Kristjánsson, Mímir: Mamma er trygda

 

Kagge Forlag, 2019. 189 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

 

Mímir Kristjánssons blindflekk

 

Kristjánssons siste bok, Mamma er trygda, er en god illustrasjon på hvorfor venstresiden står sterkt i Norge. Venstresiden og typer som Kristjánsson har de beste fortellingene. Politikken er det verre med.

Problemet er at politikk uten fortellinger som folk kjenner seg igjen i, mister oppslutning (les: sentraliseringsreformer). Det har Kristjánsson forstått, og det er derfor blant annet sosialdemokratiet lekker til venstre. Arbeidslinja, EØS-avtalen og Gro og Kåres liberaliseringer har vært viktige for norsk velstand og arbeidsplasser, men fortellingen er overlatt til Kristjánsson og co.

Deres fortelling om Norge de siste førti årene handler kort sagt om såkalt nyliberalisme, sosial dumping, NPM og individualisering av ansvar på bekostning av statens ansvar for velferd og arbeid. Selv fortellingen om Gerhardsen er det Rødt som står for i dag.

God forteller

Nå er det er fortellingen om de trygda Kristjánsson har begitt seg i kast med. Og han lykkes langt på vei. Kristjánsson er en sterk retoriker og historien han forteller fra sin oppvekst med en kreftsyk og senere uføretrygdet mamma er sann.

Moren fortjener åpenbart trygd. Det er det ingen som er uenig med ham i. Derfor svikter Kristjánssons fortelling i det den går over i politisk analyse. Den politiske analysen er – ikke overraskende – ytterliggående. Kristjánsson er aktiv i Rødt. Han hevder at mistillit ligger til grunn i NAV-systemet, og at ansvaret for å skaffe seg jobb er overlatt til individet: «I stedet for å lage en jobb til deg, sender dagens politikere deg på kurs.»

Hersens NAV-skjema

Analysen til Kristjánsson er likevel ikke bare feil. Det er nok mange som har forsøkt å forstå et NAV-skjema på internett som har følt på motløsheten. Det er ikke alltid rett frem å få den trygden man har rett på, hvis man blir syk eller i verste fall ufør i Norge.

Men hvorfor kompliserte skjemaer, byråkrati og såkalt mistillit oppstår, har Kristjánsson få refleksjoner rundt. Ikke ulikt andre fløypolitikere hamrer han løs på en forklaring: mistenkeliggjøring av de uføre. Kutt i trygder og mer kontroll skal styrke arbeidslinja.

En enkel dikotomi mellom en kald og individualistisk høyreside, og en varm og sosialistisk venstreside, ligger mellom linjene i Kristjánssons bok.

Kristjánsson er svensk

Trygdeutgifter som politisk utfordring er Kristjánsson blindflekk. Der svensker peker på Sverigedemokratenes brune fortid for å slippe å snakke om integreringsutfordringer, peker Kristjánsson på en eller annen milliardær som har sagt noe dumt og nedlatende om uføre, for å slippe å ta diskusjonene om høye trygdeutgifter.

Men det er viktig at det skal lønne seg mer å jobbe enn å gå på trygd. Vi bør diskutere hvordan klarere økonomiske incentiver i retning arbeidslinja kan redusere behovet for kontroll.

Kunne for eksempel reduserte sykepenger løst oss fra en byråkratisk IA-avtale og frigjort ressurser slik at trengende kunne fått bedre hjelp? Det er få eller ingen som er uenig i at vi skal ha gode velferdsordninger i Norge, betalt i fellesskap over skatteseddelen. Men hvordan balanserer vi godt mellom ulike hensyn som arbeidslinja, økonomiske bærekraft, tillit, skattevilje, individuelt versus statlig ansvar, osv.?

Dette drøfter knapt Kristjánsson. Alle problemer har én løsning: større offentlig sektor. De rike kan betale i form av økt skatt.

Økt skatt kan ikke løse alt

Det er ikke utenkelig at økte skatter kan være en del av løsningen på velferdsstatens bærekraft i fremtiden, men hvis det pekes ensidig på den løsningen, kan det fort gå utover andre hensyn, som verdiskapning, arbeidsplasser og skattevilje. Kristjánsson mener trygda stemmer mot sine egne interesser om de stemmer Fremskrittspartiet. At trygda som stemmer Fremskrittspartiet kan ha andre tanker om velferd, faller ikke Kristjánsson inn.

Kristjánsson mener at de fire borgerlige ungdomspartiene ikke ser at løsningen er «å slutte å kutte i skatt til de rikeste.» De mener som kjent at vi bør kutte i sykepenger blant annet for å kunne prioritere kreftsyke bedre. At det er et uløst behov her, er ikke bare Kristjánssons bok en illustrasjon på. Håvard Aagesens bok Ingenmannsland. For oss som ikke er døde, som ikke lenger er syke, men som heller ikke blir friske, ble diskutert på et frokostmøte hos Civita i 2017. At denne store gruppen fortjener bedre oppfølging fra det offentlige finnes det gode argumenter for, men løsningen er langt fra så enkel som at vi bare kan slutte å mistenkeliggjøre og la de rike betale mer skatt.

Kristjánssons bastante politiske analyse står i dyp kontrast til hans åpne og frie fortelling om sin kreftsyke mamma. Boken er veldig godt skrevet og treffer nok mange nettopp fordi Kristjánsson nyanserer og beskriver vanskelige dilemmaer i møte med sykdom i nære relasjoner. Det er svært befriende at han ikke bare skriver om hvor synd det er på mamma. Kristjánsson skriver om hvor irritert han blir, om at han er flau over mamma når hun maser om at han må huske å kjøpe røyk til henne på taxfree, og ikke minst får han oss lesere til å le. Særlig vi med bakgrunn fra Stavanger ler høyt av Kristjánsson sin gjengivelse av mammas samtale med ei venninne på sykehuset: «kan sjynna det, rekke alltid ein røyg.» «Bare bli sittande du Mímir, mens me går ud å røyge.»

Kristjánsson gir oss dyp innsikt i hvordan det er leve med en syk person over tid. For stor grad av sympati og medfølelse er urealistisk og heller ikke nødvendigvis til det beste for den syke: «medfølelse er et knapphetsgode», «galgenhumor og ærlig tale kan være vel så lindrende for en som sliter»

Mamma er trygda er en svært god fortelling. Boka kan på sitt beste sees på som en utfordring for høyresiden, og for sosialdemokratiet for den saks skyld. Kunsten å fortelle er viktig i politikken.

 

Teksten er publisert i Minerva 4.10.19. Se også:

Har vi råd til fremtiden? – Perspektivmeldingens utfordringer

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »