Den norske debatten om konkurranseutsetting av offentlige tjenester har steile fronter, der de fleste som deltar tar et tydelig standpunkt “for” eller “imot” private, og spesielt kommersielle, aktører. I denne debatten går nyansene ofte tapt. Det eksisterer en rekke modeller i spennet mellom det frie markedet og det statlige velferdsmonopolet, og innenfor rammen av den norske velferdsstaten finner vi mange eksempler på vellykket og lite omstridt konkurranseutsetting.
Private aktører kan bidra til valgfrihet, mangfold, nyskaping og mer effektiv ressursutnyttelse. Fritt brukervalg kan gi hver enkelt borger langt mer innflytelse over sitt velferdstilbud. Ikke minst kan muligheten til å velge bort et tilbud som ikke fungerer ha stor verdi. Men for at konkurranse skal kunne fungere er det flere forutsetninger som må være oppfylt. Det er for eksempel avgjørende at en leverandør som reduserer kvaliteten, også risikerer å miste inntekter.
Det finnes en rekke innvendinger mot kommersielle aktører i offentlige tjenester, som asymmetrisk informasjon mellom tjenesteleverandøren og enkeltmennesket, risiko for segregering basert på sosio-økonomisk status, eller at skattepenger går til profitt i stedet for til velferd. Men selv om innvendingene helt klart kan ha relevans, er de ofte basert på en urealistisk forestilling om at offentlige tjenester er fri for feil og mangler.
Perfekt konkurranse finnes ikke, men det gjør heller ikke perfekte offentlige tjenester. Til syvende og sist er det derfor et politisk spørsmål om man mener fordelene ved konkurranse og valgfrihet for den enkelte veier tyngre enn ulempene.
Last ned og les notatet her: