Hva er fattigdom?

 

istockphoto.com/nine_far

 

Fattigdom er en tilstand av alvorlig ressursmangel, særlig mangel på mat, husrom og helsetjenester. Artikkel 11 i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fastslår ”retten for enhver til å ha en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til fortløpende å få sin levemåte forbedret”.

Svaret på spørsmålet om hvor mange fattige som finnes, avhenger helt og fullt av hvordan man definerer fattig. Antall fattige kan fastsettes ned mot null eller opp mot 100 prosent hvis du bare definerer fattigdom tilstrekkelig snevert eller vidt. Ingen vil ta til orde for noen av disse ytterpunktene, fordi de etter en rimelig vurdering ikke kan sies å fange opp antall fattige. Formålet med å gi en definisjon av et begrep som fattigdom er nettopp å kunne foreta en hensiktsmessig avgrensning av fenomenet som diskuteres.

Det er to hovedinnfallsvinkler til måling av fattigdom, der den ene tar utgangspunkt i et absolutt fattigdomsbegrep og den andre i et relativt. Man kan tilfredsstille det ene fattigdomsbegrepet uten å tilfredsstille det andre. Det er vanlig å bruke et absolutt fattigdomsbegrep når man diskuterer den globale fattigdommen, mens man legger til grunn et relativt fattigdomsbegrep når man diskuterer den nasjonale.

Et absolutt fattigdomsbegrep setter en gitt sum eller noe tilsvarende som standard. Den gjeldende globale standarden for fattigdom er antall mennesker som lever i husholdninger der gjennomsnittlig daglig forbruk er under ekvivalenten til én amerikansk dollar (USD) anno 1985. Denne grensen ble senere justert til 1,08 USD anno 1993. Summen er senere justert for inflasjon, samt at den konverteres til lokal valuta og kjøpekraft. Mange argumenterer for at denne grensen er satt for lavt, og at den følgelig gir misvisende fattigdomstall. To USD om dagen er den høyeste grensen som offisielt er lagt til grunn for globale fattigdomsestimater.

Et relativt fattigdomsbegrep setter vanligvis grensen for fattigdom ved at et individ har en inntekt som ligger under en gitt prosentandel av landets medianinntekt. De mest vanlige kriteriene på fattigdom, offisielt omtalt som vedvarende lavinntekt, er henholdsvis 50 prosent (OECD-skala) og 60 prosent (EU-skala) av medianinntekten. Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense, men i Stortingsmelding nr. 6 (2002–2003) Tiltaksplan mot fattigdom ble grensen for lavinntekt satt til 50 prosent av medianinntekten, altså OECD-skalaen. Det innebærer at enhver som har en inntekt etter skatt lavere enn 50 prosent av medianinntekten, tilhører lavinntektsgruppen. En kritikk som er rettet mot det relative fattigdomsbegrepet, er at det fungerer dårlig for høyinntektsland fordi det gir urimelig høye fattigdomstall, dvs. at det også fanger opp innbyggere som i det vesentlige har det de behøver for å leve et normalt liv. Det relative fattigdomsbegrepet er i større grad et mål på ulikhet generelt enn på fattigdom spesielt.

Et alternativ til de nevnte fattigdomsdefinisjonene er det som kalles kapabilitetsinnfallsvinkelen (capability approach) og som er utviklet av Amartya Sen og Martha Nussbaum. Dette er en innfallsvinkel som skiller seg fra de øvrige, som i en eller annen forstand definerer fattigdom ut fra inntekt (eller forbruk). Grunntanken er at mennesker kan lide under andre mangler enn de som er forårsaket av manglende inntekt. For eksempel kan et menneske ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse, og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. En person betraktes her som fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende kapabiliteter, og hvis dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter an til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning, er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Hvis dette målet er oppfylt, vil en person ikke være å betrakte som fattig uansett hvordan inntektsfordelingen ellers måtte være i landet der personen oppholder seg. Mange mennesker som er å betrakte som fattige i henhold til et relativt fattigdomsbegrep, vil ikke være det i henhold til kapabilitetsinnfallsvinkelen.

 

Artikkelen er skrevet av Lars Svendsen og er sist oppdatert 9.3.18.

 

Videre lesning:

Veier ut av fattigdom

Nr.7 2008: Hva er fattigdom?

Hvordan definere fattigdom?

Avskaffelse av ekstrem fattigdom innen 2030

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »