Friedman, Milton – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Friheten til å velge

 

Milton Friedman regnes gjerne som verdens fremste og mest innflytelsesrike samfunnsøkonom fra rundt 1960-tallet til årtusenskiftet. Han overtok i så fall stafettpinnen etter John Maynard Keynes, som blant annet ble kjent for å påstå at økonomer ikke bare har stor innflytelse på utviklingen i verden, men til og med at verden stort sett ikke styres av noe annet enn ideene til «en eller annen bortglemt økonom».[i]

Det er ikke vanskelig å finne likhetspunkter mellom Keynes og Friedman som er med på å forklare hvorfor deres ideer fikk så stort gjennomslag på tvers av landegrensene. De blåste begge nytt liv i den samfunnsøkonomiske debatten og tenkningen. Keynes skapte det makroøkonomiske perspektivet, med vekt på aktiv bruk av finanspolitikk for å motvirke konjunktursvingninger og nedgangstider. Friedmans pengeteori nedtonet finanspolitikkens makroøkonomiske nøkkelrolle, til fordel for pengepolitikken og styring av pengemengden. Det er nok et åpent spørsmål om Keynes’ og Friedmans vitenskapelige teorier i seg selv ville fått så stor betydning for ettertiden, hvis det ikke hadde vært for at de begge ble hjulpet frem av noen avgjørende omstendigheter. Keynes hadde et overbevisende svar på den store depresjonen på 1930-tallet. Friedman hadde på tilsvarende måte et svar på stagflasjons-krisen på 1970-tallet, som overbeviste mange.

Stagflasjonskrisen på 1970-tallet handlet ikke bare om feilslått makroøkonomisk politikk. Den handlet også om en strukturell krise, om akkumulerte konsekvenser av overdrevet detaljregulering, pris- og lønnsreguleringer, skjulte former for proteksjonisme, feilslått «aktiv» industripolitikk, utlåns- og renteregulering og en urovekkende sterk vekst i offentlig sektor, samt i makten til organiserte særinteresser – så sterk i mange tilfeller at det også blusset opp en debatt om rettsstat og demokrati på kjøpet. Det store spørsmålet som bygget seg opp i den økonomisk-politiske debatten fikk karakter av å være et avgjørende retningsvalg: statsintervensjonisme eller liberalisering. I denne debatten spilte Milton Friedman en nøkkelrolle, ikke som en direkte politisk rådgiver, men som en fri og uavhengig offentlig stemme, i første rekke gjennom sine artikler i Newsweek hver tredje uke (1966–1984).[ii] Keynes var, som Friedman, også en utpreget offentlig intellektuell, men Keynes konsentrerte seg om noen få områder og var i langt større grad direkte tilkoblet politiske prosesser. Friedman, derimot, var svært bevisst på å tviholde på sin uavhengighet, forankret i sin akademiske karriere som professor ved Chicago-universitetet – fri til å hevde sine egne synspunkter uten å ta taktisk-politiske hensyn. Mens Keynes banket ivrig på maktens dører, begrenset Friedman seg til å si hva han mente når han ble spurt.

 

Smittsomt samfunnsengasjement

Det som særpreget Friedman som samfunnskritiker og debattant var at han viste et nærmest ustoppelig engasjement for å belyse aktuelle samfunnstema, solid forankret i økonomisk teori og empiri, ofte med noen uvanlige og overraskende konklusjoner. Friedman hadde meninger om det aller meste, og han fremsatte sine argumenter på en interessevekkende, enkel og klar måte. De nådde derfor frem til mange. Uansett hvilket tema man plukker som har med liberaliseringsbølgen på 1980-tallet å gjøre, er det nesten umulig å ikke møte på Friedmans analyser og argumenter: handelsliberalisering, avregulering, privatisering, skattereform, flytende valutakurser, inflasjonsstyring, uavhengige sentralbanker, konkurranseutsetting.

Mange sperret nok også opp øynene for Milton Friedman, fordi han i tillegg hadde mot til å ta opp mange vanskelige tema, som demonstrerte et sterkt engasjement for rettferdighet og for de svakest stilte i samfunnet, uansett om det handlet om verneplikt, narkotika, minimumslønn, husleieregulering eller foreldrenes rett til å velge skole for sine barn. Friedman nøyde seg ikke med å kritisere. Han hadde alltid ideer til løsninger. Ralf Dahrendorf, som tilbragte et akademisk år sammen med Friedman ved Center for Advanced Studies i Palo Alto i 1957, opplevde denne aktivismen hos Friedman som svært stimulerende. Han var ikke den eneste. Dette går igjen i uttalelser fra tidligere kolleger og studenter. Bak dette ustoppelige engasjementet og entusiasmen finner vi hos Friedman et sentralt motiv. I anledning markeringen av Friedmans 90-årsdag i 2002 sammenfattet Friedman denne sentrale motivasjonen slik: Å fremme personlig frihet.

Det er nok vanskelig å forstå Friedmans betydning og innflytelse hvis man ikke tar med en annen «heldig» omstendighet som skulle få stor betydning for Friedmans internasjonale innflytelse: Prosessen som ledet til oppløsningen av kommunistregimene i Øst-Europa. Lawrence Summers har beskrevet det på denne måten:

Spør gjerne de ledende reformkreftene i et hvilket som helst land som er plassert bak det vi en gang kalte jernteppet om hvor de lærte å tenke ut alternativer til kommunismen før Berlin-muren falt, og de vil fortelle deg at de leste Milton Friedman, og derigjennom fikk ideer om hvordan deres verden kunne forandres.[iii]

En av dem Summers sikkert hadde i tankene var Leszek Balcerowicz, finansminister og sentralbanksjef i Polen i årene mellom 1989 og 2007, også kalt Polens svar på Ludwig Erhard. Balcerowicz har fortalt hvordan Friedmans bok fra 1979, Free to Choose, som ble publisert illegalt i Polen på 1980-tallet, bidro til å gi flere i hans krets «inspirasjon til å drømme om en fremtid i frihet midt under kommunistregimets mørkeste år. Nå lever jeg i et fritt Polen, og jeg opplever at Milton Friedman var en av de fremste intellektuelle arkitektene for vår frihet.»[iv]

Friedman selv hadde et beskjedent syn på sin egen innflytelse og minnet stadig om at hans forslag som regel stod igjen på den tapende siden. I sine memoarer understreker Friedman at den innflytelse han har hatt utelukkende har kommet gjennom sine ideers overbevisningskraft, og ikke gjennom deltagelse i politiske prosesser. Men, også ideenes makt hadde han et svært nøkternt forhold til, som følgende oppsummerende refleksjoner også bærer tydelig preg av:

Ideer er viktige, ikke så mye på grunn av sin offentlige overbevisningskraft som gjennom det å holde handlingsalternativer åpne, gjennom å utvikle alternativ politikk som kan anvendes når det må foretas forandringer..…Ideer er helt klart av betydning, men de tar lang tid og er ikke viktige i seg selv. Ofte er det slik at noen annet må skje først, som tilfører ideene et fruktbart jordsmonn.[v]

 

Oppvekst og påvirkning

Milton Friedman ble født i Brooklyn i New York City i 1912, sønn av jødiske foreldre som hadde emigrert fra Beregszasz i det sør-østligste hjørnet av nåværende Polen. Miltons mor jobbet som syerske på en tekstilfabrikk, og hans far drev en liten handelsvirksomhet og døde da Milton var bare 15 år gammel. Til tross for at Milton Friedman vokste opp i beskjedne kår, opplevde han oppveksten som god og trygg, og etter hardt arbeid og verdifulle stipender klarte han å komme inn på studier ved Rutgers, og senere ved Chicago-universitetet. Godt utstyrt med en forkjærlighet for matematikk, stod han overfor valget mellom å bli aktuar eller samfunnsøkonom. Milton Friedman valgte samfunnsøkonomi, i en tid da den økonomiske depresjonen gjorde et sterkt inntrykk på ham. Etter eget utsagn var hans hovedmotivasjon å finne ut hvordan man kunne unngå økonomiske depresjoner for fremtiden. Allerede her kan vi skimte en kime til hans senere samfunnsengasjement.

Da Friedman studerte, og senere tok jobb, ved University of Chicago på 1930- og 40-tallet, ble han tydeligvis inspirert av de to ledende økonomene ved universitetet på den tiden, Henry Simons og spesielt Frank Knight. Om Frank Knight har Friedman sagt følgende: «han næret en ufeilbarlig skepsis til alle typer autoriteter, og viste en like markant uvilje mot å bøye seg for noen annen autoritet enn den menneskelige fornuft. Men, dette ledet han ikke inn i arrogansen, men snarere inn i en spesiell form for ydmykhet.» Det er ingen tvil om at Chicago-universitetet var en intellektuell oase i Friedmans liv, preget av Knights ånd, levende, humørfylt, en overflod av diskusjoner, samt en imponerende idéproduksjon. At så mange nobelprisvinnere i økonomi har virket ved nettopp Chicago-universitetet har nok noe med denne kulturen å gjøre.

En annen person som fikk stor betydning for Friedman var Friedrich Hayek, den ledende liberale økonomen og politiske filosofen i Europa. Hayek var opprinnelig fra Wien, underviste ved London School of Economics på 1930- og 40-tallet, og ble godt kjent også i USA for sitt kampskrift The Road to Serfdom fra 1944. Hayek inviterte i 1947 en gruppe prominente liberale intellektuelle fra Amerika og Europa til det første møtet i det som senere kom til å hete The Mont Pèlerin Society. Etter over 30 år i anti-liberalismens tegn, og like mange års undertrykkelse av menneskets frihet og verdighet, var Hayek overbevist om at det var tvingende nødvendig å forsøke å skape et fornyet liberalt idégrunnlag for fremtiden. Hayeks hensikt var å samle de beste liberalt innstilte intellektuelle i et forsøk på å skape en varig liberal samfunnskraft, sterk nok og bred nok til å påvirke hele det politiske spekteret i liberal retning.

Unge Milton Friedman var en av flere amerikanske økonomer som ble invitert til å delta på det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947, trolig etter anbefaling fra Frank Knight. Deltagelsen ble gjort mulig takket være stipender fra The Volker Foundation. Dette felleskapet var den andre intellektuelle oasen i Milton Friedmans liv. I et intervju med Reason Magazine i 1995 ga Friedman følgende svar på et spørsmål om hva det skyldes at han ble så toneangivende som økonom og samfunnspåvirker: «Jeg har vært så heldig å få være del av to intellektuelle fellesskap, ett blant samfunnsøkonomer og ett blant liberalister…og diskusjoner blant mennesker hjelper enormt, spesielt blant dyktige og gode mennesker.»[vi] Det første fellesskapet hadde sitt sentrum i Chicago, og det andre i Mont Pèlerin Societys møter. Da Hayek kom til Chicago i 1950, kom også Friedmans to oaser i nærmere kontakt med hverandre.

 

Friedman og monetarismen  

Milton Friedman ble ordinær professor ved Chicago-universitetet i 1948. Hans tidlige arbeider var innen matematisk statistikk og statistiske utvalgsmetoder. Det første arbeidet som gjorde Friedman kjent var boken Essays in Positive Economics fra 1953, og spesielt det berømte essayet om metode som utgjorde første del av boken. I dette essayet hevder Friedman at godheten i en teori avhenger av hvor godt teorien lykkes med å forutsi resultater av endringer i utvalgte data. Teorien må derfor kunne testes, og være empirisk etterprøvbar, for å være verdifull. Friedman avviste samtidig alle tanker om at en teori må bedømmes med utgangspunkt i hvor realistiske teoriens forutsetninger er.[vii] Det ble mye diskusjon omkring Friedmans metodelære, men denne diskusjonen valgte Friedman ganske bemerkelsesverdig å la være å delta i. Et pussig unntak for en økonom som ellers var besatt av å delta i diskusjoner.

Friedman ga seg heller i kast med å utvikle ny teori med et empirisk fokus. I 1957 lanserte Friedman den såkalte permanente inntektshypotesen i boken Theory of the Consumption FunctionFriedmans påstand var at folks forbruks- og sparebeslutninger reflekterte det forventede nivået på egne inntekter over tid, og ikke lot seg påvirke merkbart av kortsiktige endringer i disponibel inntekt. To viktige konsekvenser fulgte i kjølvannet av denne teorien. For det første er det ingen grunn til å engste seg for økonomisk stagnasjon på grunn av kronisk under-forbruk over tid. For det andre ville ikke finanspolitisk finstyring kunne ha særlig effekt på effektiv etterspørsel. Begge konklusjoner gikk på tvers av det konvensjonelle keynesianske synet, og skapte naturligvis mye oppmerksomhet.

Det bidraget Friedman ble mest kjent for var imidlertid hans syn på pengepolitikk, et syn som senere fikk navnet monetarisme, og som på sett og vis erobret en hel verden. Friedman mente at bare pengepolitikken kunne påvirke det økonomiske aktivitetsnivået, men utelukkende på kort sikt. Etter hvert som folk begynner å forvente en viss prisøkning, vil de også kreve lønnskompensasjon for inflasjon, og dermed løper stimulanseeffekten av en løssluppen pengepolitikk også ut i sanden. Friedman gjennomførte deretter en empirisk analyse av den såkalte Phillipskurven, teorien om en negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon, og fant at det ikke var empirisk hold i teorien på lang sikt – kun på kort sikt, og kun i de tilfeller inflasjonen ikke allerede var bakt inn i folks forventninger.[viii]

Det var for disse banebrytende arbeidene Milton Friedman ble tildelt nobelprisen i økonomi i 1976. I denne sammenheng bør også nevnes Friedmans A Program for Monetary Stability (1960) og hans omfattende analyse av USAs pengepolitiske historie fra 1867–1960 (1963), sammen med Anna Jacobson Schwartz.[ix] I den første av disse bøkene presenterte Friedman sin anbefalte pengepolitiske regel: En stabil prosentvis vekst i pengemengden hvert år, på om lag 4 til 5 prosent for USAs vedkommende, for å sikre lav og stabil inflasjon.[x] I det andre verket konkluderte forfatterne med at det var Federal Reserves feilgrep med å tillate et kraftig fall i pengemengden etter børskrakket i 1929 som forårsaket den dype depresjonen på 1930-tallet.

 

Capitalism & Freedom 

Friedman skrev for det meste korte artikler, og han var mer glad i muntlige fremstillinger enn skriftlige. Helheten i det Milton Friedman stod for, både som økonom og liberal tenker, kommer best til uttrykk i boken Capitalism & Freedom fra 1962. Friedman mente også selv at denne boken var den beste han hadde skrevet for et større publikum, og at den også var mer filosofisk, abstrakt og grunnleggende enn Free to Choose (1979).[xi] Boken bygger på en serie av foredrag som Milton Friedman holdt på et seminar for yngre akademikere, i regi av The Volker Foundation, på midten av 1950-tallet. Det går også frem av Friedmans senere refleksjoner at inspirasjon fra møtene i Mont Pèlerin Society var en viktig årsak til at han gjorde dette forsøket på å systematisere sine synspunkter. Tekstene i boken var det forresten hans kone og økonom Rose Friedman som skrev mesteparten av, basert på lydopptak fra foredragene.

Hovedbudskapet i Capitalism & Freedom er at det finnes en nær sammenheng mellom økonomisk og politisk frihet. Et kjernepunkt for Friedman, og her er det nesten så man hører både Walter Eucken, Wilhelm Röpke og Friedrich Hayek hviske i bakgrunnen, er erkjennelsen om at den største frihetstrusselen kommer fra konsentrasjon av makt:

Frihet er en sjelden og sårbar plante. Vår fornuft forteller oss, og historien bekrefter det samme, at den store trusselen mot friheten er maktkonsentrasjon. Staten er nødvendig for å sikre vår frihet, og demokratiet er et instrument vi kan bruke til å bruke vår frihet, men ved å konsentrere politisk makt kan vi også sette vår frihet i fare. Selv om de menneskene som utøver politisk makt har gode hensikter, og selv om de ikke er korrumperte av den makten de utøver, vil den samme makten ha en tendens til både å tiltrekke og forme mennesker med andre holdninger.[xii]

Videre hevder Friedman at «når man ser på det økonomiske systemet i et samfunn, med sikte på politisk frihet som mål, er det klart at måten økonomien er organisert på betyr mye for om makten er konsentrert eller spredt».[xiii] Friedman hadde et svært skarpt blikk på makt, uansett hvor makten kom fra, og advarte særlig mot koblingen av økonomisk og politisk makt som en frihetsundertrykkende form for maktkonsentrasjon:

Politisk frihet betyr at enkeltmennesket er sikret mot å bli undertrykket av sine medmennesker. Den fundamentale trusselen mot friheten består i makten til å undertrykke. Skal vi bevare friheten er det nødvendig å eliminere slik maktkonsentrasjon så langt som mulig, og dernest spre all makt som ikke kan elimineres – et system av checks and balances.[xiv]

Det er grunn til å merke seg at man gjennom alle de politikkområdene Friedman tok opp i Capitalism & Freedom har han også med et våkent blikk på å forhindre maktkonsentrasjon i næringslivet: Når det gjelder å fremme konkurranse generelt, forhindre økonomiske kriser, frihandel, frie kapitalbevegelser, et fritt finans- og kapitalmarked, fagforeningsmakt, regulering av næringer, direkte og indirekte subsidier, prisregulering, skattesystemets innretning, bedriftenes samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility), lisensiering og sertifisering for å utøve et yrke eller næring, byråkratiske byrder på næringslivet, og så videre.

Friedman drøfter også frihet og likhet på en måte som sier noe viktig om dybden i hans liberalismeforståelse, og hvordan han speiler flere av de perspektivene man finner hos en tenker som for eksempel Walter Eucken:

Hjertet i den liberale filosofien er troen på det enkelte menneske og dets verdighet, på enkeltmenneskets frihet til å gjøre sitt beste ut fra egne evner, muligheter og aspirasjoner, kun begrenset av den betingelsen som sier at han ikke har noen rett til å hindre andre fra å nyte godt av den samme friheten. Dette innebærer en tro på likhet i en bestemt betydning: Alle har en lik rett til frihet. Dette er en viktig og grunnleggende rettighet, nettopp fordi vi er forskjellige, fordi et menneske ønsker å utrette noe annet med sin frihet enn et annet menneske, og derigjennom kan komme til å bidra mer enn andre til samfunnets kultur og velferd.

Den liberale vil derfor skille tydelig mellom like rettigheter og like muligheter på den ene side, og materiell likhet på den andre siden.[xv]

Milton Friedman var tilhenger av et inntektsskattesystem med en flat skattesats, uten fradragsmuligheter, og såkalt negativ inntektsskatt under et visst inntektsnivå, slik at alle er sikret en garantert minsteinntekt. På den annen side mente Friedman at man med en slik ordning kunne avskaffe alle andre sosialstønader, statlige pensjoner, arbeidsledighetstrygd, mv. Dette var en revolusjonerende tanke i 1962. Friedmans syn på tiltak for å unngå uheldige former for ulikhet er også meget interessant, spesielt med tanke på den utviklingen som har skjedd i USA i de senere tiårene, og som han var bekymret for:

..der finnes en klar begrunnelse for å ta i bruk andre politiske virkemidler enn beskatning for å påvirke inntektsfordelingen. Mye av den faktiske ulikheten skyldes markedsimperfeksjoner. Mange av disse er blitt skapt av politiske handlinger eller kan bli fjernet ved hjelp av politiske tiltak. Det er all mulig grunn til å tilpasse spillereglene slik at de fjerner disse kildene til ulikhet. For eksempel utgjør spesielle monopolprivilegier, tollavgifter og andre lover og regler som begunstiger utvalgte grupper kilder til ulikhet. Liberale ønsker å fjerne slike kilder til ulikhet. Tiltak som utvider og styrker mulighetene for utdanning har vært en viktig faktor for å redusere ulikhet. Slike tiltak har også den egenskapen at de direkte treffer årsaker til ulikhet, i stedet for å overflatebehandle symptomer.[xvi]

 

Tidevannet snur

Det er ingen tvil om at Friedman opplevde mange tegn på at hans ideer fikk større oppmerksomhet og støtte, kanskje spesielt innen akademia. Hans spalte i Newsweek hver tredje uke mellom 1966 og 1984 spredte også Friedmans skarpe analyser av samtidspørsmål over hele verden. Flere tenketanker, spesielt i USA og i Storbritannia, bidro også til å skape mer blest om behovene for en ny liberaliseringspolitikk, balanserte offentlige budsjetter og en stram pengepolitikk. 1976 kan på mange måter sies å ha vært året som innvarslet at det politiske tidevannet snudde i Friedmans favør, ikke bare fordi han mottok nobelprisen i økonomi dette året, men også fordi virkeligheten tvang frem behov for nye løsninger.

I Storbritannia var endringsbehovet akutt i 1976, med stagnerende økonomi, høy prisstigning, høy arbeidsledighet og en tiltagende streikebølge, to år før Margaret Thatcher kom til makten. Ifølge Samuel Brittan, Financial Times mangeårige samfunnsøkonomiske kommentator, økte Friedmans ideer sterkt i popularitet i Storbritannia etter at den britiske statsministeren fra Labour, James Callaghan, hadde holdt en modig tale til landsmøtet i det britiske arbeiderpartiet i september 1976. Her sa han blant annet følgende:

Vi var vant til å tro at vi bare kunne øke de offentlige utgiftene for å overvinne økonomisk tilbakegang, og øke sysselsettingen gjennom statlige budsjettunderskudd. Jeg sier til dere, i all oppriktighet, at det valget ikke lenger står åpent, og i den grad det noen gang har eksistert, så var virkningen å sprøyte større doser av inflasjon inn i økonomien, etterfulgt av enda større arbeidsledighet i neste omgang. Det er historien om de siste 20 år.[xvii]

Her var det ikke så mye å tillegge for Friedman. Dessuten hadde Callaghans svigersønn Peter Jay, som var økonom og journalist i The Times, på slutten av året 1975 skrevet et interessant essay, utgitt av Institute of Economic Affairs, som støttet opp om Friedman, og som interessant nok inneholdt noen setninger som lignet svært mye på de ordene Callaghan brukte i sin tale året etter.[xviii] Friedman kunne tilfreds konstatere at det nettopp var den situasjonen Callaghan beskrev han hadde advart mot tidligere. Riktignok bør det sies at Friedrich Hayek hadde advart mot stagflasjonen på en enda mer grunnleggende måte enn Friedman, og på et helt annet teoretisk grunnlag: Den såkalte østerrikske konjunkturteorien.[xix] Hayek var generelt meget skeptisk til Friedmans mekanistiske tilnærming til makroøkonomiske spørsmål, og til hans overdrevne tro på presisjon i statistiske mål på pengemengden i samfunnet.

To år etter Callaghans tale vant Margaret Thatcher valget på en allmenn frustrasjonsbølge over tingenes tilstand i britisk økonomi, og to år senere gjentok noe lignende seg i USA, da Ronald Reagan ble valgt til president for første gang. Mye tyder på at Friedman ikke hadde noen direkte innflytelse på Thatcher, som heller lot seg inspirere av Hayek. Imidlertid var flere av Thatchers økonomiske rådgivere, som Alan Walters, sterkt påvirket av Friedmans monetarisme. Han prøvde også ut Friedmans pengemengderegel i praksis, men den viste seg å være ubrukelig, av den grunn Hayek hadde gitt et hint om tidligere. Som en konsekvens gikk Bank of England over til inflasjonsstyring, med styringsrenten som hovedinstrument, og sentralbanken fikk en friere stilling. Friedman vant nok derfor mer frem i hovedsak enn i detaljene.

Men Friedman var ganske sikkert også med på å berede grunnen for Thatchers valgseier gjennom sine avisartikler og ikke minst gjennom den populære boken og TV-serien Free to Choose fra 1979.[xx]

Når det gjaldt Reagan, var det annerledes. Selv om Friedman aldri hadde noen formell rolle i Reagans administrasjon, var det ingen tvil om at Friedman var Reagans yndlingsøkonom. De møttes fra tid til annen, og det fortelles at Reagan pleide å bli fascinert av Friedmans entusiasme og overbevisende argumentasjon. [xxi]

 

Innflytelse og kritikk

Friedman ble ofte brukt som et ikon på den liberaliserings- og globaliseringsbølgen som startet på begynnelsen av 1980-tallet, og det er lett å forstå. Han nådde ut med sitt populære og enkle budskap over hele verden, og Free to Choose-serien ble en bestselger. På toppen av den hele var Friedman et usedvanlig vennlig og oppriktig menneske, som de fleste hadde lett for å like. En vits som gikk om Friedman var at «alle likte å argumentere mot Milton – spesielt når han ikke var tilstede».[xxii] Det var med andre ord vanskelig å vinne over Friedman i en debatt. Han var en sylskarp debattant. Det var han også klar over, og han kunne derfor avslutte med den avvæpnende replikken: «Men, det kan jo hende at jeg tar feil.» Dette var noe han virkelig mente, for Friedman var alltid tro mot Karl Poppers vitenskapsforståelse: At den beste teorien i dag kun må betraktes som en foreløpig sannhet – inntil den blir motbevist av en bedre teori.[xxiii]

Friedman måtte også tåle en del negative myter om sin egen rolle som en påstått «arkitekt» for en rekke «nyliberale» endringsprosesser av ymse slag. Uansett hvilken episode han knyttes til, blir det noe surrealistisk og konspiratorisk over flere av disse historiefortellingene. Hovedsakelig skyldes det at Friedman aldri hadde, og aldri ville ha, rollen som en politikkutvikler for en regjering. Han holdt seg strikt til å holde foredrag, skrive noen artikler og smånotater omkring det han foredro, samt gi noen grunnleggende prinsipielle råd – alltid på helt selvstendig grunnlag.

Uansett hvor han ble invitert til å holde foredrag og redegjøre for sine økonomisk-politiske synspunkter, var budskapet stort sett det samme. Hans budskap handlet om fordeler med frie markeder og konkurranse, stabile priser, deregulering, privatisering, redusering av statens størrelse og makt, lavere skatter, fleksible valutakurser, stabiliserende pengepolitikk mv. Han holdt foredrag i blant annet Australia, Brasil, Chile, Kina, Hellas, Hong Kong, India, Iran, Israel, Japan og Storbritannia.[xxiv]

En kritikk som er reist mot Friedman er at han noen ganger kunne komme i skade for å ty til for enkle løsninger på problemer som han undervurderte kompleksiteten av. Et eksempel på dette er hans konkrete forslag til pengemengdestyring, som i praksis viste seg ikke å fungere pålitelig med sikte på å kontrollere inflasjonen. Her møter vi også på Friedmans metodeforståelse, hvor han helt utelukker at realismen i forutsetningene til en teori bør tillegges vekt i vurderingen av teoriens godhet. I dag, og spesielt etter finanskrisen, er det nok mange som vil sette store spørsmålstegn ved dette synet på metode som går igjen hos mange økonomer fra den såkalte Chicago-skolen. Det er imidlertid lite som tyder på at Friedman støttet Robert Lucas’ ekstreme holdninger til rasjonelle forventninger og effektive markeder, en retning man må kunne si havarerte brutalt i møte med finanskrisen.[xxv] Friedman kunne nok også tjent på å legge mer vekt på noe annet han selv skrev i sin berømte metodeartikkel fra 1953: «assumptions of a theory are sometimes a convenient means of specifying the conditions under which the theory is expected to be valid.»[xxvi]  I dag vil nok mange økonomer også anbefale å bytte ut ordet «sometimes» med «always».

En annen kritikk av Friedman, som blant andre Lawrence Summers har fremført, er at han opplevdes å legge altfor liten vekt på sosiale spørsmål, og at han ofte inntok et kynisk public choice-resonnement mot staten og alt som hadde med offentlig sektor å gjøre, og at han derfor undervurderte våre muligheter til å ta i bruk politiske virkemidler for å bedre folks situasjon. [xxvii] Denne kritikken er nok til en viss grad berettiget, men samtidig bør det nevnes at Friedman i alle sine bøker viser en sterk rettferdighetssans og et sterkt engasjement for å bedre livssituasjonen til de svakerestilte i samfunnet. Hans argumentasjon er ofte på sitt beste når han gang på gang påviser at konsekvensene av velmenende politikk, som har til hensikt å hjelpe de svakeste i samfunnet, i virkeligheten gjør det motsatte, og heller bidrar til å befeste beskyttede privilegier for de mest ressurssterke.  Og, når det gjelder Friedmans kynisme til staten, så har den også en tendens til å bite hardest der den treffer best, slik som i dette tilfellet:

Hvorfor er det slik at skattesystemet blir endret hvert år eller annet hvert år? Forklaringen er at det er fordi det er den mest effektive metoden for å lykkes med å tiltrekke valgkampdonasjoner. Lobbyister vil betale deg for å legge inn smutthull i skatteloven, de vil ikke betale deg for å ta bort de samme smutthullene.[xxviii]

 

Status Quo-tyranniet

Som en følge av at det tidligere kommunistisk styrte Øst-Europa og Sovjetunionens indre oppløsning, og de siste tiårenes utbredelse av demokrati i Latin-Amerika, samt Kinas reformer i retning markedsøkonomi, var det flere som lot seg friste til å hevde at historien hadde nådd sin endestasjon: det liberale demokratiet hadde vunnet en global seier. Dette synet lå fjernt fra Milton Friedmans verdensbilde.

Da Milton og Rose Friedman skrev boken The Tyranny of the Status Quo i 1983, etter tre års Reagan-styre, var deres oppfatning at den globale snuoperasjonen bare så vidt hadde begynt. Eller som de uttrykte det: «I dette landet (USA) er vi så heldige at vi bare har ett tyranni å overvinne – status quo-tyranniet».[xxix] I deres felles memoarer fra 1988 er det like klart at mye arbeid fortsatt gjenstår: «Judged by practice, we have been, despite some successes, mostly on the losing side. Judged by ideas, we have been on the winning side.»[xxx] Men Friedman var en optimist, spesielt når idealet han trodde på kunne skimtes i horisonten:

Vi får det samfunnet vi skaper. Vi kan forme våre institusjoner. Fysiske og menneskelige karakteristika begrenser riktignok de alternativene som er realistisk tilgengelige. Men det er ingenting som hindrer oss, hvis vi vil, fra å bygge et samfunn som primært bygger på frivillig samarbeid som metode for å organisere både økonomiske og andre aktiviteter, et samfunn som bevarer og utvider den menneskelige frihetens handlingsrom, som holder stat og regjering på sin plass, slik at staten blir vår tjener og ikke vår herre.[xxxi]

Men Friedman ville ikke vært tro mot seg selv hvis han ikke avsluttet sin publisistiske karriere med å skrive om penger, hvilket han gjorde ved hjelp av et teoretisk og empirisk streiftog gjennom en serie historiske eksempler på pengepolitiske suksesser og fiaskoer. Også her beviste han på nytt at han ikke hadde mistet evnen til å stille interessante spørsmål:

Erkjennelsen av at inflasjon alltid og overalt er et monetært fenomen utgjør bare begynnelsen på en forståelse av årsakene og botemidlene mot inflasjon. De grunnleggende spørsmålene er: Hvorfor øker myndighetene pengemengden for raskt? Hvorfor skaper myndighetene inflasjon når de forstår inflasjonens potensielle skadevirkninger?[xxxii]

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Noter

[i]Poenger bygger på et argument fremført av John Maynard Keynes, The General Theory of Employment, Interest and Money, Harcourt, Brace & World, 1964 (1936), 383.

[ii]Samtlige av disse artiklene mellom 1966 og 1974 er gjengitt i Milton Freidman, An Economist’s Protest, Thomas Horton and Doughters, 1975.

[iii]Lawrence Summers, The Great Liberator, The New York Times, 19. November, 2006.

[iv]Leszek Balcerowicz, Liberty’s Revolutionary Muse, Project Syndicate, 19. November, 2006.

[v]Ref. Lanny Ebenstein, Milton Friedman, Palgrave Macmillan, 2007, 221.

[vi]Intervju i Reason, June, 1995.

[vii]Milton Friedman, Essays in Positive Economics, The University of Chicago Press, 1953, 39–43.

[viii]Se Milton Friedman, Unemployment versus Inflation?, IEA, 1976, 18–28.

[ix]Milton Friedman and Anna Jacobson Schwartz, A Monetary History of the United States, 1867–1960, Princeton University Press, 1963.

[x]Se Milton Friedman, A Program for Monetary Stability, Fordham University Press, 1960, og Milton Friedman, The Counter-Revolution in Monetary Theory, IEA, 1970.

[xi]Lanny Ebenstein, Milton Friedman, 145.

[xii]Milton Friedman, Capitalism & Freedom, The University of Chicago Press, 1971 (1962), 2.

[xiii]Milton Friedman, Capitalism & Freedom, 9.

[xiv]Milton Friedman, Capitalism & Freedom, 15.

[xv]Milton Friedman, Capitalism & Freedom, 195.

[xvi]Milton Friedman, Capitalism & Freedom, 176.

[xvii]Sitert i Milton og Rose Friedman, Free to Choose, Harcourt Brace Jovanovich, 1980, 266.

[xviii]Peter Jay, Employment, Inflation and Politics, IEA, 1975, 8–22.

[xix]Se Friedrich Hayek, Full Employment at Any Price?,IEA, 1975, 15–29.

[xx]Se Samuel Brittan, Against The Flow, Atlantic Books, 2005, 298.

[xxi]Lanny Ebenstein, Milton Friedman, 208.

[xxii]Se John Blundell, On Friedman’s 90th Birthday, Daily Telegraph, 30. juli 2002.

[xxiii]Lanny Ebenstein, Milton Friedman, 68.

[xxiv]Lanny Ebenstein, Milton Friedman, 213.

[xxv]Se Adair Turner, Economics After The Crisis, The MIT Press, 2012, 64–65 og 89–96.

[xxvi]Milton Friedman, Essays in Positive Economics, 23.

[xxvii]Lawrence Summers, The Great Liberator, The New York Times, 19. November, 2006.

[xxviii]Sitatet er hentet fra et intervju i Reason, June, 1995.

[xxix]Milton and Rose Friedman, The Tyranny of the Status Quo, Penguin Books, 1983, 159.

[xxx]Milton and Rose Friedman, Two Lucky People,University of Chicago Press, 1988.

[xxxi]Milton og Rose Friedman, Free to Choose, 37.

[xxxii]Milton Friedman, Money Mischief, Harcourt Brace Jovanovich, 1992, 193.

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »