Funfacts om den norske modellen
Kombinasjonen av rikdom og likhet, av kapitalisme og en sjenerøs velferdsstat, av kollektive ordninger og stor individuell frihet karakteriserer de nordiske landene. I valgkampen kommer vi til å høre mye om den norske eller nordiske modellen. Venstresiden vil forsøke å etterlate inntrykk av at det er de som har skapt modellen, og at andre vil ødelegge den. Så her er noen fakta om modellen, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 30. mai 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I valgkampen kommer vi til å høre mye om den norske modellen. Her er noen fakta det kan være morsomt å vite om.
Begrepet «den nordiske modellen» er et veletablert begrep i samfunnsdebatten og forskningen. I forskning og diskusjon om den nordiske modellen er man opptatt av å beskrive modellen, av når og hvordan den oppsto, av suksessfaktorer og problemer – og av hva som bør være veien videre. Det «nordiske» blir ofte avgrenset til Skandinavia, men det finnes også eksempler på at Nederland blir inkludert når forskerne studerer «modellen».
På et tidspunkt for ikke så lenge siden begynte Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet å snakke om «den norske modellen» i stedet for «den nordiske modellen». Det er i og for seg greit, hvis man fortsatt snakker om det samme. Det skjer også i våre naboland, der de ofte snakker om den svenske og den danske modellen når de mener den nordiske modellen. Men dersom man med «den norske modellen» mener noe distinkt forskjellig fra det man mener med «den nordiske modellen», krever det en grundigere refleksjon. Det er helt riktig at de nordiske landene ikke er helt like. Derfor snakker man ofte om «en modell med fem unntak». Det er også relativt lett å beskrive forskjellene på enkeltområder, som f.eks. arbeidslivsområdet, der særlig Danmark lenge har skilt seg ut med sin flexicuritymodell. Derfor kan det gi mening å snakke om den norske eller den danske arbeidslivsmodellen.
Men derfra går det ikke an å konkludere at begrepet «den norske modellen» har et avklart og helhetlig innhold – slik det er med begrepet «den nordiske modellen» – snarere tvert om. Begrepet «den norske modellen» brukes akkurat nå mest for snevre politiske formål, der ulike aktører definerer begrepet slik de vil. Hva er den nordiske modellen? Det er mer enn en velferdsmodell. En rimelig beskrivelse tror jeg kan være at de nordiske landene preges av følgende fellestrekk:
■ De er liberale, sterke demokratier.
■ De har konsensusdrevne politiske institusjoner.
■ De er svært åpne og velfungerende markedsøkonomier.
■ De har velferdsstater som er preget av en relativt omfattende offentlig sektor, og universelle og skattefinansierte ytelser.
■ De har ulike former for koordinerte lønnsforhandlinger og trepartssamarbeid.
Som flere forskere påpeker: Det er nettopp kombinasjonen av rikdom og likhet, av kapitalisme og en sjenerøs velferdsstat, av kollektive ordninger og stor individuell frihet som karakteriserer de nordiske landene. I valgkampen kommer vi til å høre mye om den norske eller nordiske modellen. Særlig venstresiden vil forsøke å etterlate inntrykk av at det er de som har skapt modellen, og at andre vil ødelegge den. Så her er noen fakta om modellen, som det kan være morsomt å vite om:
■ Det var en Venstremann, Paal Berg, som først hadde ideen til en hovedavtale mellom partene i arbeidslivet. Vi fikk en slik avtale, ofte kalt «arbeidslivets grunnlov», i 1935.
■ Noen mener at Arbeidstvistloven, som kom i 1915, bør være «arbeidslivets grunnlov». Dette lovforslaget ble fremmet av Høyre-lederen Fredrik Stang og fulgt opp av Venstremannen Lars Kr. Abrahamsen.
■ Det var Danmark som var først ute med å skaffe seg en Hovedavtale. Opprinnelsen til den danske hovedavtalen, «septemberforliket», ble inngått allerede i 1899.
■ Det første felles nordiske sosialpolitiske møte fant sted i København i 1919. På den tiden var det ikke sosialdemokratisk styre i noe nordisk land.
■ Universalismen, som i dag står sterkt i Norge, ble først båret frem av Høyre. Arbeiderpartiet ville ha behovsprøving eller kreve fagforeningsmedlemskap, mens Venstre først ville ha forsikringsbaserte ordninger. I 1955 var Høyre det eneste partiet som stemte for å gå bort fra behovsprøvingen i alderstrygden.
■ Europas og verdens andre lov om offentlig støtte til arbeidsledighetskasser ble vedtatt under en borgerlig samlingsregjering i 1906.
■ Mange av dagens velferdsordninger ble, selvsagt i mindre format, fremmet eller etablert av Venstre og Høyre allerede før Arbeiderpartiet så dagens lys som stortingsparti. Det gjaldt bl.a. lover om ulykkesforsikring, arbeidstilsynslov, arbeidsformidling og sykeforsikring.
■ Den første arbeiderkommisjonen ble nedsatt av Venstreregjeringen Sverdrup.
■ Arbeiderpartiet ville etter 2. verdenskrig ha sosialisme og planøkonomi og styre menneskers forbruk, produksjon og utdanningsvalg. Høyre ville ha markedsøkonomi og mente at enhver fritt måtte kunne velge yrke og arbeidssted selv.
■ SV var som eneste parti motstander av den såkalte trepartsmodellen. SV var bl.a. motstander av «solidaritetsalternativet» i 1990-årene, da partene ble enige om å gjennomføre moderate oppgjør mot at staten bidro med en fornuftig økonomisk politikk.
På NRK Aktuelt forleden skrøt statsministeren av den norske samfunnsmodellen og mente det var en modell de «i noen grad» også har utviklet i de andre nordiske landene. Men det er nedsnakking av våre naboland. Sannheten er at Danmark gjerne regnes som det første «modelllandet», som de andre landene i Norden har fulgt etter – og at Sverige har vært det mest kjente nordiske landet. Ser vi på OECDs siste rapport om livskvalitet i ulike land, ser vi dessuten at det nesten ikke er mulig å se forskjell på Norge, Sverige og Danmark.
■ Sysselsettingsandelen er nesten helt lik.
■ Andelen voksne med fullført videregående skole varierer litt – og Norge ligger i midten.
■ Resultatet i PISA-undersøkelsen er nesten helt likt.
■ Levealderen er omtrent den samme.
■ Andelen som føler at de har nære venner de kan stole på hvis det oppstår problemer, er omtrent den samme.
■ Andelen som føler at de opplever mer positivt enn negativt på en gjennomsnittsdag, er også omtrent den samme – med Danmark på topp.
Men på tre indikatorer skiller Norge seg ut: Vi er mye rikere, vi jobber mindre, og vi har lavere valgdeltakelse. Vi har mye å skryte av, men vi behøver ikke overdrive.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 30.5.13.
Relatert
Sykepleierne må gi for å få
Hvorfor har danskene høyere inntekt enn nordmenn?
Sykepleiere tjener godt
Kjøpet av Meraker Brug kan være misbruk av oljepenger
Dyrest, men ikke best
