Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Det må ha vært et smertefullt øyeblikk for Regjeringen og stortingspresident Olemic Thommessen da Ole Paus, på selveste 17.mai, høstet applaus for å refse norske myndigheters behandling av Dalai Lama.
«Etter det som skjedde med Dalai Lama syns jeg vi skal prøve å reetablere oss som et verdig folk», sa Ole Paus – og fikk oss til å føle oss slik nordmenn ofte gjør: Som litt bedre enn andre.
Men er vi det?
Selv er jeg, og ikke minst min kollega Bård Larsen, blant dem som har kritisert Regjeringen for ikke å ta imot Dalai Lama. Jeg syns imidlertid det blir i overkant sentimentalt – men helt i pakt med den norske mentaliteten – når vi innbiller oss at Dalai Lama-saken er unik.
Jeg tror f.eks. ingen tror at en annen regjering, med Arbeiderpartiet i spissen, ville kommet til en annen konklusjon. Det er da heller ingen i Arbeiderpartiet som har kritisert Regjeringen for beslutningen som ble truffet. Men det er mulig at saken ville vært håndtert annerledes, slik Frank Rossavik skrev om i BT forleden (dessverre ikke gratis på nett). Her påviser han at også tidligere regjeringer, bl.a. med Gro Harlem Brundtland som statsminister, avviste Dalai Lama, men at man unnlot å gi den egentlige begrunnelsen. Og det er kanskje dette som utløser skuffelsen og sinnet nå; at man i klartekst får beskrevet hvorfor norske myndigheter velger bort Dalai Lama.
Dalai Lama er dessuten ikke den eneste munken som har blitt dårlig behandlet i Norge. De av oss som har levd en stund, husker også Palden Gyatso, som ble arrestert i 1996, da politiet ryddet gatene for plagsomme demonstranter i forbindelse med et kinesisk statsbesøk. Heidi Nordby Lunde minner oss om episoden, og selv har jeg fått gleden av å unnskylde Norges oppførsel overfor Palden Gyatso selv. Gro Harlem Brundtland hadde den gangen store problemer med å beklage arrestasjonen av den fredelige munken.
Et av de beste argumentene til støtte for Solberg-regjeringens linje syns jeg forsker og tidligere statssekretær for KrF, Leiv Lunde, har bidratt med. I DN skrev han forleden at Regjeringens «Dalai Lama-beslutning gir (…) en velkommen anledning til et oppgjør med forestillingen om Norge som fredsnasjon og moralens vokter i en ellers kynisk verden. Siden Murens fall i 1989 har mange lullet seg inn i en naiv og kardemommeby-preget forståelse av at Norges regjering posisjoneres som nærmest identisk med dagsordenen til solidaritets-, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Intet kan være mer feil. Vi må justere vårt eget selvbilde for at omverdenen skal forstå hvem vi er og hva som er våre interesser.»
Alt oppsummert er det nok derfor feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et «verdig folk» – mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama. Men det som har skjedd, gjør nok at flere er blitt klar over de harde realiteter i utenrikspolitikken, og at interessene – og ikke bare verdiene – veier tungt også for Norge.
Dalai Lama-saken burde derfor vært diskutert med litt mindre sentimentalitet. Det kan argumenteres for at det var riktig av Regjeringen ikke å møte ham – men det kan også argumenteres for det motsatte:
Forholdet til Kina, som allerede er på frysepunktet, kan neppe bli verre. Om forholdet vil bli bedre av at man ikke møtte Dalai Lama, er ikke godt å si. Hvis Norge blir «belønnet» med et bedre forhold til Kina, har det vært en pris å betale som føles ubehagelig. Og om forholdet ikke blir bedre, kan det skyldes at Norge har vist at vi lar oss presse, og at de minst moderate kreftene i Kina dermed får bevist at de kan vinne frem – kanskje med enda mer urimelige krav til Norge enn de som så langt har blitt fremmet.
Den økonomiske og politiske makten i verden er på vandring. Kina får gradvis større makt. På mange områder er det helt riktig.
Men ett sted går grensen: Kina kan ikke få diktere norsk menneskerettighetspolitikk.
Dalai Lama er ingen politisk leder – han er en åndelig leder. Denne uken besøker den politiske lederen, Tibets eksil-statsminister, Norge, og torsdag kommer han på frokostmøte i Civita.
Han er hjertelig velkommen!
Innlegget er publisert på Clemets blogg 20.5.14. Meld deg på frokostmøtet om Tibet her.