Hva er EU?

 

Den europeiske union (EU) består av 28 nasjonalstater som til sammen utgjør en mellomstatlig organisasjon med flere overstatlige institusjoner. EU-samarbeidet reguleres av traktater, som med jevne mellomrom har blitt og blir reforhandlet. Etter dagens regelverk er det syv institusjoner som danner grunnlaget for unionssamarbeidet: de to mellomstatlige institusjonene Det europeiske råd og Rådet for Den europeiske union, hvor medlemsstatene er representert, og de fem overstatlige institusjonene Europakommisjonen, Europaparlamentet, , Den europeiske unions domstol, Den europeiske sentralbank og Revisjonsretten, som har en selvstendig status overfor medlemsstatene.

EUs opprinnelse må forstås i lys av de erfaringene de europeiske landene og deres ledere gjorde under andre verdenskrig. Da samarbeidet mellom dem skulle gjenoppbygges, tok den daværende franske utenriksministeren, Robert Schuman, og arkitekten bak utformingen av det som skulle bli De europeiske fellesskaper (EF), Jean Monnet, til orde for at de europeiske landene måtte gjøres gjensidig avhengige av hverandre. Først gjennom etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) i 1951, for å integrere fransk og tysk kull- og stålproduksjon og dermed, for å sitere Robert Schuman ”umuliggjøre fremtidige konflikter mellom Frankrike og Tyskland”. Deretter gjennom opprettelsen av Det europeiske økonomiske samarbeidet (EEC) med Roma-traktaten i 1957, som også inkluderte en traktat for Det europeiske atomenergifellesskapet (EURATOM). EEC var et økonomisk samarbeid for å sikre fri bevegelighet av personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemslandene, det vi i dag kjenner som EUs fire friheter.

For lettere å oppfylle hovedprinsippene i EEC, forhandlet daværende leder i Europakommisjonen, Jaques Delors, i 1985 frem den såkalte Enhetsakten, som la grunnlaget for Maastricht-traktaten i 1992 og overgangen fra EF til EU. Etter den kalde krigen og Berlin-murens fall i 1989 tok EU mål av seg til å integrere de tidligere kommunistdiktaturene i det nye unionssamarbeidet. Særlig tok Tyskland et stort økonomisk ansvar. I mai 2004 ble østutvidelsen fullført, og senere utvidelser har gjort at Unionen i dag har 28 medlemsland. Norge har som følge av to folkeavstemninger (1972 og 1994) kommet til å stå  utenfor Unionen, men har søkt europeisk integrasjon gjennom eksempelvis Schengen-avtalen og Det europeisk økonomiske samarbeidsområdet (se EØS).

En milepæl i Unionens historie fant sted i 2012, da Nobelkomiteen tildelte Den europeiske union Nobels fredspris. I Nobelkomiteens begrunnelse ble dette fremhevet:  “Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa”.

 

Artikkelen er skrevet av Eirik Løkke og er sist oppdatert 24.5.18.

 

Videre lesning:

Fire visjoner for Europa: Utenriksministeren presenterer regjeringens EU-strategi for 2018-2021

Hva skal vi med EØS-avtalen?

Det liberale Europas fremtid etter Brexit

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »