag i på den sosiale scenen. Møtet med de Staël skulle påvirke Constant mer enn noe annet i hans liv, og de holdt sammen frem til 1808. Den gjensidige påvirkningen mellom dem var stor, og de var et av Europas ledende intellektuelle par. Constant begynte å skrive i pressen, og engasjerte seg i politikken. Etter en konflikt med Napoleon Bonaparte i 1082 trakk imidlertid Constant seg tilbake fra offentligheten i mange år. Det var da hen begynte å skrive sine viktigste arbeider innen politisk filosofi. I årene 1806-1810 skrev han også romanen Adolphe (utgitt i 1816), som nok har skaffet ham mer berømmelse enn de filosofiske arbeidene. Da Napoleon så ut til å miste makten i 1813, publiserte Constant flere pamfletter hvor han sammenliknet ham med huneren Attila og Djengis Khan. Napoleon overvant (midlertidig) den politiske krisen, men i stedet for å arrestere Constant for pamflettene, satte Napoleon ham i arbeid med å utforme en ny konstitusjon. Resten av årene frem til sin død i 1830, viet Constant til politikk og forfattervirksomhet.

Constant planla et enormt verk om politisk teori, men fullførte det aldri. De publiserte verkene hans kan betraktes som forstudier til dette ufullførte verket. Constant står for en mer skeptisk og nyansert versjon av liberalismen enn mange av dens mer kompromissløse ideologer. Han står også for en mer pragmatisk og ”britisk” liberalisme, sterkest influert av David Hume og Adam Smith, enn sine fransktalende forgjengere.

Constant var lenge en av den franske revolusjonens varmeste forsvarere. Dette var særlig tydelig i dens tidlige faser, der han med glede så at monarkiet ble avskaffet sammen med levningene av føydalismen. Han forsvarte imidlertid fortsatt revolusjonen i 1794, da terroren var et faktum, ut fra en tanke om at hensikten helliger midlene. Noen år senere kom han på bedre tanker, og begynte å utforme den moderate, liberale posisjonen han er blitt kjent for. Det viktigste var nå å beskytte individuelle rettigheter ved å opprette et regime som var begrenset av en grunnlov. Makten i regimet skulle spres i samsvar med Montesquieus tanker, og en rekke private anliggender skulle holdes utenfor politikkens rekkevidde. Den franske revolusjonen hadde begynt liberalt, men tok en mildt sagt illiberal vending. Revolusjonens andre fase, terroren, var en viktig lærdom for liberale tenkere fordi den så tydelig viste hvilken fare demokratiet kan utgjøre. Tanken om at minoriteter kan behøve beskyttelse fra majoriteten hadde for så vidt vært en del av liberalismen fra dens begynnelse, noe som ikke minst var tydelig i den sentrale rollen religiøs toleranse hadde hos de tidlige liberalistene, men denne tanken rykket nå inn i sentrum av det liberale prosjektet: Det må finnes grenser for hva som skal kunne bestemmes ved lov, og individer har visse grunnleggende rettigheter som ingen lovgiving har rett til å ta fra dem.

Constant er ikke minst kjent for distinksjonen mellom ”de antikkes frihet” og ”de modernes frihet”. Den første formen for frihet var en deltagende, republikansk frihet, der borgerne hadde retten til å påvirke politikken direkte gjennom debatter og stemmegivning i offentlige organer. Denne typen frihet krevde betydelige ressurser av borgerne, og forutsatte i realiteten at de ikke behøvde annet lønnsarbeid, slik at de hadde tid og krefter til å vie seg til politikken. Det var videre en form for frihet som passet best i relativt små og ensartede samfunn. Den andre, moderne formen for frihet var derimot basert på rettsstaten, sivile rettigheter og frihet fra for store statlige inngrep i borgernes liv. Borgernes innflytelse på politikken ville også nødvendigvis måtte være mer indirekte – rett og slett på grunn av statenes størrelse – og finne sted gjennom valgte representanter. I utviklede, kapitalistiske samfunn bruker borgerne livet til å skape verdier snarere enn å delta i det politiske livet. Constant mente også at den moderne friheten var en ”fredelig” frihet som kretset rundt handel mellom statene, der den antikke friheten hadde vært mer krigersk.

Den beste styreformen var ifølge Constant et konstitusjonelt monarki, der monarken skulle beskytte, begrense og balansere makten til de tre maktene i Montesquieus maktfordelingssystem. Han avviste på det sterkeste at noen politisk autoritet har retten til å gripe inn i borgernes privatsfære. Dette prinsippet om privat autonomi grunnlegges ikke i en naturrettstanke eller liknende, men betraktes som et produkt av samfunnsutviklingen. I den forstand relativiserer han autonomiprinsippets grunnlag, men han insisterer likevel på dets absolutte gyldighet i moderne samfunn. Han fant tanken om en naturtilstand latterlig, og forsøkte å forankre de liberale prinsippene i den virkelige historien, snarere enn i en hypotetisk tilstand. Han begynner derfor ikke med å fastslå individets absolutte rettigheter ut fra et historisk nullpunkt, men snarere midt i en kontingent historie der ulike interesser brytes mot hverandre. Her forsøker han å etablere grenser for hva statsmakten skal ha rett til. Frihet forutsetter at det trekkes et skille mellom en persons privatliv og det offentlige domenet. Frihet definerte han i det vesentlige som fravær av innblanding fra statens side, men understreket at det også var avgjørende å fremme en fellesskapsfølelse i samfunnet. Han oppsummerer sitt syn i en tekst fra 1829: ”I førti år har jeg forsvart det samme prinsippet, frihet i alt, i religion, i filosofi, i handel og i politikk. Og med frihet mener jeg individets triumf både over den autoriteten som ønsker å regjere despotisk og over massene som krever retten til å la minoriteten bli underlagt majoriteten.”

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Videre lesning:

Ecrits politiques, red. Marcel Gauchet, Gallimard, Paris 1997.

Constant: Political Writings, red. Biancamaria Fontana, Cambridge University Press, Cambridge 1988.

 

Dodge, Guy Howard: Benjamin Constant’s Philosophy of Liberalism: A Study in Politics and Religion, University of North Carolina Press, Chapel Hill 1980.

Holmes, Stephen: Benjamin Constant and the Making of Modern Liberalism, Yale University Press, New Haven 1984.

Todorov,Tzvetan: A Passion for Democracy: Benjamin Constant, overs. Alice Seberry, Algora Publishing; New York 1999.

Weber, Florian: Benjamin Constant und der liberale Verfassungsstaat, VS-Verlag, Wiesbaden 2004.

Weingarten, Renee: Germaine de Stael and Benjamin Constant: A Dual Biography, Yale University Press, New Haven 2008.

Wood, Dennis: Benjamin Constant: A Biography, Routledge, London/New York 1993.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »