Integrering som går bra

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Når det gjelder bolig og eierskap er integreringen mer positiv enn vi tror. Norske innvandrere eier i stadig større grad sine egne hjem.

I alle land stilles skolene i de store byene overfor følgende utfordring: På noen skoler er det mange innvandrere eller barn av innvandrere, på andre skoler er det svært få. Det behøver ikke å være et problem, men det kan være det, for eksempel hvis mange av innvandrerelevene snakker dårlig norsk. I noen land er det også store sosiale problemer knyttet til bydeler og skoler med mange innvandrerelever. Vi har for eksempel hørt mye om bydelen Rosengård i Malmö. Men er dette eksemplet relevant for Norge?

Segregeringen i skolen har sjelden noe med skolepolitikken å gjøre. Det er snarere en refleks av skolenes elevgrunnlag, dvs. bosettingen rundt skolene. Men Norge ser ut til å ha langt mindre problemer i bydeler og på skoler med mange minoritetselever enn mange andre land har. Hva kan det skyldes?

En mulig forklaring er at integreringen i Norge går bedre når det gjelder bosetting. Innvandrere i Norge eier i større grad sitt eget hjem, og hjemmene deres er plassert mer spredt og i mer varierte områder enn i andre land. Hvis eierskap og variert bebyggelse har gunstige ringvirkninger generelt, kan det også ha gunstige virkninger på integreringen.

Det er mye som taler mot at innvandrere får muligheten til å eie sin egen bolig. De har, i gjennomsnitt, bodd kort i Norge, de har lavere utdanning og inntekt, og de mangler ofte gode språkkunnskaper og sosiale nettverk. Men likevel skjer det altså stadig oftere at innvandrere blir selveiere.

Det er flere interessante trekk ved innvandreres bosetting i Norge. De mest innvandrertette bydelene i Norge, nemlig Søndre Nordstrand og Stovner i Oslo, er langt mindre innvandrertette enn tilsvarende bydeler i andre land. I bydelene Rosengård og Rinkeby i Sverige er henholdsvis 84 og 89 prosent av innbyggerne første- eller andregenerasjons innvandrere. I Søndre Nordstrand og Stovner er andelene 44 og 40 prosent.

En årsak til at det er slik, kan være at de norske bydelene har en mer variert bebyggelse enn de svenske bydelene har. Mens de svenske bydelene preges av store blokker og en nokså ensformig boligstruktur, er bebyggelsen i de norske bydelene også preget av frittliggende boliger og mindre enheter.

Aslak Nore skrev om dette i sin bok Ekstremistan: «En vanlig misforståelse om Groruddalen, blant folk som ikke bor der, er å tro at stedet er et fattig og ressurssvakt område (¿) Det som kjennetegner Groruddalen, er et voldsomt mangfold, ikke bare i form av religion og etniske grupper, men også i form av klasse, boligstørrelse og utdanning.»

Grunnen til at det er blitt slik, må søkes i historien. Tanken om «det sosialdemokratiske samfunnslandskap», som Francis Sejersted kaller det, fikk større oppslutning i Sverige enn i Norge. Kritikken, som sa at områdene lett kunne bli upersonlige og sterile reservoarer for sosiale problemer og fattigdom, fikk raskere feste i Norge. Motstanden mot «bomaskinene» var altså sterkere her enn i Sverige.

I Norge bor bare 45 prosent av innvandrerne og deres etterkommere i blokk eller bygård. Selv om dette er et høyere tall enn for befolkningen generelt (30 prosent), er det relativt lavt når man tenker på at innvandrerne er overrepresentert i Oslo, der boligene er dyre, og blant dem med lave inntekter. Dessuten er andelen i rask endring. Andelen har falt med 15 prosentpoeng på ti år, mens andelen som bor i frittliggende boliger, er fordoblet fra 13 til 25 prosent i 2006.

Den varierte boligstrukturen betyr at mennesker med høye og lave inntekter bor side om side i større grad enn i mange andre land. Det betyr også at selv om den etniske segregeringen øker, behøver ikke den sosioøkonomiske segregeringen å øke. De innvandrerne som har vært her lenge eller gjør det bra, behøver ikke å flytte ut av strøket for å «stige i gradene». De kan flytte til en romsligere bolig i samme strøk og slik sett bli forbilder og kontakter inn i arbeids- og samfunnsliv for andre.

En annen viktig forskjell på Norge og Sverige er at norske innvandrere i større grad eier sine egne hjem. Også dette er et resultat av politikk. Jan P. Syse formulerte ideen da han sa at «innsatsen i boligsektoren må økes vesentlig, samtidig som det må føres en politikk som gjør det mulig for langt flere å skaffe seg egne hjem på egen eller bygslet grunn. Småhusbyggingen må stimuleres».

I dag står den private eiendomsretten svært sterkt i Norge, og en høy andel av befolkningen eier sin egen bolig. Det gjelder også for innvandrere, som i større grad enn i andre land, eier sin egen bolig. Innvandrerne i Norge eier faktisk sin egen bolig i like høy grad som hele befolkningen gjør det i for eksempel Storbritannia og Italia, og i langt større grad enn hele befolkningen gjør i Sverige, Frankrike og Tyskland. I 2006 eide 63 prosent av innvandrerne og deres etterkommere sin egen bolig eller en andel i borettslag. Andelen leietagere går ned.

Mennesker tar bedre vare på det de eier selv enn det de ikke eier, eller tilsynelatende ingen eier. Men de positive effektene kan være større enn som så. Boligkjøp er den største investeringen de fleste familier gjør. Boligkjøp gjør at man blir mer stedbunden og indikerer at man vil bli boende i lang tid. Det gir stabilitet og tilknytning til nærmiljøet og skolen. Man får en «andel» i samfunnet og får gode grunner til å ta vare på omgivelsene. Det betyr at kvaliteten på nabolaget og lokalsamfunnet, og dermed også storsamfunnet, øker.

Integreringsdebatten dreier seg om ofte om det som går galt, eller om det som ikke går så bra som vi håper. Men på mange områder går det bra, og det går ofte bedre enn vi tror. På noen områder er utviklingen svært positiv. Når det gjelder bolig og eierskap, er utviklingen mer positiv enn i mange andre land.

La oss, for tankens skyld, plassere forskjellige boligtyper i et slags hierarki – med kommunale leieboliger nederst og frittliggende, selveide boliger øverst. Hvor man befinner seg i hierarkiet bestemmes i stor grad av ens økonomiske ressurser, og man vil normalt velge å rykke oppover etter hvert som økonomien, eller forventningene om fremtidig økonomi, blir bedre. Dersom dette er sant for de fleste, tyder det også på at integreringen går bra.

På dette området kan vi nemlig slå fast at innvandrerne i Norge gjør det bedre enn før, at de gjør det bedre enn innvandrere i mange andre land, og de forventer å gjøre det enda bedre i fremtiden.

Hele notatet om integrering og eiendom kan lastes ned her.

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 9. mars 2010, og gjenfinnes her.