Hva er ordoliberalisme?

 

Begrepet ordoliberalisme springer ut av en bestemt økonomisk-politisk idéretning med opphav i en tverrfaglig nytenkning og systematisk tilnærming til økonomisk politikk, som oppstod blant en gruppe økonomer, jurister og samfunnsvitere tilknyttet universitetet i Freiburg tidlig på 1930-tallet.

Den ordoliberale skolen innen samfunnsøkonomisk tenkning skiller seg ut som en normativ skole, nærmere bestemt som en teoretisk fundert retningsviser for en sammenhengende økonomisk politikk med et liberalt siktemål, så vel i økonomisk som i politisk og sosial forstand. Dannelsen av skolen gjenspeilet en kombinert faglig og etisk begrunnet protest, slik de toneangivende tenkerne med økonomen Walter Eucken i spissen så det, mot Tysklands lange og sammenhengende vei mot avgrunnen, fra 1880-tallet til 1945.

Tysklands lange og problematiske feilutvikling ble av de ordoliberale økonomene også sett på som en fallitterklæring for den dominerende, og stadig mer nasjonalistisk pregede, tyske historiske skolen.

Et annet særpreg ved den ordoliberale skolen er at den åpner for stor grad av metodisk og teoretisk pluralisme. Walter Eucken, som selv inntok en slags mellomposisjon mellom de østerrikske og nyklassiske skolenes forståelse av økonomiens funksjonsmåte, mente at økonomer, i rollen som politiske rådgivere, er utstyrt med en verktøykasse av ulike teorier, og med et åpent sinn bør ta i bruk de teoriene som anses best egnet til å belyse det aktuelle politiske temaet.

Et tredje særpreg er skolens tverrfaglighet. Det hele startet i 1932, med et felles forskningsprosjekt mellom juristen Frans Böhm og økonomen Walter Eucken, begge ved universitetet i Freiburg, om «problemet med privat maktkonsentrasjon i et fritt samfunn».

Foruten kretsen rundt den ledende Freiburger-økonomen Walter Eucken og juristen Frans Böhm, hører også økonomen Wilhelm Röpke og sosiologen Alexander Rüstow blant de viktigste opprinnelige ordoliberale. De to sistnevnte flyktet i 1933 i eksil til Istanbul. Kretsen rundt Eucken i Freiburg opererte under krigen i et hemmelig undergrunnsnettverk tilknyttet motstandslederen og presten Dietrich Bonhoeffer, og utviklet på oppdrag fra Bonhoeffer en skisse til et økonomisk program for et fritt Tyskland, etter nasjonalsosialismen.

Historisk erfaringslæring

Når Walter Eucken, under sin siste forelesningsserie på London School of Economics i 1950, formidlet en advarende oppsummering av Tysklands dyrekjøpte erfaringer, valgte han å betone følgende:

  • Den tiltagende maktkonsentrasjonen under Keiserriket fra rundt 1880 til 1914: tiltagende økonomisk nasjonalisme og handelsproteksjonisme, i kombinasjon med sosiale reformer og politisk legitimering av karteller, syndikater og storfusjoner.
  • Antall karteller økte fra 6 i 1870, 14 i 1877, 150 i 1880, 385 i 1905 og 2500 i 1930.
  • En ny rasjonaliserings- og planleggingsideologi i næringsliv og stat.
  • Hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt gjennom interessekoalisjoner.
  • En samfunnsomveltende hyperinflasjon (1919-23).
  • Økonomisk depresjon etter krakket i 1929, massearbeidsledighet og ødeleggende innstramningspolitikk.
  • Fra 1933: Overgang til sentralstyrt planøkonomi gjennom tvangskartellisering, undertrykt inflasjon og statsstyrt utenrikshandel.
  • Rustnings- og krigsdrevet kommandoøkonomi og selvberging gjennom erobring og okkupasjon.

Hva skal vi egentlig med samfunnsøkonomi?

Den store lærdommen som de ordoliberale økonomene trakk ut av de historiske erfaringene var at sammenhengene mellom samfunnets økonomiske og politiske orden er av avgjørende betydning. Dernest var de enige om at det ikke vil være mulig å skape en bærekraftig liberal samfunnsorden uten en velfungerende markedsøkonomi, som er omgitt av et velegnet sett av institusjonelle spilleregler.

En annen historisk lærdom var at verken sentralstyrt planøkonomi, statlige direkteintervensjoner i den økonomiske prosessen, eller myten om laissez faire og uregulerte markeder, hadde vist seg å være funksjonsdyktige.

Walter Eucken skrev allerede i 1937 en pamflett hvor han stilte spørsmålet «hva skal vi egentlig med økonomifaget?», og svarte at en av de viktigste oppgavene er å gi råd og veilede den økonomiske politikken, basert på en bedre og mer systematisk forståelse av de innbyrdes sammenhengene i økonomien. Det må med andre ord legges mer vekt på å forstå hvordan enkeltelementer i en slik politikk kan settes sammen, og dernest bidra til å forme en velfungerende helhetlig økonomisk orden. Sagt på en annen måte, gjelder det å gi Adam Smiths velgjørende «usynlige hånd» best mulige arbeidsbetingelser.

Den økonomiske politikkens oppgaver

I sitt hovedverk om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, definerer Eucken den økonomiske politikkens oppgaver i tre trinn:

  1. Valg av grunnmodell for det økonomiske systemet.
  2. Etablere, vedlikeholde og fornye de institusjonelle spillereglene for økonomien, med utgangspunkt i:
    1. Et overordnet prinsipp
    2. Et sett av konstituerende prinsipper
    3. Et sett av regulerende prinsipper
  3. Analysere, anbefale og beslutte aktuelle enkelttiltak med utgangspunkt i sannsynlige effekter på tre ulike nivåer:
    1. Direkte effekter på det aktuelle området eller marked
    2. Indirekte effekter på andre markeder og på det økonomiske systemet som helhet
    3. Indirekte effekter på andre samfunnsområder

I dette bildet inngår også Euckens metodiske pluralisme gjennom en anbefaling om å ta i bruk de teoriene og modellene som antas å være best egnet til å belyse det aktuelle økonomisk-politiske problemet.

Walter Euckens normative spørsmål og svar

Det konkrete normative spørsmålet som Eucken la til grunn for sitt hovedverk fra 1952 var dette: «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?». Med funksjonsdyktig mente Eucken spesielt evnen til å tilfredsstille materielle behov, og med menneskeverdig forstod han i første rekke det å gi alle reelle muligheter til å leve et selvbestemt liv og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Svaret er i form av en anbefalt institusjonell arkitektur for en velfungerende markedsøkonomi, som inngår som en viktig grunnpilar i en liberal samfunnsorden, og kan enklest sammenfattes med utgangspunkt i tre sett av prinsipper:

  1. Overordnet grunnprinsipp: Fri konkurranse og fri prisdannelse
  2. Konstituerende prinsipper:
    1. Stabiliserende penge- og valutapolitikk, samt finanspolitikk
    2. Privat eiendomsrett
    3. Ansvar
    4. Avtalefrihet
    5. Åpne markeder, både nasjonalt og internasjonalt
    6. Forutsigbar økonomisk politikk over tid
  3. Regulerende prinsipper:
    1. Aktiv konkurransepolitikk og monopolkontroll
    2. Korrigeringer for unormale tilbudsforhold, naturlige monopoler og ubalanserte maktforhold (for eksempel i arbeidsmarkedet)
    3. Korrigeringer for betydelige eksternvirkninger
    4. Inntektspolitikk og omfordeling

Et viktig gjennomgående kriterium for alle nevnte prinsipper er at de avledede spillereglene bør være generelle, gjelder likt for alle, og underbygger det overordnede prinsippet om fri konkurranse og fri prisdannelse.

Ordoliberale spor i vår tid

I motsetning til den østerrikske skole må den ordoliberale skolen kunne sies å ha hatt stor innflytelse på den økonomiske utviklingen etter andre verdenskrig. Euckens ordoliberale program viste seg raskt å få stor innflytelse på en rekke ledende liberale økonomer i Europa. For mange av dem, som Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Ludwig Erhard, Luigi Einaudi, Friedrich Hayek, Lionel Robbins og Jacques Reuff ble Euckens arbeid en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med å anbefale og gjennomføre markedsliberale reformer i etterkrigstiden. Mest omtalt er de økonomiske snuoperasjonene i Vest-Tyskland og Italia, og noe senere i Frankrike.

Mindre kjent er de ordoliberale sporene vi finner i regelverket rundt EUs indre marked, og spesielt i EUs konkurranselovgivning, utviklingen av det multilaterale og regelbaserte globale handelsregimet i GATT og senere WTO, samt utviklingen mot mer uavhengige sentralbanker.

Mange, hvis ikke de aller fleste, av de liberaliserende økonomiske reformene som ble gjennomført i de nordiske landene siden 1980-tallet kan i ettertid også tolkes inn i et ordoliberalt hovedmønster.

Spesielt i Tyskland står idéarven etter Walter Eucken fortsatt høyt i kurs, og favner langt utover økonomenes rekker. Den ordoliberale Freiburgerskolen står fortsatt sentralt gjennom fagområdet politisk økonomi på universiteter og høyskoler, gjennom flere akademiske nettverk og gjennom Walter Eucken Institut i Freiburg. Det sier også noe at lederen for det offisielle økonomiske ekspertrådet i Tyskland er professor ved universitetet i Freiburg, og leder av Walter Eucken Institut.

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken og er sist oppdatert 14.5.20.

Videre lesning:

Hva er liberale institusjoner?

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »