Fukuyama, Francis – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

 

Historien som aldri tar slutt

 

I dag for 30 år siden falt muren i Berlin. Scener med jublende berlinere som hakket løs på muren og klatret opp på den og veivet med flagg gikk verden over. Men det er også på dagen tre år siden Donald Trump ble valgt til president i USA.

For 30 år siden ble den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama verdensberømt. Han skrev «The End of History» sommeren før muren falt. Ingen trodde da at det skulle skje, og etterpå har mange ment at det var latterlig å si at liberale demokratier hadde vunnet den ideologiske kampen om politisk styring. Boken er på mange måter en av de mest misforståtte bøker etter krigen, samtidig som ingen utfordrer ideen om at det liberale demokratiet er det best politiske systemet vi så langt har klart å skape.

Jeg har spurt ham hva som skjedde etter at historien var slutt i min bok «Etter historiens slutt». Fukuyama forteller at han har brukt de siste 30 årene på å fortelle hva «The End of History» egentlig handler om. Demokratiet er basert på to ulike slags prinsipper, de demokratiske og de liberale. De demokratiske sørger for at regjeringer er ansvarlige overfor velgerne, de liberale sørger for de rettsstatlige og juridiske prinsippene staten er basert på og at borgerne behandles rettferdig.

Men han er bekymret for utviklingen. Det har han vært lenge.

Med et snev av humor sa Fukuyama selv på en forelesning i regi av Universitetet i Oslo i 2015 at han skrev «The Origins of Political Order» (2011) og «Political Order and Political Decay» (2015) for å finne ut hvilke veier som fører til Danmark; Danmark er en metafor for et velfungerende samfunn som har et velfungerende politisk system. Essensen handler om et «upersonlig» politisk styringssystem, det vil si et styringssystem som ikke styres gjennom favorisering, bekjentskaper og utveksling av fordeler. I bøkene beskriver Fukuyama en prosess som går frem og tilbake mellom teorien og kunnskapen som ligger i historien og i samfunnsforholdene. Det er egentlig ikke en metode, mer en kontinuerlig justering. Han trekker frem marxister som holder på at føydalisme kom før kapitalisme og dermed finner føydalisme overalt i verden, noe som ikke gir mening. Fukuyama fant for eksempel ut at det ikke er slik som den gjengse oppfatning lød, for eksempel hos Charles Tilly, at bare europeiske stater vokste frem dels som følge av militær rivalisering; det var også tilfelle i Kina.

Men som tittelen på bok nummer to indikerer: politisk nedgang eller forråtnelse lurer rundt hver sving.

Det er mange land som gjerne vil bli demokratier. For dem er det ikke «slutt på historien». Fukuyama forteller at det har ført til at han er mye mer klar over og oppmerksom på flere forhold som han ikke skrev særlig mye om i «The End of History». Akademisk er det særlig viktigheten av en god og kapabel stat og verdien av dens institusjoner, han undervurderte. Han sier:

«Det står mye tydeligere for meg nå enn for tretti år siden. Dessuten er alt jeg skrev om i bøkene om politisk orden ideer og perspektiver jeg har fått når jeg ser hva som ikke fungerer og hva som lett kan svekke og ødelegge demokratiet.»

Mangel på statskapasitet er en årsak til at politiske system fungerer dårlig. Fukuyama forteller at han kom frem til at statskapasitet var viktigere enn det han hadde trodd, og det var en reaksjon på utfordringene i Irak og i Afghanistan som fikk ham til å begynne på den boken. Amerikanerne hadde tatt staten for gitt i disse landene og trodde ikke at det hele egentlig dreide seg om statsbygging, fungerende institusjoner og det å ha et kompetent byråkrati. Amerikanerne ser gjerne staten som en hindring for økonomisk vekst; en stor stat regulerer og dominerer for mye og legger ikke til rette for enkeltmenneskers initiativ og utfoldelse.

En ting er land som aldri har vært liberale demokratier, men hva er truslene for de liberale demokratiene i dag? Jeg spurte Fukuyama hvorfor vi ser populisme og misnøye i Europa og USA.

Han sier at han ble sjokkert da Donald Trump ble valgt til president i USA. Valget av Trump var også den direkte årsaken til at Fukuyama skrev boken «Identitet», som ble publisert knappe to år etter presidentvalget i 2016. Dagen etter valget, den 9. november 2016, skrev han: «Risikoen for å skli inn i en verdensorden med konkurranse og aggressiv nasjonalisme er svært stor, og skulle dette skje, vil det markere et monumentalt brudd, like stort som Berlinmurens fall i 1989.»

Spørsmålet er om risikoen for et slikt brudd er blitt større etter 2016 etter brexit, Trump og populistisk misnøye.

Fukuyama hadde ikke trodd at Trump bare skulle bli verre over tid. Som han sier: «Jeg forventet at han skulle bli en dårlig president, men jeg hadde ikke noen anelse om hvor ille det skulle bli. Det er enda verre. Det blir en interessant test av de amerikanske institusjonene. På sett og vis er de laget for å tåle sånne som Donald Trump.» Han konstaterer at det er arbeidsomt å være politisk tenker for tiden.

Brexit og Trump handler om identitetspolitikk, og det handler om misnøye. Mange stemte ved valget i USA, og de ble hørt. Fukuyama mener at demokratisk deltakelse er viktig, men i en situasjon der polariseringen blir så stor som den nå er i USA, er det likevel utfordrende. Velgerne stemmer ut fra sinne og mistillit mot noe, ikke for noe annet og bedre. Det er i utgangspunktet et tegn på at demokratiet fungerer at mange velger å stemme, svakheten ligger i hvem de har å stemme på.

Men når jeg spør hva Fukuyama syns om folkeavstemninger, får jeg et kontant svar. Det har han ikke særlig tro på. Politiske spørsmål er i dag på godt og vondt så kompliserte at vi heller bør bruke det representative demokratiet og la borgerne avgjøre hva de mener i vanlige valg.

Et fellestrekk ved populistiske ledere, er at de vil forsøke å undergrave institusjoner som sikrer maktfordeling, muligheter til kritikk og likebehandling av mennesker. Fukuyama er bekymret for utviklingen i for eksempel Polen og Ungarn, men han er kanskje enda mer bekymret for hvordan sosiale normer i liberale demokratier ødelegges ved polariserende debatter. Et av de viktigste trekkene ved liberale demokratier, er at de muliggjør kompromisser. Når det ikke er mulig, er kjernen i ferd med å ødelegges innenfra.

Når vi i dag markerer 30-årsdagen for murens fall, er det viktig å ha med seg at Fukuyama ikke har forsøkt å si at historien er slutt eller at liberale demokratier ville bli den enerådende politiske orden. Han har holdt på med utfordringer for det liberale demokratiet helt siden «The End of History». Alle de grunnleggende forholdene som medvirker til at liberale demokratier fungerer og, minst like viktig, alt som kan gå galt, har vært med i Fukuyamas bøker helt fra begynnelsen. Da muren falt i 1989, var kanskje ideen om liberale demokratier, med Churchills ord, det «minst dårlige alternativet vi kan tenke oss». I dag risikerer liberale demokratier å bli mer lukket og nasjonalistiske i møte med det som oppfattes som eksterne trusler, som økonomisk globalisering og migrasjon.

Det viktigste jeg tror Fukuyama forteller oss, er at frihet kan trues av illiberale krefter, av frykt og behov for trygghet og av ulike former for skjev maktfordeling og en autoritær samfunnsutvikling. Den viktigste trusselen mot det liberale demokratiet kommer i mindre grad kommer fra autoritære regimer som Kina, snarere kommer den innenfra demokratiene selv – både gjennom ødeleggelse av strukturer og gjennom en synkende tro på at de liberale verdiene er verdt å forsvare.

Vi må selv ville opprettholde de demokratiske institusjonene – vi kan ikke ta dem for gitt. Det kommer ikke en alternativ politisk modell. Det vi opplever nå, er vanskelig, det vil krever mye av oss.

Det kommer aldri noen slutt på historien. Det liberale demokratiet må ivaretas og forsvares.

 

Innlegget var publisert i Klassekampen mandag 11. november 2019.

 

Videre lesning:

ETTER HISTORIENS SLUTT – Møter med Francis Fukuyama

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »