Hva er innvandring?

 

 

Innvandring beskriver det at noen kommer til et land og bosetter seg der, enten for en periode eller permanent. SSBs definisjon av en innvandrer er en person som selv har innvandret til Norge, og som er født i utlandet av utenlandskfødte foreldre. Dette er en noe snevrere definisjon enn den FN opererer med. FN regner alle personer som er født i et annet land enn det de bor i, som innvandrere (United Nations 2002). Ofte brukes begrepet innvandring når vi egentlig snakker om et større og mer komplekst fenomen, nemlig migrasjon, som betegner det at mennesker beveger seg innenfor og over landegrenser. Begrepene innvandring og innvandrer gir da ganske snevre assosiasjoner fordi disse begrepene gir inntrykk av at mennesker kommer til et land og blir der. Begrepet migrasjon gjør det tydeligere at forflytning av mennesker er en dynamisk prosess. Mennesker som innvandrer, har også utvandret. Og folk vender ofte tilbake til stedet de kom fra, etter at de har oppholdt seg en periode i et annet land. Mange reiser også videre til et tredje eller fjerde land.

Vi har alltid hatt migrasjon, og historisk sett har det å flytte på seg ofte vært en naturlig løsning når man har opplevd risiko eller har manglet ressurser. Samtidig har prinsippet om nasjonalstaters suverenitet vært gjeldende siden freden i Westfalen i 1648, og denne suvereniteten innebærer retten til territoriell kontroll. Kontroll med inn- og utvandring har blitt ansett som en helt sentral del av den territorielle kontrollen. Håndhevelsen av denne kontrollen har imidlertid variert i ulike epoker i historien.

Også i Norge har vi vekslet mellom svært liberale og ganske strenge kontrollregimer i ulike perioder. Frem til første verdenskrig var det, med visse viktige unntak, i prinsippet fri adgang til riket. Med krigen ble innvandringskontrollen innført, delvis av sikkerhetshensyn. Kontrollen ble ytterligere skjerpet mot slutten av mellomkrigstiden. I medhold av fremmedloven av 1927 ble det gjerne foretatt en arbeidsmarkedsvurdering ved søknader om arbeidstillatelse. Med fremmedloven av 1956 ble det igjen lempet på kontrollen, og arbeidstillatelser ble nærmest rutinemessig innvilget.

Norge hadde bare i liten grad vært berørt av de innvandringsbølgene som hadde nådd andre land i Europa etter andre verdenskrig. Det endret seg mot slutten av 1960-tallet. Med økt arbeidsinnvandring, særlig fra land som India, Pakistan og Tyrkia, ble innvandring i økende grad ansett som et problem og i mindre grad som et redskap for økonomisk vekst. Fra 1975 ble det gjennom en særskilt forskrift med hjemmel i fremmedloven fra 1956 innført en midlertidig innvandringsstopp. Denne ble senere forlenget, for så å bli gjort permanent fra 1981. Innvandringsstoppen fra 1975 har dannet grunnlaget for reguleringen av innvandringen til Norge i alle år siden. Det dreide seg i realiteten heller aldri om en stopp i innvandringen. ”Døren stod på gløtt”, som norske myndigheter beskrev situasjonen i Stortingsmelding nr. 74 (1979-80).

Reguleringen av innvandring til Norge er et tillatelsesbasert system der ulike kategorier av innvandrere i ulik grad har adgang til riket, basert på hvor de kommer fra, og hvilken grunn de har for å komme. Slik sett eksisterer det i dag et hierarki blant innvandrere til Norge, både med hensyn til i hvilken grad de har anledning til å reise inn i landet, få en tillatelse til å oppholde seg her over tid, og hvilken tilgang de har til velferdsrettigheter. Øverst i hierarkiet står nordiske borgere. For alle praktiske formål er det fri innvandring mellom de nordiske landene. Nest øverst kan man si at andre borgere fra EU-området står. Personer som omfattes av EØS-avtalen, har rett til fri bevegelse som arbeidstakere og tjenesteytere. I prinsippet er det fri arbeidsinnvandring for borgere fra EU-området, men i motsetning for hva som er tilfellet for nordiske borgere, gjelder det krav om registrering på nærmere vilkår for lengre opphold. Gjennom Schengen-systemet gjelder det også visumfrihet og passfrihet internt mellom Schengen-landene. Nederst i hierarkiet, som reguleringen av innvandring til Norge bygger på, finner vi, grovt sagt, borgere av land utenfor Norden og EU-området. For disse er tilgangen til det norske arbeidsmarkedet i hovedsak stengt, med visse begrensede unntak for eksempel for høyt kvalifisert arbeidskraft eller sesongarbeidere. Det kreves i utgangspunktet visum for å få innreise. Bildet nyanseres imidlertid av noen viktige momenter. For det første har personer som blir anerkjent som flyktning etter norsk rett, som er basert på Flyktningkonvensjonen, rett til asyl. Virkningen av asyl er at man får rett til oppholdstillatelse, som i praksis ofte har betydd varig oppholdstillatelse, og tilgang på sosiale goder. Mulighetene for varig opphold som følge av flyktningstatus har i praksis blitt strammet noe inn i kjølvannet av den såkalte flyktningkrisen i 2015. Familietilknytning til en norsk borger, eller en utenlandsk statsborger med oppholdstillatelse, gir også etter omstendighetene rett til opphold i Norge. Tallmessig utgjør familieinnvandring den største gruppen innvandrere til Norge, etterfulgt av arbeidsinnvandring og deretter asyl/beskyttelse.

 

Artikkelen er skrevet av Torstein Ulserød og er sist oppdatert 4.5.18.

 

Videre lesning:

En bedre flyktningpolitikk

INTERNASJONAL MIGRASJON – En reise mot utvikling?

Nr. 8 2017: EØS-avtalen, arbeidsinnvandring og virkningene for norsk arbeidsliv

De nye seierherrene

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »