Bent Høies forsøk på å irettesette Fredrik Solvang fungerer mot sin hensikt

Den alvorlige koronasituasjonen tilsier at vi trenger sterk ledelse. Politiske ledere som våger å vise usikkerhet, oppnår mest tillit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 30. oktober 2020

Helseminister Bent Høie ba programleder Fredrik Solvang innstendig om å ikke skape usikkerhet på Debatten i går, da Solvang stilte spørsmål ved forskningsgrunnlaget for munnbindpåbud. De som fra før av støtter påbudet, likte kanskje Høies forsøk på å instruere Solvang. Det er gode grunner til å frykte korona, og da kan det virke betryggende med en helseminister som setter en pågående Solvang på plass.

Men til tross for at vi har en koronakrise, trenger vi journalistikk og kritiske spørsmål av den typen Solvang forsøker seg på.

Åpenhet og tillit

Det kan virke paradoksalt, men politiske ledere som nå våger å vise at de er usikre og at tiltak er basert på avveininger mellom ulike hensyn, vil sannsynligvis få sterkere legitimitet. De kan også virke mer samlende enn påståelige politiske ledere. Norske myndigheter og politisk ledelse har fått skryt, blant annet på lederplass i Aftenposten i dag, for å være åpen om usikkerhet.

Men det finnes også de som etterlyser mer kommunikasjon, mer eksplisitte avveininger – kort sagt, mer erkjennelse av usikkerhet. Øyvind Håbrekke i tankesmien Skaperkraft skriver for eksempel i et innlegg i VG i dag at vi trenger mer enn ledere som kun er gode til krisekommunikasjon og enkle budskap. I likhet med min kollega Steinar Juel, som i mars etterlyste vektlegging av arbeidsplasser, etterlyser Håbrekke bedre begrunnelser og synliggjøring av de avveininger som gjøres når tiltak innføres. Sett med liberale og demokratiske øyne er Håbrekke utvilsomt inne på noe meget viktig. Han har også skrevet om dette i Minerva nylig.

Alle frykter korona, men hva bør vi gjøre?

For at korona er farlig, legitimerer ikke i seg selv sterke inngrep. Det finnes jo mange andre hensyn vi må ta – til andre frihetsverdier, økonomi eller folks arbeidsplasser. Tiltak bør ikke være uforholdsmessig sterkt inngripende. Alt dette er utvilsomt myndighetene meget klar over, men akkurat hvor sterke tiltak som er nødvendige hersker det både usikkerhet og uenighet om. Det finnes ulike legitime standpunkter i debatten, både på overordnet plan – hva bør være målet og strategien? – og når det gjelder konkrete tiltak. Vi vet mye, men langt fra alt om hvordan vi kan bekjempe viruset mest effektivt uten at det går for mye utover andre viktige hensyn. Derfor er åpen debatt og kritiske spørsmål, av den typen Fredrik Solvang kom med, viktige og riktige.

Særlig i diskusjoner på sosiale medier virker det som om noen mener at folk uten faglig innsikt i hvordan pandemier virker og oppstår, ikke bør uttale seg. Situasjonen er så alvorlig, mener de, at vi ikke har tid til enda et utvalg, høringer og debatt: Det trengs handling og vi må lytte til fagfolk. Og klart det trengs handling! Derfor har vi i Norge gitt regjeringen vide fullmakter. Både stat og kommuner kommer stadig med nye tiltak.

Det utelukker imidlertid ikke at vi samtidig har en løpende diskusjon om de tiltakene myndighetene iverksetter. Pandemien vokser ikke med samme eksplosive fart som den gjorde tidlig i mars. Vi har tid til å vente en dag eller to for å belyse tiltak. Vi tåler å høre de faglige innvendingene som måtte finnes mot ulike tiltak.

Fri debatt

Det er grunnleggende i et demokrati at vi har fri debatt. Skal vi lykkes med tiltakene, og sikre høy oppslutning om dem, bør myndighetene fortsette med ikke å opptre skråsikkert. Kristin Clemet skriver på sin blogg at SVs forslag om parlamentarisk prøving av koronatiltak kan være et godt forslag.

Det finnes tall som viser at myndigheter og politikere har fått økt tillit gjennom koronakrisen. Men tallene er ikke helt entydige. Noen grupper er mer skeptiske. Det er ikke sikkert det er nok at et flertall slutter opp om politikken hvis et betydelig mindretall får mindre og mindre tillit til håndteringen, og opplever at debatten lukkes ned. Det viser kanskje hvor viktig åpenhet om tiltak er, og hvor viktig det kan være for demokrati og samhold at Stortinget kan etterprøve tiltak.

Bedre med kjedelig retorikk

Tilbake til munnbindene: Selv om hverken Fredrik Solvang eller jeg er smittevernsoverleger eller epidemiologer, er det mulig å lese seg til at det finnes usikkerhet og uenighet om hvor viktig munnbind er for å bekjempe spredning. At det hersker usikkerhet om hvorvidt påbud om munnbind i visse situasjoner er hensiktsmessig, illustreres da også ved at dette ikke har vært innført tidligere, heller ikke under «lockdown» i mars og april. Og selv om Folkehelseinstituttet, som Høie påpekte, kanskje støtter de konkrete tiltakene som er innført, kan man også lese en usikkerhet om virkningen i deres publikasjoner.

Bent Høie mener påbudet er hensiktsmessig nå. Det har han nok ganske gode grunner til. Og vi har alle en interesse i av at tiltak etterleves, snarere enn at hver enkelt skal vurdere hvert enkelt av dem. Men helseministeren ville nok kommet lenger med mer åpenhet og mer usikkerhet da han svarte Solvang i går. Han kunne svart at det er riktig at det hersker tvil blant fagfolk, men at vi nå på grunn av økning i smittetilfeller og en såkalt «helhetsvurdering», har funnet det klokt at folk bruker munnbind.

Slik kunne han virket mer samlende om tiltaket, særlig hos dem av oss som kanskje frykter korona mindre, og derfor er tilbøyelige til å være kritiske til for strenge tiltak.

Innlegget var publisert i Minerva 28. oktober 2020.

Publisert: 12. januar 2023