Humboldt, Wilhelm von – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Karl Wilhelm von Humboldtble født 22. juni 1767. Han er mest kjent som språkforsker og som grunnlegger av universitetet i Berlin som bærer hans navn, men han arbeidet også med politisk filosofi. Hans far kom fra en tysk middelklassebakgrunn som hadde fått adelskap, noe som sikret Wilhelm og hans bror Alexander (1769–1859) den best mulige utdannelse gjennom privatlærere og økonomisk uavhengighet. Etter endte universitetsstudier arbeidet han som jurist i statsforvaltningen, men valgte i 1791 å avbryte denne karrieren for å være fri forsker og skribent. Humboldts venner oppfordret ham til å fortsette karrieren, men han søkte avskjed fordi han mente at arbeidet verken førte til noe nevneverdig godt eller forhindret noe ondt.

Det var på denne tiden han skrev sitt viktigste arbeid innen politisk filosofi, Ideen zu einem Versuch, die Grenzen der Wirksamkeit des Staates zu bestimmen. Boken ble imidlertid aldri helt ferdigstilt, og bortsett fra noen korte utdrag ble den først utgitt etter hans død. I 1802 valgte han igjen å gå inn i statsforvaltningen, der han etter hvert ble minister. I 1819 kjeempet han mot de såkalte Karlsbad-beslutningene, som blant annet innebar omfattende sensur. Da han mislyktes, trakk han seg tilbake og levde igjen som fri forsker og forfatter på sitt gods utenfor Berlin frem til sin død i 1835. Han nektet for øvrig å ta imot pensjonen han ble tilbudt av staten.

Humboldt trakk liberalismen i en mer romantisk retning enn Kants opplysningsliberalisme, og fikk blant annet avgjørende innflytelse på John Stuart Mills filosofiske utvikling. Den historiske konteksten for Humboldts essay var de kraftige innskrenkningene i borgernes frihet etter Fredrik den Stores død i 1786, noe som ikke minst hadde konsekvenser for ytringsfrihet og religionsutøvelse. Det er verdt å merke seg at Humboldt i dette essayet gjennomførte en helomvending i forhold til sitt politiske ståsted bare få år tidligere, hvor han hadde gått inn for en omfattende og paternalistisk stat som skulle ha som sitt formål å fremme borgernes lykke. Den viktigste grunnen til Humboldts omvendelse var nok det nære vennskapet med den revolusjonære eventyreren, naturvitenskapsmannen og forfatteren Georg Forster, som i dag kanskje er mest kjent for sine omfattende reisebeskrivelser. Først var Humboldt opptatt av tros- og ytringsfrihet, men utviklet dette etter hvert til en mer omfattende teori om politisk frihet.

Humboldts politiske filosofi kan kort oppsummeres med at han ville ha en minimal stat for å kunne maksimere borgernes frihet. Han kan sies å ha tatt til sin ytterste konsekvens prinsippet om at enhver borger skal innrømmes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for enhver annen. Det samme prinsippet finnes hos Kant, men Kant legger i sin rettsfilosofi en rekke begrensninger på det. Det bør også nevnes at Humboldt på flere punkter skiller seg fra hovedstrømmen i liberalismen, ikke minst ved å støtte aristokratiet og motsette seg allmenn stemmerett og fordi økonomisk politikk var et lite sentralt anliggende for ham.

Et hovedproblem var ifølge Humboldt at en for omfattende stat med for stor makt ville forsøke å gjøre borgerne nokså ensartede. For å sikre individenes frihet mot statlige inngrep, foreslo Humboldt å sette klare grenser for statens oppgaver og autoritet. Staten skal beskytte borgerne mot invasjon fra fremmede makter og vold fra andre borgere. Slik sett kan man si at den ikke får andre oppgaver enn å forvalte et voldsmonopol. Helt sentralt sto poenget om at staten ikke aktivt skal forsøke å fremme individenes velferd når dette ville være til hinder for utviklingen av deres eget potensial for selvrealisering. Humboldt betraktet livet som et stort eksperiment der det var avgjørende med bredde i ens erfaringer, for på den måten å realisere de mulighetene som bor i en. Friheten er den aller mest grunnleggende betingelsen for å nå dette målet.

Denne selvrealiseringen hadde en udiskutabelt sosial karakter, og Humboldts argument er at statens omfang må begrenses for å skape rom for genuint sosiale institusjoner, som frie kirkesamfunn og skoler. Der liberale tenkere ofte fremstilles som sosiale atomister som ikke innser betydningen av det menneskelige fellesskapet, er Humboldts argument at dette fellesskapet er uomgjengelig og at det nettopp derfor så avgjørende å beskytte det mot statlige inngrep. En velferdsstat vil være tilbøyelig til å stille seg i veien for interaksjonen mellom individ og samfunn. Et liberalt samfunn kjennetegnes ifølge Humboldt av at sosiale fremskritt finner sted ved at individene både forsøker å finne nye løsninger på problemer på egen hånd og at de lærer av andre. Hvis staten griper for sterkt inn i denne prosessen, vil den presse institusjonene inn i rammer som berøver dem deres kraft og spontanitet.

Humboldt pleiet som ung omgang med mange av de fremste romantiske tenkerne og forfatterne, og fikk betydelige impulser fra dem. Humboldt legger til grunn en selvrealiseringstanke som er sterk influert av hans samtids romantiske dannelsesideal, der individualitet har den høyeste verdi og konformitet er et onde, men hvor denne individualiteten bare kan utvikles gjennom deltagelse i menneskelige fellesskap. Mennesket er et sosialt vesen som bare kan realisere seg selv sammen med andre. Målet med menneskets liv er å oppnå den størst mulige realiseringen av dets evner og å få disse til å utgjøre en harmonisk helhet. Denne dannelsesprosessen forutsetter at individet er fritt til å inngå i “et mangfold av situasjoner” der det samhandler med andre, og en stat som ikke er sterkt begrenset vil selv begrense dette mangfoldet. Her mente Humboldt at den prøyssiske staten var altfor omfattende til å være forenlig med de sosiale forholdene som stimulerer menneskelig utvikling.

Her er det også klare linjer frem mot de undervisningsreformene Humboldt senere skulle gjennomføre, og særlig den kjente universitetsreformen. Universitetet består ifølge Humboldt av mennesker som har søkt sammen for å vinne forståelse av verden. Frihet er en forutsetning for at slike fellesskap skal kunne oppstå og opprettholdes. Den akademiske dannelsen må finne sted i frihet – den enkelte forsker må selv kunne bestemme hvilke emner det skal forskes og undervises i – og dette er mulig bare hvis universitetet er en helt autonom institusjon som er unndratt statlig regulering.

Humboldt var ingen revolusjonær. Riktignok støttet han i stor utstrekning idealene som lå til grunn for den franske revolusjonen, men han mente at gradvise reformer var å foretrekke fremfor revolusjoner. I dette henseendet er det sterkt innslag av konservatisme i hans tenkning. Et samfunn kan ikke bare baseres på et sett abstrakte prinsipper, men behøver også tradisjoner, sedvaner og sivile institusjoner. Humboldt så ikke for seg at den radikale liberalismen han tok til orde for kunne innføres over natten: Den var et ideal man burde forsøke å nærme seg skritt for skritt over tid. Humboldt bruker her natur-metaforer, slik det var vanlig å gjøre i romantisk tenkning, og sier at den politiske prosessen må betraktes som en organisk vekst, der en organisme gradvis tilpasser seg til omgivelsene. Her spiller også utdannelse og allmenn opplysning en avgjørende rolle ved å gjøre borgerne mottagelige for reformene.

 

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, og var opprinnelig publisert i antologien Liberalisme.

 

Videre lesning:

Gesammelte Schriften, 17 bind, Behr, Berlin 1903-36.

Ideen zu einem Versuch, die Grenzen der Wirksamkeit des Staates zu bestimmen, Reclam, Leipzig 1986.

The Limits of State Action, red. J. S. Burrow, Cambridge University Press, Cambridge 1969.

 

Beiser, Frederick C.: Enlightenment, Revolution and Romanticism: Genesis of Modern German Political Thought, 1790-1800, Harvard University Press, Cambridge 1992.

Borsche, Tilman: Wilhelm von Humboldt, Beck, München 1990.

Ostermann, Rainer: Die Freiheit des Individuums: Eine Rekonstruktion der Gesellschaftstheorie Wilhelm von Humboldts, Campus Verlag, Frankfurt a.M. 1993.

Petersen, Jens: Wilhelm von Humboldts Rechtsphilosophie, de Gruyter, Berlin 2007.

Roberts, John: German Liberalism and Wilhelm Von Humboldt: A Reassessment, Mosaic Press, Oakville 2004.

Sweet, Paul: Wilhelm von Humboldt: A Biography,2 bind, Ohio State University Press, Columbus 1978/1980.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »