I Vårt Land 18. august ble det vist til undersøkelser som viser at andelen som er positive til skatt har økt: «I 2001 var 43 prosent av de spurte enige i at det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet, mens 52 prosent var uenig. Høsten 2015 var svarfordelingen kraftig endret. De positive til høyt skattenivå hadde økt til 71 prosent, mens 25 prosent var uenig. Mens 46 prosent av de spurte i 2001 mente at «lavere skatter» var en spesielt viktig sak, var det bare 11 prosent som mente det samme i 2015.»
Hva som er årsaken til denne endringen er vanskelig å svare på. Ottar Hellevik sier at «det er tydelig at det å prioritere offentlig virksomhet og være villig til å betale for det, har sterk støtte i befolkningen» Men hvorvidt norske velgere ønsker et høyt skattenivå, får vi ikke et holdbart svar på om ikke oljepengebruken tas med.
Derfor er det gode grunner til å stille spørsmål ved Helleviks tolkning. Det er helt riktig at vi bruker mye penger på offentlig virksomhet i Norge, men hvorvidt vi er villige til å betale for det over skatteseddelen er høyst uklart. Grunnen til dette er at en så stor andel av offentlige utgifter i Norge blir dekket av penger fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). I et Civita-notat, skrevet av kollega Haakon Riekeles, vises det til at «mens hver tolvte krone som ble brukt på statsbudsjettet i 2006, kom fra oljefondet, er hver sjette krone som ble brukt i 2016, en oljekrone.»
Uten overføringer fra Oljefondet – i 2017 budsjettert til rekordhøye om lag 260 milliarder kroner – måtte skattenivået vært mye høyere, eller de offentlige utgiftene måtte vært betydelig lavere. Det er ikke usannsynlig at befolkningens syn på skatt ville endret seg betydelig om de høye offentlige utgiftene vi har i Norge i sin helhet måtte vært dekket over skatteseddelen. Det er også sannsynlig at alt fra effektiviteten i offentlig sektor, kulturbudsjettet eller rause velferdsordninger – kanskje særlig sykelønnsordningen – ville blitt satt under mye større press.
Rolf Aaberge i SSB har et litt annet perspektiv på hvordan synet på skatt kan tolkes og sier i samme sak som Hellevik er intervjuet «Dersom man vet at man selv er skjermet for skattene, er man ofte positiv. Man liker at naboen betaler, men ikke seg selv».
Og det er nettopp det som er tilfelle i Norge: «naboen» – eller sagt med andre ord: Oljefondet tar regningen. Oppslaget i Vårt Land kan kritiseres fordi det ikke tar inn dette perspektivet. I saken blir også KrFs kritikk av skattekutt nevnt.
Sett i lys av hvor stor andel av statsbudsjettet som blir dekket av oljepenger er argumentene mot skattekutt ikke helt urimelige, men på sikt kommer vi ikke utenom at veksten i offentlige utgifter må ned. Vi kan ikke regne med like høy vekst i overføringene fra Oljefondet.
Men økt skatt kan ikke alene løse utfordringene vi står overfor. Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferd, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. For eksempel viste produktivitetskommisjonen at skattenivået for gjennomsnittsfamilien må over 60 prosent i mangel av andre reformer. Et slikt skattenivå er ikke bærekraftig og gir alvorlige effektivitetstap. Verken venstresiden eller høyresiden kommer utenom kutt i offentlige utgifter, tiltak som fremmer produktivitetsvekst i offentlig sektor og økt arbeidsinnsats generelt.
En mer fruktbar diskusjon enn venstresidens tendens til «velferd eller skattelette til de rike» tar inn over seg dette mer langsiktige perspektivet. Det vil også være i tråd med kristendemokratiske ideer om bærekraft.
Diskusjonen om skatt bør også nyanseres. For eksempel dreier ikke diskusjonen om skatt seg om manglende vilje til å betale skatt til fellesskapet. Diskusjonen dreier seg om måten man skatter på. Hvordan skattesystemet er utformet har noe å si for effektivitetstapet i økonomien og hvorvidt det for eksempel gir gode incentiver til å investere i næringsliv, jobbe mer eller forurense mindre.
Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase der vi trenger et innovativt næringsliv – og da er ikke mer formuesskatt løsningen. Kampen for et godt og effektivt skattesystem, hvor skattenivået ikke er for høyt, handler om en sunn balanse mellom offentlig, sivil og privat sektor.
Det er også positivt hvis nordmenn har høy skattevilje. Gode offentlige velferdsordninger er noe som støttes langs hele det politiske spekteret.
Skal høy skattevilje ivaretas, må vi likevel også være opptatt av hvordan verdiene skapes. En voksende offentlig sektor som unndrar seg omstilling eller opprettholder for rause velferdsordninger kan svekke folks vilje til å betale skatt. Et slikt perspektiv er mer i tråd med et kristendemokratisk og borgelig syn på hva fellesskap dreier seg om.
Det dreier seg ikke om motstand mot offentlige sektor eller offentlig velferd, men snarere et mer utvidet fellesskapsbegrep, som inkluderer familiene, frivilligheten og næringslivet.
Kronikken er på trykk i Vårt Land 23.8.17.