Av prosjektleder i Civita Paul Joakim Sandøy og Peder Tellefsdal.
Halvparten av oss vil få en psykisk lidelse i løpet av livet. En tredjedel har det til enhver tid. Disse tallene går igjen i politiske taler, budsjettdokumenter, folkehelsemeldinger, blogger og artikler. Det er blitt en sannhet.
Men stemmer det?
Dersom det stemmer, betyr det at 1,5 millioner nordmenn trenger psykisk helsehjelp hvert år. Vi må kunne spørre om dette gir et godt bilde av utfordringen.
Selv om antall diagnoser, sykmeldinger og medikamenter øker, er det ikke sikkert at vi er sykere enn før.
Dette skjer nemlig samtidig med at man ikke kan påvise økt sykelighet i befolkningen eller svekket mental folkehelse over tid.
Det skjer også samtidig med at vi har hatt en historisk vekst i levestandard og skårer helt i toppen på internasjonale undersøkelser – både når det gjelder selvopplevd lykke, tilfredshet med livet og sosial omgang med venner, familie og kolleger.
Så hvorfor ser man da disse voldsomme tallene? Hvorfor ser vi denne veksten i diagnoser?
Kanskje er det nettopp bare det vi ser: En vekst i diagnoser.
Diagnoseepidemi?
Ifølge den amerikanske psykiateren Allen Frances hadde vi for få tiår siden 100 ulike diagnoser for ulike psykiske lidelser. I dag finnes det over 350. Samtidig har de ulike diagnosekodene fått lavere terskler, det vil si at flere plager, vansker og variasjoner kan falle inn under betegnelsen «psykisk lidelse».
Dette endrer forståelsen av hva som er normalt.
Det må bli like lett å få hjelp av psykolog som av fastlege, mener Norsk Psykologforening. De får gehør fra regjeringen, som vil betale kommunene for å ansette flere lavterskelpsykologer. I 2020 skal kommunepsykologer lovfestes.
Det hele fremstår som en villet utvikling: Vi vil gi flest mulig mennesker hjelp. Det er bedre at man får en diagnose som utløser ressurser og behandling, enn at man går rundt for seg selv. Da kan nemlig angsten og depresjonen øke i styrke. Derfor må vi ha tidlig innsats for å ta problemet ved roten.
Historien er tilforlatelig, men det skurrer. For forskningen tyder på at det meste av det vi i dag kaller psykiske lidelser går over av seg selv uten behandling.
Alle trenger noen å støtte seg på når livet butter imot. Men ofte er familie, venner, selvhjelpsgrupper eller en prest bedre alternativer enn helsevesenet for å håndtere livssmerte.
I verste fall sykeliggjør, overdiagnostiserer og overbehandler vi normale reaksjoner, slik fastlege Gisle Roksund har uttrykt bekymring for i Aftenposten. Feil psykologisk og psykiatrisk behandling eller overbehandling er like alvorlig som all annen feilbehandling og overbehandling.
Det virkelige problemet
Likevel – dette er en legitim faglig debatt, som føres både internasjonalt og her i helseoverklassens hjemland. Selv om forskningen ikke kan dokumentere at tidlig intervensjon har en positiv effekt, er det også krevende å utelukke at det har effekt.
Man vil aldri greie å gjennomføre store, randomiserte dobbeltblindede studier om helsetilbudet til befolkningen. Vi utelukker heller ikke at det er mulig å utarbeide vellykkede, spissede lavterskeltilbud som unngår overdiagnostisering og sykeliggjøring av normaliteten.
Likevel bør vi være forsiktige med å fortsette diagnosegaloppen og lavterskelutbyggingen, av en helt annen grunn: hensynet til de aller sykeste.
Samtidig som vi setter stadige norgesrekorder i pengebruk på psykisk helse, blir nemlig ikke ventetiden for de aller sykeste kortere. Det er ikke uvanlig at mennesker med svært alvorlige diagnoser må vente i flere måneder.
Tenk litt over det: Har du en mild depresjon, kan du droppe inn til nærmeste kommunepsykolog. Har du en tung depresjon eller invalidiserende angst som krever spesialisert hjelp, må du kanskje vente i flere måneder.
Bedre etter snar
Aftenpostens Ingeborg Senneset skriver at aller helst skulle nok alle norske politikere ønske at de kunne prioritere alle – både mer og mindre syke. Men det å prioritere alle, er det motsatte av å prioritere.
Dersom vi erkjenner at det eksisterer økonomiske og kapasitetsmessige begrensninger, bør vi prioritere dem som trenger det mest.
De siste årene har vi hatt en føre var-holdning i Norge når det kommer til psykisk helse. «Jo raskere problemene oppdages og behandles, desto større er sjansene for at de kan løses,» sier Folkehelseinstituttets Arne Holte, som sammenligner depresjoner med tannråte.
Men angst og depresjon er ikke tannråte. Og psykologene og psykiaterne har ikke fluor. Av og til er livet rett og slett krevende, uten at man nødvendigvis er syk.
Alle som trenger hjelp, bør få det. Men de store ressursene, og de korteste køene, bør forbeholdes dem som trenger det mest. Dersom noen må vente litt i kø, bør det være dem med de minst alvorlige plagene.
Psykiske lidelser som fører til betydelig svikt i normale livsfunksjoner, bør behandles som en akutt lidelse av helsetjenestene. Dette må prioriteres foran forebyggende terapi til allmennheten.
Det handler om å gi mer og bedre hjelp til dem som trenger det mest.
Innlegget var publisert i Aftenposten tirsdag 3. november 2015
Les også Civita-notatet om psykisk helse.