Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita.
I DN 9. august sier professor Jarle Møen: «Formuesskatten påvirker ikke prisen på en bedrift, fordi det er en skatt på eier, og jeg kan heller ikke se at den har direkte effekt på konkurranseevnen til bedriften.»
Som en hovedkonklusjon for formuesskattens virkning på norsk næringsliv, er dette feil.
Verdien av en bedrift er gitt av nåverdien av den kontantstrøm den vil generere for eier, etter skatt. Når norske kjøpere pålegges en formuesskatt som utenlandske kjøpere ikke er pålagt, blir verdien av bedriften høyere for utenlandske kjøpere. Ved mange bedriftssalg kan derfor en utenlandsk kjøper legge mer på bordet enn en norsk kjøper. Spesielt gir dette virkningen i bransjer med lang utviklings-tid, der norske eiere må betale formuesskatt uten at bedriften går med overskudd, eller der avkastningen er lav.
Det er riktig, som Møen påpeker, at formuesskatt på bankinnskudd og børsinvesteringer normalt er noe høyere enn for privateide bedrifter. Men de som ønsker å minimere formuesskatten, vet nok i stedet å verdsette muligheten til ikke å betale formuesskatt i det hele tatt gjennom høyt belånte eiendomsinvesteringer. Samlet sett er derfor den gjeldende formuesskatten negativ både for norsk eierskap og verdiskaping.
Et hovedproblem med formuesskatten er at den ikke tar hensyn til om en investering gir netto avkastning eller ikke. Det gjør at en formuesskattekrone ikke er lik alle andre skattekroner, slik Møen mener. Skadevirkningen av formuesskatten øker, dess høyere skatteprosenten er. Det er bred enighet om at en andel av verdier som skapes, skal deles med fellesskapet. Men systemet med formuesskatt betyr ikke at man deler et overskudd. Man konfiskerer en basis sum og overlater til skattyter å streve etter å skape verdier ut over skatter og inflasjon. Ved lav avkastning fører formuesskatten til en effektiv skatteprosent på over 100 prosent.
Det er to måter formuesskatten virker konkurransevridende på. Skjevheten i verdsettelsen av ulike aktiva skaper en samfunnsmessig overinvestering i eiendom og en skattestimulert høy gjeldsgrad.
I tillegg tapper formuesskatten bedrifter for kapital. Det er dette som reelt sett gjør formuesskatten til en bedriftsrelatert skatt for store deler av norsk næringsliv. Møen erkjenner at bedriftene tappes for kapital, men mener at det ikke er et stort problem. Det er underlig, siden det fører til en svekket konkurransesituasjon for de enkelte bedrifter, som over tid vil ha mindre kapital til å investere for, til å konkurrere om kompetansearbeidskraft med eller til å overleve utfordrende tider med, enn tilsvarende utenlandskeide bedrifter. Naturlig nok hemmer formuesskatten konkurranseevnen til norskeide eksportbedrifter, men den er også negativ for norskeide bedrifter i det norske markedet. Andelen varierer fra bransje til bransje, men generelt utføres rundt 1/4 av all verdiskaping i Norge av utenlandskeide bedrifter. Den innenlandske konkurransevridningen som formuesskatten skaper, er derfor ikke triviell.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 2.9.14. Mer av Vinjes arbeid om formuesskatten ligger her.