Tokvam, Finn og Leif Einar Lothe: Lothepus: Går det til helvete, så går det til helvete

 

 

Samlaget, 2017. 182 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

 

En fri nordmann

 

”Eg skjøna ikkje vitsen med norsk. Eg snakka jo norsk.”

        — Lothepus om skolegangen

Lothepus (Leif Einar Lothe) fra Hardanger får til mye. Han klarer til og med nesten å skrive bok. Når Lothepus forteller om skolegangen forstår man fort hvorfor boken er fortalt til Finn Tokvam, som har skrevet boken. Dette ville ikke Lothepus klart selv. «Eg skjøna ikkje vitsen med norsk. Eg snakka jo norsk.», sier han

Motkultur

Lothepus er fra vestsida av Sørfjorden, et par mil nord for Odda. Men Lothepus poengterer allerede i starten forskjellen fra industri- og arbeidersamfunnet i Odda: «Eg stammer frå ein annen kultur enn den du finn der inne. I Odda var det arbeiderklasse. Eg kjem fra bondekulturen.» Motkulturen altså – fra den tida da Senterpartiet var borgerlig.

Røverhistorier skal ikke være sanne

Boken, med undertittelen «Går det til helvete, så går det til helvete», er drivende god. De morsomme historiene smøres nok tykt på, men poenget med gode røverhistorier er ikke at de er sanne. En røverhistorie skal være fengende, og når du tenker at nå kan det knapt bli verre, skal noen dra fram hagla. Dette mestrer Lothepus. Og han har dessuten vokst opp i et hardangermiljø der de er vel så gode til å dyrke bygdeoriginaler, som epler. Originalene er de som driver frem handlingen i historier fra en Vestlandsfjord. Originaler som arbeider. Protestantisk arbeid og humor. Som da Svendsen malte løa med sprøytemaskin. Jeg stammer selv fra en Vestlandsfjord lenger sør enn Lothepus, og det er mye av det samme: Hardt arbeid og sterk sprit. Vestlandet er mye pietisme, men den nådde sjeldnere så langt inn i fjordene.

Arbeid

Lothepus sin selvtillit og selvrespekt ligger i arbeidet. Verken titler eller akademisk kunnskap er av særlig interesse. Det handler ikke nødvendigvis om forakt for kunnskap, men snarere en praktisk orientering der en søker nytten av ting. Og arbeid – det å produsere noe håndfast som kan brukes selv, eller som andre trenger og vil kjøpe – gir mening. Lothepus er arbeidsmann, entreprenør og skytebas (sprengningsarbeider). Han kan maskiner og har bygd titals med tunneler. Dette har han blitt kjent for gjennom TV-serien Fjorden Cowboys og Farmen Kjendis. Lothepus gjør suksess blant annet fordi vanlige arbeidsfolk, kanskje særlig menn, men også damer som setter pris på menn som kan arbeide, opplever anerkjennelse gjennom Lothepus. At Lothepus blir kjent og får status er noe vanlige folk setter pris på. Hans status forsterkes ytterligere når kommentatorkorpset i Oslopressen prøver seg på distansert kritikk. Kritikken mot ham, for alt fra kvinnesyn til banning, bommer, fordi den ikke evner å se at kvinnesynet ikke er reaksjonært – det er bygd på likeverd. Og bak bannskapen ligger det en stor sosial evne hos Lothepus. Han evner å se vanlige folk, og han er en av dem.

Ville ideer

Staheten til Lothepus er likevel et svakhetstegn. Han er opptatt av å gjennomføre alle ideene han får.«Stort sett tenkjer folk berre på ting dei skulle gjort. Dei gjennomfører det ikkje.» Lothepus har et poeng, men kjører for lett i grøfta på andre siden av veien. Han skriver ganske åpent om at han gjennomfører for mange ideer, men nettopp derfor er det et lite paradoks at han går sånn på trynet av og til. Lothepus har rett i at mange for lett bare prater og ikke gjennomfører, men det betyr ikke at det av og til kan være lurt å droppe en ide. Noen av smugler- og tyvfiskehistoriene er morsomme nok, men det butter litt. De er noen ganger direkte risikable og farlige. Det byr meg imot fordi det er påfunn som i høyden var akseptabelt i ungdomstida. Samtidig er Lothepus litt klar over dette. Mye blir med den ene gangen og han angrer.

Det er kanskje også prisen en må betale hvis en skal la seg fascinere av typer som Lothepus. Individualiteten, all drivkraften, arbeidsmoralen, påfunnene og det sosiale livet rundt en slik fyr farger en grå hverdag, men det kan bli for mye og grensesprengende. Derfor kan det være tryggere, og noen ganger kanskje riktigere, å holde seg på avstand, teoretisere og kritisere. Men det har en pris: Man går glipp av all moroa. Lothepus’ gode venn, Joar Førde, får frem dette paradokset veldig godt: «Generelt kan eg vel berre seia at han må skjerpe seg, utan eg tror det nokon gong vil skje. Heldigvis.»

Psykologen Lothepus

Lothepus symboliserer ikke bare en fri, liberal, protestantisk mann som vil ha frihet fra stat og pirk fra Biltilsynet. Lothepus vil også snakke om vanskelige følelser og mellommenneskelige problemer, men på egen kulturs premisser. Ofte når høyt utdanna, gjerne damer, sier menn ikke kan snakke om følelser, er det nok ikke meningen å være nedlatende. Men det oppfattes nok lett slik for vanlige arbeidsfolk, gjerne menn av få ord. Lothepus har heller ikke snakketøyet helt i orden. Han banner for mye, men han snakker direkte og hever seg ikke over andre. Han snakker om «vi» ikke «dem»: «Særleg vi menn skulle snakka meir om vanskelige ting i lag.» Det har mange andre sagt før Lothepus, men Lothepus har ikke bare rett – han får det også fordi han snakker et enkelt språk og møter folk på likefot.

Man skal være rimelig hardhuda om man ikke skal bli litt rørt av Lothepus sin historie om da hans syv år yngre bror døde i en ulykke da Lothepus var 17 år. Han snakker reflektert om hvordan en hardtarbeidende bondekultur kan være gode på solidaritet gjennom arbeid, men at det ofte svikter når man må si noe i situasjoner som inneholder vanskelige følelser.

Politikk og feminisme

Det er lite direkte politikk i boka, men det prepolitiske (kva faen er det for eit ord frå Austlandet?!) lurer i bakgrunnen. Det handler om frihet fra myndigheter og individets ansvar for arbeid og solidaritet. Hvis Lothepus støtter feminisme, skal likhet forstås som likeverd. Lothepus sin feminisme er realitetsorientert og noe folk kjenner seg igjen i. Den favner bredt og handler om en likhet som fremmer mangfold på realistisk vis. «Det går til helvete om alle skal vere like», sier Lothepus i slutten av boka. Han er anti-sosialist altså. Det er jo nok en grunn til å lese denne boka.

 

Innlegget er publisert hos Minerva 4.10.17.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »