Greenfeld, Liah: Nationalism

 

 

Brookings Institution Press, 2019.  158 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

 

Nasjonalismens ansikter

 

Jeg har nylig lest to bøker om nasjonalisme, Liah Greenfelds Nationalism og Øyvind Østeruds Nasjonalisme. Begrepet nasjonalisme har fått en renessanse. I etterkrigsårene var det kanskje ikke så merkelig at nasjonalismen ble uglesett, men med Donald Trumps Make America Great Again, kom nasjonalismen med et brak tilbake i den politiske debatten.

Nasjonalisme er viktig, for nasjonen er den største tradisjonelle rammen rundt en befolkning. Vi har mange internasjonale samarbeidsplattformer, og vi har organisasjoner som EU, men nasjonalstatene er fortsatt de viktigste byggeklossene.

Nasjonalismen, og ideene og verdiene som er knyttet til den, er tett knyttet til historisk, politisk og kulturell utvikling. I Norge er nasjonalismen, som vi særlig finner ideene til på 1800-tallet, knyttet til 1814, 1884 og 1905. Den norske nasjonalismen er venstreliberal, der ideer om uavhengighet og nasjonalt selvstyre er viktig. Østerud påpeker at den norske nasjonalismen både har liberale og romantiske røtter. Den var progressiv, og demokratisering og frigjøring var del av samme prosjekt. Noen tydelige resultater er feiringen av 17. mai og nei til EU.

Greenfeld har skrevet mange bøker, inkludert om nasjonalisme og kapitalisme, og i denne boken oppsummerer hun hvordan nasjonalisme oppstod og spredde seg. Hun starter med å fortelle hvordan nasjonen og nasjonalismen oppstod i England, da Tudorene kom til makten og brøt med paven. Bevisstheten om en nasjon, England, ble formet gjennom en prosess der England ble et begrep som omfattet folket som bodde der. Folket ble gitt rettigheter og suverenitet. England ble ikke demokratisk på et blunk, men frøet ble sådd, og tanken om et England som nasjon ble sterkere gjennom de neste århundrene. Ideen spredte seg til USA. I Frankrike var revolusjonen grunnlaget for en lignende prosess.

Greenfeld skriver utførlig om de historiske forholdene som påvirket hvordan nasjonalismen ble utformet. Hun presenterer også en tredeling av ulike former for nasjonalisme. Den første er individualistisk, basert på medborgerskap og med individer som har rettigheter og plikter. Den andre er kollektivistisk, men ikke etnisk basert, og den siste er kollektivistisk og etnisk. Eksemplene Greenfeld bruker er England og USA som de første, Frankrike som den andre og Russland som den tredje. Den siste formen vil alltid være knyttet til autoritære regimer, der demokratiske rettigheter ikke betyr noe.

Østerud gjør noe av det samme ved å skille mellom demos- og etnosbasert nasjonalisme

Den franske blir da en demos, mens tyskerne under Hitler fikk en etnos-nasjonalisme, eller en kollektiv nasjonalisme basert på etnisitet og preget at arven fra den tyske romantikken.

Som Østerud påpeker: For noen er nasjonalisme fedrelandskjærlighet og frihet, for andre er det fremmedhat og irrasjonelle voldsomheter. Nasjonalisme er knyttet til følelser, også negative, særlig der nasjonalismen knyttes til etnisitet eller til religion, og der det er uklare grenser mellom stater og nasjoner, eller folkegrupper som er knyttet sammen, men som er spredt over statsgrenser. Et aktuelt og tragisk eksempel er kurderne, et folk uten nasjonalstat, men med nasjonalfølelse.

I utgangspunktet er demokrati og nasjonalisme bundet sammen. Greenfeld fastslår at nasjonalisme bygger på likhet: «The value of equality is the essential value of nationalism.»

Fellesskapet i nasjonen utgjør en barriere mot maktkonsentrasjon. Nasjonalisme dannes gjennom gjensidig forutsigbarhet og tillit. Dermed betyr også nasjonalisme at det i en nasjon er relativt ensartede verdier og holdninger til ting som anses som viktig. Siden nasjonalstaten er knyttet til geografiske territorier, ligger det i ideen om nasjonalisme at de som tilhører nasjonalstaten har retten til å kontrollere medlemskapet og adgangen til territoriet. Det er enkelt å se at nasjonalisme basert på etnisitet vil bety at det kan bo mennesker med ulike etnisiteter i samme geografiske område, og det kan også på mennesker med samme etnisitet i ulike geografiske områder, eller nasjonalstater.

Avslutningsvis kommer Greenfeld inn på Kina og den kinesiske nasjonalismen, som hun tidfester den til de olympiske lekene i Beijing i 2008. Hun mener at et skifte av hegemoni fra Vesten til Kina vil bety store endringer, hvor individuell frihet og likhet vil komme i bakgrunnen. Hun påpeker også at ulikhet ikke er et problem for kineserne. Innad i Kina regnes ikke ulikhet som urettferdig, og det kan bety intern stabilitet for Kina som nasjon. Østerud trekker på sin side avslutningsvis EU frem som «mer enn et statsforbund, men mindre enn en forbundsstat». Integrasjon mellom nasjonalstatene i EU er utfordrende, og Østerud er bekymret for hva svekkelse av nasjonalstatene vil bety. Nasjonalismen vil kunne få etniske, religiøse eller regionale utslag som kan bli dypt problematiske.

På sett og vis inkluderer Greenfeld alle store moderniseringsprosesser og hekter dem på nasjonalisme. Hennes argument er at nasjonalisme springer ut av en bevissthet om egen nasjon og en stolthet vi føler ved å tilhøre en nasjon. Som hun sier: «Nationalism is the defining factor of the world in which we live.» I Østeruds ord kan sitatet fra franskmannen Régis Debray oppsummere: «Fornektelsen av det nasjonale har forårsaket tusen ganger større ødeleggelser i historien enn hensyntagen til det. Aksepter nasjonene, mine herrer europeere, og lær å leve med dem: Hvis ikke, ta dere i vare. Det fortrengtes gjenkomst vil gå i strupen på dere.»

 

Teksten er publisert i Minerva 25.11.19. Se også:

Hva er nasjonalisme?

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »