Rohac, Dalibor: In Defence of Globalism

 

 

Rowman & Littlefield, 2019. 157 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

 

Citizens of Nowhere, Unite!

Å skrive en bok i disse dager om globalisme, en normativ utgave av begrepet globalisering, er i seg selv oppsiktsvekkende.

Men den unge slovakiske politiske økonomen Dalibor Rohac, som er tilknyttet American Enterprise Institute og Wilfried Martens Centre for European Studies, viser i sin bok In Defence of Globalism at han har flere gode grunner til å skrive denne boken, som virkelig må kunne sies å gå mot strømmen.

Rohac befinner seg selv i den politiske grensesonen mellom liberalisme og en kosmopolitisk form for konservatisme, slik han selv uttrykker det. Boken kan, slik også den politiske kommentatoren Anne Applebaum har uttrykt det, tolkes som en advarsel til konservative som har inngått et «bekvemmelighets-ekteskap» med nasjonalister.

Det er liten tvil om at Rohac er spesielt frustrert over to fenomener på den amerikanske høyresiden som har ledet i retning av nasjonalisme, isolasjonisme og alenegang: libertariansk isolasjonisme og konservativ nasjonalisme.

Der de libertarianske isolasjonistene har en tendens til å se på alle former for forpliktende internasjonalt samarbeid som forsmaken på en undertrykkende global superstat, har de konservative hatt en tendens til å se forsøk på å utnytte USA og utfordre amerikansk suverenitet bak enhver internasjonal institusjon.

Begge retninger er enige om at vi har å gjøre med et pengesluk og et tyveri av amerikanske skattebetalere. De deler også et realpolitisk grunnsyn på internasjonale relasjoner.

Realpolitikkens elendighet

Ifølge det såkalte realistiske grunnsynet forstås verden primært som befolket av suverene nasjonalstater som hevder hver sin egeninteresse i konkurranse med hverandre – et evig antagonistisk nullsumspill.

Som Rohac hevder, er det ytterst vanskelig å se for seg hvordan internasjonale organisasjoner, traktater og avtaler, felles verdier og etiske grunnprinsipper kan trenge gjennom et slikt nullsumspill, som ofte er gjennomsyret av et venn-fiende perspektiv på politikk.

Et slikt grunnsyn overser og underkjenner både de gjensidige reglene som faktisk begrenser nasjonalstatenes adferd og de mange ulike kombinasjoner av institusjoner og organisasjoner som er etablert på initiativ fra enkeltstater, i den hensikt å gjøre samarbeidet mellom dem enklere og mer fordelaktig.

Rohacs kritikk av den utenrikspolitiske realismen er alt annet enn overflatisk. Den kan sies å gå langs to hoveddimensjoner:

1) Realismens problemer med å redegjøre for den faktiske virkeligheten, og 2) realismens problematiske normative og dobbeltmoralistiske undertoner.

Fire talende sitater kan her være på sin plass:

Realism has a descriptive and analytical dimension to it, seeking to depict the world through the state-centric prism of countervailing threats, domination, and spheres of influence. More important, it also carries a normative component, teaching its followers that any deviations from the self-interested behavior of states are futile and potentially counterproductive.

– More fundamentally, realism fails on empirical grounds by being unable to account for effective cooperation between states, which has deepened dramatically over the past decades. It cannot explain why states adhere to international norms, especially in situations where such behavior is not dictated by any obvious countervailing threats.

– The failure to explain the globalized world is a direct consequence of realism’s disregard for the importance of the rules of the game – or institutions.

– Most social scientists agree that good institutions, sustaining competitive markets, and accountable government lead to good outcomes whereas bad, exploitative institutions condemn societies to poverty and possibly violence. It takes a special kind of blindness to accept the importance of institutions in the domestic setting while deciding to disregard them in the international realm.

En av denne kompakte bokens mange fortjenester ar at den er solid forankret i et institusjonelt perspektiv som åpner opp for forståelse av «globalisme» og internasjonalt samarbeid med utgangspunkt i ulike fagdisipliner, samt i møtet mellom disse. Dermed låses ikke drøftingen inne i realpolitikkens vertikale jernbur, hvor alt handler om et spill om makt, dominans og hegemoni.

I Rohacs verden trer også det horisontale perspektivet frem, det vil si der vi også møter på våre gjensidige interesser, avhengigheter og relasjoner, mennesker og bedrifter imellom, på mikroplanet i hverdagen.

Det er nettopp i denne virkeligheten grenseoverskridende institusjoner faktisk spiller en rolle i våre liv, og kan utgjøre en merkbar forskjell på vår frihet, våre livsmuligheter og vår livsstandard.

Paris 1938 og The Bloomington School

Allerede i det første kapitlet blir vi kjent med de viktigste inspirasjonskildene bak Dalibor Rohacs bok. Det er langt fra overraskende at veien til In Defence of Globalism starter med den lille gruppen av liberale intellektuelle som møttes til et seminar i Paris i august 1938 for å diskutere liberalismens fremtid, deriblant flere med forbindelse til den såkalte Genève-skolen. Seminaret i Paris, som det her er snakk om, var det i disse kretser berømte Colloque Walter Lippmann (CWL).

Blant dem som ble invitert til CWL er det, som Quinn Slobodian har vist i sin bok Globalists, the end of empire and the birth of neoliberalism (2018), ikke vanskelig å trekke linjer til de bærende ideene bak mange av de store internasjonale samarbeidsprosjektene i etterkrigstiden. Spesielt gjelder dette frihandelsorganisasjonen GATT, som senere ble til WTO, og det europeiske samarbeidsprosjektet som etter hvert ble til EU.

Det er spesielt de internasjonale føderalismeideene som ble luftet i CWL, og senere i Mont Pelerin Society fra 1947, av tenkere som Ludwig von Mises, Lionel Robbins, Wilhelm Röpke, Friedrich Hayek, Alexander Rüstow og Luigi Einaudi, Rohac har hentet inspirasjon fra. Blant disse var det ingen som så på nasjonalstaten som historiens enerådende og naturlige institusjonelle endestasjon. Tvert imot så de nødvendigheten av å utvikle en føderal institusjonell orden, som forbinder det lokale med det regionale, nasjonale og det internasjonale nivået, på en måte som alltid sikrer at all politisk makt kommer nedenfra, fra den enkelte borger. I ett ord: subsidiaritetsprinsippet.

Denne lille gruppen, som noe nølende kalte seg nyliberale, var alle tilhengere av åpne og likeverdige relasjoner mellom nasjonalstater, som gjennom en regelbasert orden forsøker å strukturere et gjensidig forpliktende samarbeid for å løse en rekke problemer som krever kollektive løsninger.

Når mange av de samme tenkerne møttes for å danne det mer permanente forumet Mont Pelerin Society i 1947, kan beskrivelsen av det sjette studieområdet, slik det ble beskrevet av Lionel Robbins, stå som en god beskrivelse av motivasjonen bak denne tenkningen:

The problem of the creation of an international order conducive to the safeguarding of peace and liberty and permitting the establishment of harmonious international economic relations.

Den andre inspirasjonskilden til Rohac er den såkalte Bloomington School, representert ved nobelprisvinneren Elinor Ostrom og hennes ektemann og kollega Vincent Ostrom, basert på deres pionerarbeid omkring temaet polysentrisk orden.

Ifølge et av deres ganske oppsiktsvekkende hovedfunn, som var basert på en omfattende serie kvalitative empiriske studier, var mange utfordringer knyttet til det å administrere felles goder og løse felles problemer, prinsipielt like – uansett om problemet knyttet seg til det lokale eller til det globale nivået.

Videre fant de at det var helt naturlig at uavhengige aktører i ulike situasjoner, uansett om aktørene skulle være individer eller nasjonalstater, frivillig finner de beste løsningene tilpasset det konkrete problemet man står overfor – så lenge den enkelte aktørs og beslutningstagers autonomi respekteres fullt ut.

Polysentrisk orden

Den type orden som Elinor og Vincent Ostrom beskrev, i alt sitt mangfold, ble betegnet som polysentrisk, det motsatte av monolittisk eller monosentrisk. Det Dalibor Rohac har gjort i sin bok er å forbinde de internasjonale føderalismetankene til de opprinnelige nyliberale tenkerne med Elinor og Vincent Ostroms tenkning rundt polysentrisk problemløsning.

Sagt på en annen måte har Rohac tatt Vincent Ostroms følgende utfordring på alvor:

«If a polycentric system is to be extended literally through the whole system of human affairs, it is necessary to explore the application of polycentricity to the realm of international affairs as well».

Interessant nok var det vitenskapsfilosofen Michael Polanyi, en av deltakerne på CWL, som var opphavsmannen til begrepet polysentrisk orden. Det som definerer en polysentrisk orden er at der finnes mange beslutningssentra som er formelt uavhengige av hverandre, og hvor alle kontinuerlig tilpasser seg hverandres handlinger innenfor et felles sett av regler.

Dessuten er en polysentrisk orden selvstyrt, samtidig som reglene er bevisst designet for å realisere felles målsettinger, i motsetning til en spontan orden, hvor alle aktører forfølger hver sine målsettinger.

Hvordan Rohac forener internasjonal føderalisme med polysentrisme trer tydelig frem i dette sitatet, hvor han beskriver det internasjonale samarbeidets logikk og natur:

The aim of international cooperation is not to come up with ready-made solutions to policy problems. Rather, it is to structure interactions between governments and other actors through rules or institutions, while allowing individual decision-makers to pursue their own interests subject to agreed rules. Contrary to what critics allege, international institutions are not arbitrary impositions. Instead, the existing ecosystem of institutions, agencies, treaties, and conventions, with their idiosyncrasies, successes, and failures, is a result of choices, negotiations, and bargaining of governments and various nonstate entities, with the aim of solving real or perceived problems.

Selv om slike beskrivelser står godt på egne ben i teoretisk forstand, står de desto mer stødig når prinsippene også blir gjenstand for empirisk belysning. At Rohac bidrar til dette er en annen styrke ved boken.

Historiske eksempler

I innledningen til sine historiske eksempler minner Rohac oss om at nasjonalstaten heller ikke kan sies å ha hatt noen normdannende rolle som hovedsubjekt i løsningen av grenseoverskridende utfordringer gjennom historien.

Det er først fra midten av 1800-tallet at nasjonalstaten står frem, i mange tilfeller med en sterk nasjonalromantisk kraft – en kraft som på mange måter eksploderte ved utbruddet av første verdenskrig, og fortsatte som en verkebyll gjennom mellomkrigstiden og den påfølgende katastrofen.

De historiske eksemplene Rohac er opptatt av som eksempler på polysentriske ordener, som ikke sammenfalt med nasjonsgrenser, er Romerriket, Hansaforbundet og den internasjonale gullstandarden. Den sistnevnte var til og med verdensomspennende og kun fundert på to svært enkle regler: at valutaen skulle være konvertibel i gull, og at deltagerlandene sikret frie internasjonale kapitalbevegelser.

Naturlig nok tar også Rohac for seg utviklingen frem til dagens regelbaserte internasjonale handelsregime, fra Cobden-Chevalier-avtalen i 1860 til vår tids forsøk på demontering av WTO, basert på gammel-merkantilistisk tankegods.

Vedlikehold og fornyelse

En tredje styrke ved Rohacs bok er at han aldri gir tegn til noen form for ukritisk hyldest til de eksisterende internasjonale institusjonene, i den forfatning de til enhver tid måtte befinne seg i.

Snarere later Rohac, med sin betoning av at alle institusjoner må vedlikeholdes og fornyes i møte med både nye utfordringer og påviste feilkonstruksjoner, til å ha forstått dybden i noe Edmund Burke en gang ga uttrykk for: at det verste som kan skje med en god sak ikke er å bli utsatt for hard kritikk, men å bli forsvart på en dårlig eller inkompetent måte.

Rohac forstår også at det finnes en rekke demokratiske utfordringer knyttet til delegering av beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner som er satt til å håndheve internasjonale regler, men at det også finnes mange slike problemstillinger internt i den enkelte nasjonalstat.

Han er den første til å erkjenne at det innen EU finnes seriøse problemstillinger knyttet til demokratiske underskudd, selv om de er svært begrensede, og på ingen måte er å sammenligne med de mange forsøkene på å undergrave det liberale demokratiets integritet i land som Ungarn og Polen.

Rohacs store avsluttende poeng er at det nå er på tide at den vestlige verden på nytt finner tilbake til sitt verdikompass og igangsetter et gjenoppbyggingsprosjekt, basert på en holdbar forståelse av globalismens institusjonelle forutsetninger.

Om dette skriver Rohac følgende:

Globalism should be seen not as a technocratic exercise but rather as a novel instance of self-governance. Such an approach opens avenues for discovering what works and what does not – and also what voters are willing to accept. Guided by subsidiarity and principles of polycentric governance, international cooperation can avoid most of the pitfalls that its conservative critics have identified, starting with its supposed intrusion into democratic decision-making at the national level.

Så når Dalibor Rohac i de to siste kapitlene tar til orde for A Globalism for the People, og dernest retter en retorisk visitt til Theresa May i kapitlet Citizens of Nowhere, Unite!, så er dette å forstå som et opprop til en liberal kamp for en fornyet og forbedret globalisme. Det handler ikke om å hegne om status quo.

En ny liberal internasjonalisme

Rohacs opprop er tydelig forankret i en grunnleggende erkjennelse: «uten effektive internasjonale institusjoner vil menneskeheten risikere å sette seg selv ute av stand til å adressere og løse alle fremtidige problemer som er skapt av krefter som ingen nasjonalstat kan ha håp om å kontrollere på egenhånd».

Skal vi lykkes, hevder Rohac, må vi skape en kultur for mer aktiv politisk og sivil deltagelse i arbeidet med å vedlikeholde og forbedre våre institusjoner på alle nivåer, fra det lokale til det globale.

Som vedlegg til sitt eget opprop sender Rohac med følgende seks råd til fremtidens «globalister»:

  • Alle internasjonale samarbeidsorganisasjoner bør gis klare mandater som avgrenses til oppgaver som er reelt grenseoverskridende.
  • Alle institusjoner trenger effektive kanaler for reform, tvisteløsning og reforhandling.
  • Ingen form for polysentrisk styresett kan fungere uten sanksjoner mot medlemmer som forbryter seg mot avtalte regler og minstekrav.
  • En velfungerende globalisme må omfavne et mye større mangfold av fleksible internasjonale samarbeidsløsninger, samt flere koalisjoner av villige.
  • Globalt samarbeid kan ikke adresseres som et verdinøytralt prosjekt, og det finnes ingen som kan erstatte den ledende rollen som vestlige demokratier spiller i arbeidet med å etablere internasjonale normer og standarder for effektive løsninger på internasjonale problemer.
  • Internasjonalt samarbeid må bli kvitt stempelet som elitestyrt teknokratisk lekegrind, isolert fra både politikk og verdier.

Boken avsluttes med følgende advarsel, som dessverre er høyst berettiget:

The decision of many on the right to discard the distinction between the friends and enemies of free, self-governing societies, in the wake of the current populist revolt, alongside a blind veneration for the unitary nation-state, has now become one of the main threats to peace and prosperity in the world and a danger to the future of free societies. Here’s to hoping that we can do better.

Jeg sitter med en følelse, etter å ha lest denne boken, av at forfatteren ikke bare har skrevet seg tydeligere inn i en liberal idétradisjon som fortsatt har mye å gi, men faktisk også har bidratt til å fornye den liberale internasjonalismen.

 

Teksten er publisert hos Minerva 10.4.20. Se også:

Liberale institusjoner

Temaside: Civita om EØS og EU

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »