Hegel, Georg Wilhelm Friedrich – forfatterskapet

 

 

 

Det er i 2020 250 år siden Georg Wilhelm Friedrich Hegel ble født i Stuttgart i Tyskland. Hegel er utvilsomt en ruvende skikkelse i filosofihistorien. Hans innflytelse på ideologi og dermed politikk har vært av stor betydning. Hegel stod i dialog med, og opposisjon til, den andre store tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804). Det er ingen tvil om at Kant kan kalles en liberal filosof, men kan vi si det samme om Hegel? Jeg vil mene det. Anerkjennelse er helt sentralt i Hegels filosofi og det bringer ham inn på et mer sosialt eller kollektivistisk spor, men dette trenger ikke stå i veien for en mer liberal lesning av Hegel.

Hegel står bak

Hegel, som døde i 1831 i Berlin, inspirerte mange tenkere. Mest kjent er Karl Marx og den venstre-hegelianske fløyen. Motsatt har vi høyre-hegelianisme. Alexandre Kojève omtalte Sovjetunionen som et utrykk for det venstre-hegelianske og USAs kapitalisme som høyre-hegeliansk. Kojève skal ha kalt slaget om Stalingrad for et slag om ulike tolkninger av Hegel. Carl Schmitt, Martin Heidegger og Friedrich Nietzsche er kjent for sin mer eller mindre betydningsfulle innflytelse på nazismen. Bak sosialismen står en betydningsfull Marx. Bak alt dette igjen står Hegel. Hegel er både betydningsfull og omstridt. Etter krigen plasserte Karl Popper Hegel utenfor blant de autoritære sammen med Marx i den viktige boken The Open Society and its Enemies. Poppers lesning av Hegel har preget mye av synet på Hegel etter krigen, men i de senere år har Poppers lesning blitt kritisert og blant annet den kanadiske filosofen Charles Taylor har børstet støvet av Hegel. Her hjemme har Arne Johan Vetlesen gjennom sine forelesninger i politisk filosofi gitt unge studenter ny innsikt i Hegels filosofi – og kanskje særlig betydningen av Hegels mest politiske filosofi, som vi finner i Rettsfilosofien fra 1821. I en annen linje i norsk historie var blant annet Minervakretsens Lars Roar Langslet dypt interessert i både den konservative Monrad og den radikale Marx – bak står Hegel.

Ytringsfrihet

Hegels dialektikk peker i liberal retning når vi drøfter ytringsfriheten. Det har i sommer vært en debatt om Hegel i blant annet Klassekampen. Bjørgulv Braanen skrev en interessant og god leder der han forklarte hvordan Hegels dialektikk viser hvordan fri og åpen debatt, er det som best fører oss mot sannhetens erkjennelse.

Dialektikkens betydning for Hegels filosofi er av og til overdrevet. Og til dels kan dialektikken føre til at viktige innsikter fra Hegels filosofi kompliseres for mye.

Braanen henviser til at Hegel viser oss hvordan det uholdbare i ting fremtrer når det drives til sin ytterlighet. Det er noe ironisk at Klassekampen skriver om det uholdbare i det ytterlige, men poenget er godt likevel. For det er rett at ved å vise konsekvenser og følger av det ytterliggående så avsløres dets utilstrekkelighet. Det er et godt argument for ytringsfrihet.

Ingen kan vite sannheten alene. Vår kunnskap er begrenset og vi trenger ulike stemmer og debatt for å komme nærmere sannheten. Ytterliggående stemmer forsøpler debatten vil noen innvende. Det er en innvending vi ikke kan avvise totalt. For ytringsfriheten kan ikke tolkes absolutt, men den bør likevel tolkes videst mulig. Tolkes den for snevert får vi bare en ny og vel så forsøplet debatt om hvem som skal stenges ute og ikke.

Individ og fellesskap

Hegel kan sees på som en moderat filosof. En som ville balansere mellom ytterpunkter. Men balanse er ikke helt rett begrep for det handler snarere om å komme til en dypere erkjennelse. For eksempel er Hegel veldig opptatt av at mennesker selvbevissthet og individuelle frihet trenger anerkjennelse, for å bli realisert. Anerkjennelsen av individet, eller borgeren, handler om at alle individer anerkjennes visse rettigheter, blant annet stemmerett. Dette er den formelle siden, men i tillegg viser Hegel hvordan gjensidig anerkjennelse er noe sosialt og dialektisk som realiserer den frie, ansvarlige, selvbevisste borger. Hegel skriver i sin tidlige bok Åndens fenomenologi (1807), om hvordan anerkjennelsen kan bli en kamp mellom herre og trell. Hovedpoenget, eller målet, er likevel at sann og gjensidig anerkjennelse oppstår mellom likeverdige mennesker. Man overskrider altså individuell ensidighet og begjæret etter anerkjennelse. I en kritikk av Alexandre Kojèves hegellesning skriver Thomas Krogh: «Mennesker ønsker nok å oppnå anerkjennelse, som er langt mer et grunnbegrep hos Hegel enn begjær, men det kan først oppnås innenfor sosiale rammer, som overskrider den rene kampen om anerkjennelse.»

Det blir i en hegeliansk forståelse av frihet meningsløst å snakke om individuell frihet som en ren negativ frihet, der kampen for frihet hele tiden er en kamp mot kollektivets vilje til makt. Negativ frihet forstått som frihet fra grenser for individuell utfoldelse kan derimot ikke avvises. Kollektivet kan utvilsomt utøve for mye eller illegitim makt, men Hegel finner løsningen på et annet plan. Det er ikke snakk om å finne en slags sosialdemokratisk balanse mellom kollektivets og individets interesser. Poenget er at individuell frihet ikke gir mening utenfor en sosial kontekst og anerkjennelse. Individet finner altså, eller realiserer sin frihet og blir seg selv bevisst som moralsk og pliktig borger, gjennom å ta opp i seg noe sosialt – ikke bare ved at det sosiale begrenser individet med makt.

Og nettopp på grunn av at det ikke bare er snakk om kollektiv begrensning av individet, så ansvarliggjøres, fristilles og anerkjennes individets plikter ovenfor fellesskapet i mye sterkere grad enn i en statsorientert og sosialdemokratisk forståelse av fellesskap. Hegels sosialfilosofi er viden kjent for nettopp tankene om det sivile samfunn. Videre mente Hegel at markedsøkonomien hadde et enormt frigjørende potensial i det sivile samfunn. Men denne frigjøringen var tveegget fordi en forfølgelse av egeninteressen kunne potensielt fremme individets begjær fremfor søken etter anerkjennelse. Hegel leste og var begeistret for Adam Smiths økonomiske filosofi, men også hans moralfilosofi.

Hegel og markedsøkonomien

Hegel leste i sine yngre år mye økonomi og var interessert i hvordan utviklingen av moderne økonomi, arbeidsdeling og økt handel fikk sin historiske betydning. I likhet med Smith var han bekymret for en egeninteresse som løp løpsk. Men som min kollega Lars Fredrik Svendsen er inne på i en nylig artikkel i Filosofisk tidsskrift er den populære fremstillingen av Smith, som en tilhenger av den rene eller egoistiske egeninteressen, en feillesning av Smith. Her er Hegel på linje med Smith. Samtidig er ikke skepsisen for virkningene av regulering av økonomi like stor hos Hegel, som hos andre økonomer. Hegel mente at den moderne økonomien og handelen skapte fremskritt, men fryktet også at økonomisk ulikhet skulle føre til at fattige mennesker kunne danne en pøbel. Men Hegels bekymrede blikk på markedsøkonomien kan ikke med nødvendighet tas til inntekt for en radikal eller marxistisk forståelse. Det dreier seg mer om å regulere for å skape en velfungerende økonomi og sikre en viss fordeling.

Ifølge Smith er det kapitalismen – ikke de enkelte kapitalistene vi skal støtte. Kåre Willoch sier at vi skal lytte til næringslivet med interesse, men skepsis. En skepsis som er særlig viktig i vår tid, hvor aktiv næringspolitikk ser ut til å bli mer populært. Willoch henviser også ofte til Adam Smiths samme poeng når han snakket om kapitalisters ønske om å bekjempe priskonkurranse eller danne monopoler.

Hegel var ikke alltid like presis i sin økonomiske filosofi: «Interessene i det borgerlige samfunn roper på næringsfrihet og er mot regulering ovenfra, men jo mer blindt den forfølger egoistiske mål, desto mer trengs det regulering.» skriver han i Rettsfilosofien. Det bør ikke forstås som at Hegel mente at en fri markedsøkonomi ikke er hensiktsmessig. Poenget er at en velfungerende og fri markedsøkonomi er avhengig at institusjoner som gir incentiver til å dyrke anerkjennelse fremfor det rene begjær. Men ikke bare ved hjelp av institusjoner eller moral som rammer inn markedet. Transaksjonene, handelen, spesialiseringen og arbeidsdelingen som inngår i markedsøkonomien drives ikke bare frem av egeninteressen. Vel så sentralt er anerkjennelse og tillit.

Anerkjennelse – også i økonomien

En anerkjennelse og tillitsbasert forståelse av at vi blir mer – ikke mindre – avhengig av hverandre når vi spesialiserer oss og benytter markedsøkonomiske og komparative fortrinn. Slik sett er ikke moral noe som bare kan påklistres markedsøkonomien utenfra. Markedet må rammes inn rettslig, men moralen må også komme innenfra gjennom frie og ansvarlige aktører som anerkjenner hverandre.

Vi kommer aldri til å bli ferdig med Hegel. Han er så sammensatt at det kan argumenteres fornuftig i flere retninger. Her har jeg forsøkt å vise hvordan både ytringsfrihetens dialektikk, men også synet på anerkjennelse, fellesskap og markedsøkonomi kan plassere Hegel innenfor noe som vi løselig kan kalle liberalt.

 

Innlegget var publisert i Minerva 27. august 2020. Se også:

IDEER: Den konservative Hegel

Konservatisme

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »