Stene, Øystein: De opplyste

Gyldendal, 2018. 320 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

 

Trosfanatikere og hateister

 

Øystein Stenes nye roman kan leses som en utopi eller som en dystopi, foreslår forlaget. Det man står igjen med er i tråd med all historisk erfaring: Utopier er dystopier i real time.

Det er befriende at norske forfattere tar sjanser, blant så mange som skriver krim, eller om barnevogntrillende tap av maskulinitet, hevn over utro ektemenn og om liv som blir uten mening fordi andre er så vellykkede.

Øystein Stenes siste roman, De opplyste, er noe av det mest ambisiøse jeg har lest av en norsk forfatter noensinne. Det er en postapokalyptisk roman om sivilisasjonskrig, om absoluttisme og om menneskets tidløse og ofte selvdestruktive søken etter alle tings mening. Det er ikke småpoteter som skal fylle 300 små sider. Fallhøyden er altså stor, der det fidusbanale lurer nede i sjakta.

Under lesingen av De opplyste prøvde jeg å forestille meg hva Stene har tenkt da han skrev boken. Falt det ham noen gang inn at dette kunne gå helt galt, eller er han rett og slett skamløs?

Men Stene har åpenbart både teft og evne til selvkorrigering, for resultatet står til mer enn godkjent. De Opplyste er rett og slett en strålende fortelling.

Den ytre handlingen i boka er en verden som er rammet av en naturkatastrofe. Tre fjerdedeler av jordens befolkning har blitt utslettet. De gjenlevende (i Nord-Europa og Midtøsten) flokker seg om to konføderasjoner som er i krig mot hverandre. Den ene består av religiøse og den andre av ateister. Begge samfunn er autoritære og begge søker en underliggende mening i katastrofen som rammet verden.

På omslaget foreslår forlaget at boka kan leses som en utopi eller som en dystopi. Det man står igjen med er i tråd med all historisk erfaring der utopier har blitt forsøkt satt ut i livet: Utopier erdystopier i real time.

Den kanskje største trusselen mot mennesket er de vanvittige forsøkene på å eliminere det menneskelige, som tvetydighet, metafysikk og svakhet, for å erstatte det med nådeløs forutsigbarhet og det Ernst Pöppel omtalte som monocausotaxophilia, trangen til å finne en årsak som kan forklare alt.

Stene lar døra stå åpen for hva som forårsaket katastrofen. Det antydes for så vidt, men heller ikke scientistene finner helt ut av det, og de driver dem til vanvidd. Det er kanskje en av grunnene til at de hater religion så inderlig. For de religiøse vet at det var Guds vrede (eller noe annet guddommelig), som forårsaket det hele. Det jeg tror Stene vil frem til er at fanatikere i sin ytterste konsekvens deler verdensbilde: De klarer ikke å leve med tvil.

Den ateistiske Unionen holder seg til en fullstendig rasjonell og utilitaristisk forestillingsverden, der det febrilsk jobbes med å finne en vitenskapelig forklaring på katastrofen. Den ateistiske Unionen er pussig, for her eksisterer tradisjonelle liberale verdier, som homofiles rettigheter, kunstig befruktning og ytringsfrihet, i beste velgående, så lenge borgerne ikke trår over statens ideologi, som er den totalitære positivisme.

Innbyggerne kan leve livene sine fritt, men i Unionen er Gud erstattet av vitenskap, der religiøsitet er et ”avfallprodukt av bevisstheten”.  Det jobbes for å finne den nevrologiske årsaken til noe som, ironisk nok, må være en hjernefeil fra naturens side. I Teotekia, verdens største undergrunnsfasilitet, jobbes det for å ”eliminere den religiøse trusselen for godt.” Nevrologer og sosionomer og psykologer jobber intenst og med stor empati med pasienter som lider av religiøse anfektelser.

Hvis det ikke nytter, venter dessverre forvisning eller nakkeskuddet. Naturlig nok sliter ateistene med å få den rene fornuft til å gi mening til alt. Folk spises opp av tvil, og søker seg til – eller er livredde for – å tenke tanker som vitenskapen åpenbart ikke kan gi svar på.

Det åndelige rikets konføderasjon og det teokratiske riksråd er på den andre siden. En sammenslutning av ulike religioner, der mye er forskjellig, men der religiøs tvil er en dødssynd. For de som har lest Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (eller sett TV-serien), så vet dere sånn omtrent hva slags univers det dreier seg om. Også her råder terroren. Også her råder tvilen blant de som ikke finner troen. Det er jo en lignelse som ikke går opp. Den eneste mulige forklaringen på at alle mennesker skal kunne føle på troen og på en allmektighet, må jo i så fall være at Gud finnes. I teokratiet eksisterer heller ingen kanon, trosretningene er mange, og alle har sin egen oppfatning av hva det eneste sanne er. Det er altså bare troen an sich som binder det totalitære samfunnet sammen. Det er en håpløs statsform.

Det Stene forteller meg er at mennesket er et ensomt vesen. Vi har en hang for det ulykkelige mens vi er lynende intelligente.  Vi roper etter mamma i alle ting når elendigheten rammer oss. Og vi kan være våre egne verste fiender.

”De blir mer og mer desperate, alle vil et sted, alle trur det finnes et svar. Jeg lurer på om vi er predestinert for ei universell skuffelse, hele hurven”, forteller en av Stenes protagonister, en fatalist som ikke har noe særlig til overs for det manikeiske mørket som har senket seg over sivilisasjonene. Han har slutta å forestille seg at ”ting er så jævla viktig. Slutta å forestille meg at alt jeg tenker betyr noe.”

Selv leser jeg boka langs de samme linjer som Voltaires satiriske Candide. Også her er utgangspunktet en fryktelig naturkatastrofe, nemlig jordskjelvet i Lisboa i 1755. I Candide stiller Voltaire de klassiske spørsmål: Hvorfor er verden så urettferdig og grusom, og hvorfor er vi så små? Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor skjer da et jordskjelv som dreper tusenvis av uskyldige barn? Hvordan kan vi leve i den beste av alle verdener, når mennesker dør uten mål og mening? Finnes den beste av alle verdener?

I Candide får vi også et innblikk i den verden Stene beskriver i Unionen. Hos Voltaire kalles den Eldorado, og er en utopisk skrekkverden der katedralen er erstattet av vitenskapspalasset. De som kjenner til Candide vet også at bokens utgang er av den ganske stoiske sorten: Kanskje man ikke alltid skal finne en mening bak alt? Kanskje den ikke eksisterer? Voltaires sluttpoeng er at vi også må dyrke den hagen vi har.

Da jeg leste De opplyste kom jeg i tanke på en annen bok som handler om behovet for å finne forklaringer på det uforklarlige, kanskje meningsløse: Cormac McCarthys Et Guds Barn. Den handler om den nekrofile galningen Ballard som dreper jenter og tar dem med seg hjem. Mot slutten av boken blir Ballard tatt og dør av lungebetennelse på det lokale galehuset. Patologene gransker lever og nyrer, men finner de noen svar på fenomenet Ballard? Den moderne vitenskapen forsøker å finne kilden til ondskapen, gjennom å dissekere og analysere data, flense hodet hans og kikke på hjernen, som om Ballard var en maskin med defekte komponenter.

Men i McCarthys univers er det fåfengt å søke fornuftige forklaringer på livets mysterier, fordi mennesket har en sjel som ikke kan måles på vekt eller hjerneskannes. Og sjela, den kan være mørk som fanden sjøl.

De opplyste kan også utmerket leses som en kommentar til samtiden. Den såkalte polariseringen som rir verden, der tradisjonalister krasjer sammen med de som ser fremover mot en ny verden, og der ingen vil snakke med eller forstå den andre, kan være et eksempel?

Kan hende Stene også har tenkt litt på at vårt teknologiske konsumorienterte og hyperindividualistiske samfunn mangler noe i bunnen, en slags undring over hvem vi er, hvor vi kommer fra, og om vi har mistet noe av vår menneskelighet på veien?

Stene er heller ikke uten stikk mot den nye trenden (joda, ”transhumanisme” er nevnt) der utilitarister har gjenoppvekket troen på å perfeksjonere menneskeheten inn i et stort lykkelig hele, gjerne ved hjelp av genteknologi og medisinering. Det er også påfallende at religion og mystisisme på ingen måte blir borte i den evolusjonære hybrisen som sveiper over oss. Det gjelder i Vesten, men ikke minst i andre deler av verden, der religiøs fundamentalisme har fått et betydelig oppsving.

Høres Stenes bok tung ut? Det er den definitivt ikke. Stene tenker ikke revolusjonerende (det meste er tenkt for lenge siden), men han gjenforteller gamle og viktige tanker i nye, relevante og underholdende former. Det er dette jeg mener er nøkkelen til at den har blitt så bra.

Stene er nemlig grei mot leseren. Det er noe av det fineste en forfatter kan gjøre. For det første er boka er usedvanlig flott komponert. Layouten er både lekker og luftig og gjør den ekstra attraktiv som den pageturner den er. Tidslinjen er et behagelig fortellergrep, der vi følger et tjuetalls personer som har hvert sitt kapittel, hvor skjebner flettes inn i hverandre underveis. Stene hjelper oss gjennom teksten, han legger ingen hindringer i veien.

Selv om tematikken er ambisiøs, vil alle lesere bli underholdt, enten man leser den som fremtidsfabel, som satire, dystopi eller samtidskritikk – eller alt sammen.

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 29.6.18. Se også:

Demokrati i trøbbel

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »