Gopnik, Adam: A Thousand Small Sanities – The Moral Adventure of Liberalism

 

 

Basic Books, 2019. 272 sider.

Artikkelen er skrevet av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

 

 

De stadige små forbedringers liberalisme

Liberalismen er i krise, hevdes det. Finanskrise og økende ulikhet har avdekket store svakheter i markedsøkonomien, klimakrisen sies å kreve et oppgjør med mye av vårt levesett. De liberale har misforstått motstanden mot innvandring og omstilling og er i ferd med å utkonkurreres av nye tankesett, som er mer nasjonalt orienterte, mindre basert på forbruk og vekst, og som legger større vekt på stabilitet og trygghet.

Men det er også mulig å gi det et mer positivt spinn. For liberalismens historiske fremskritt, som har bidratt til å gi oss blant annet det liberale demokratiet, menneskerettighetene, velferdsstaten og borgerrettighetene, har ofte kommet som resultat av kriser, der tidligere tiders liberalisme er utfordret av nye tider og nye interesser. Systemer som bygger på endring, som liberalismen må sies å gjøre, vil ganske ofte oppleves som i krise.

I motsetning til mer autoritære systemer, som forsøker å skjule problemene eller legge skylden på andre, er liberalismens grunnleggende filosofi at problemer, innvendinger og mangler skal kunne fremmes og løftes. Ytringsfrihet, kritikk av det rådende, vekten på enkeltindividenes oppfatninger, står helt sentralt. Det er først når problemene er synlige at de kan adresseres og forsøkes løst.

Liberalismen er avhengig av innvendinger og nytenkning. Liberale har ikke den eneste, gode løsningen. De er ikke, bør i hvert fall ikke være, utopister. Liberale må leve i og tilpasse seg den verdenen som finnes, ikke vente på en verden slik de drømmer om. Oppgaven er ikke å preke om det perfekte samfunn, men å peke på det som kan bli bedre og gjøre noe med det. Vi trenger ikke være enige om hva som ville være aller best for å gjøre ting litt bedre. For liberale innser at andre mennesker har andre verdier og vil ta høyde for andre hensyn. Og de innser at heller ikke de selv har oversikt over alle fallgruvene, over alle innvendingene, over alle sannhetene.

Derfor må liberale arbeide for de små skritts forbedringer, som New Yorker-skribenten Adam Gopnik skriver i boken A Thousand Small Sanities. I en debattkultur basert på skråsikkerhet og polarisering slår han et slag for tvilen og kompromissene.

Flere av dagens kriser er bieffekter av det som tross alt er fremskritt. Verdensøkonomien er blitt mer åpen og flere deltar i den globale arbeidsdelingen, fattigdommen er redusert og velstanden øker. Fattige eller undertrykte innvandrere har hatt mulighet til å komme seg vekk fra vanskelige kår, og det er større åpenhet for ulike livsvalg enn noen gang tidligere.

Også mer generelt er det slik at fremskrittet noen ganger kan gå tregt, og at de nye løsningene kan gi opphav til nye problemer. Fremskrittet kan noen ganger vise seg å være et tilbakesteg, enten fordi man tok feil eller gjorde det feil. Men slik må liberale fremskritt være. For liberale fremskritt formes nedenfra og opp, gjennom debatt, konflikt og kompromisser. Ingen får viljen sin fullt ut, og ikke alle vil være fornøyd med de nye betingelsene.

Men vi kan, som Gopnik argumenterer for, gjennom stadige, små forbedringer, basert både på fornuft og på følelser, endre betingelsene og etablere nye strukturer og tradisjoner. En annen verden er ikke alltid mulig. Men vi kan gjøre verden litt bedre for hver og en. Liberale er for reform, men (stort sett) ikke for revolusjon. Endringer er sjelden bare positive, men skaper nye problemer. Med mer begrensede reformer er det lettere å gjøre noe med problemene ettersom de oppstår.

Liberalismen har lagt grunnlaget for at vi kan komme gjennom også dagens største kriser. Vi kan lære av historien og hvordan tidligere kriser er blitt løst. Liberalismen oppsto med opplysningstiden. Den ble båret frem av troen på rasjonalitet og fornuft, på vitenskap og brudd med overtro. Men liberale må ikke ukritisk tro at fornuft og vitenskap kan gi oss de rette løsningene. Den vitenskapelige revolusjon bygget også på usikkerhet, skepsis til vedtatte sannheter, og har vist at også fornuften har sine grenser, at fakta ikke nødvendigvis gir oss riktige verdier, at selv de beste teorier kan vise seg å være feil.

Når dagens kriser skal løses, må også liberalismen forholde seg til at det finnes strukturer, tradisjoner, bindinger, som vi må forholde oss til og som ikke enkelt brytes. Noen ganger vil brudd skape nye, og noen ganger større, utfordringer. Også de som taper, må inkluderes på veien videre. De kan tape debatten, men de har fortsatt sin ære, sin autonomi, og må få muligheten til å tilpasse seg de nye tidene. De kan til og med ha noe å tilføre, for å gjøre endringene bedre og mer varige.

Liberalismen har alltid latt seg påvirke av strømninger i tiden og gode argumenter fra sine motstandere. Av arbeiderbevegelse og sosialdemokrater fikk den for eksempel impulser som bidro til å endre innstillingen til velferdsstat og maktforholdene i arbeidsmarkedet – samtidig som det beste fra tidligere tenkning ble med videre, og vi unngikk sosialisme og ødeleggende klassekamp. Kompromisset er en liberal hedersbetegnelse, også når et kompromiss gjør en reform mindre liberal enn den ellers ville vært.

Slik må også liberalismen i dag tilpasse seg nye utfordringer. Liberale må se etter hva man kan tilby, og hva man mangler, når vi opplever en økende etterspørsel etter trygghet og stabilitet i en verden som for mange har endret seg raskt. En bør for eksempel bli mer opptatt av de små enhetene og de små samfunnene som er viktige i folks hverdag, selv om disse ikke alltid er økonomisk effektive eller så progressive som man kunne ønske.

Liberalismens forkjempere må få frem at det er friheten i markedet som er viktig, ikke alltid mer vekst og forbruk. En liberal markedsøkonomi er fullt ut forenelig med mer gjenbruk og færre flyturer, om det er det aktørene i markedet – befolkningen – ønsker og prioriterer. En liberal stat kan også bidra med insentiver som gjør at nødvendige endringer går raskere.

På enkelte politiske områder trengs det betydelige endringer. Det oppnås ikke best gjennom revolusjon, men gjennom en lang rekke små skritt, stadige justeringer av dagens politikk og ideer. Både liberalismen og markedsøkonomien er grunnleggende endringsvillige. Derfor er det innenfor et liberalt system at det er enklest å oppnå både trygghet, bærekraft og tilhørighet.

 

Artikkelen er publisert i Minerva 26.12.19. Se også:

Liberalisme

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »