Eco, Umberto: Ur-fascism

 

 

The New York Review of Books, 22. juni. 1995.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

 

Et gjensyn med Umberto Ecos refleksjoner om urfascismen

 

Det tilhører sjeldenhetene at berømte skjønnlitterære forfattere velger å delta aktivt i samfunnsdebatten med dype og reflekterende analyser og kommentarer. Den italienske forfatteren Umberto Eco var i overbevisende grad i besittelse av denne flersidige egenskapen, med sine mange innsiktsfulle kommentarer i den italienske kvalitetspressen gjennom mange år.

I de senere årene har ett av hans essay fra 1995 fått ny aktualitet, hvilket kan ses som et illevarslende tegn i tiden, siden essayet handler om fascisme. Essayet ble senere gjengitt i essaysamlingen Five Moral Pieces (2002). Han startet og avsluttet dette essayet, med tittelen Ur-Fascism, med noen bruddstykker fra sin egen barndom, nærmere bestemt til den italienske fascismens fall, og nyheten på radioen 27. juli 1943 om at diktatoren Benito Mussolini var blitt arrestert.

Han forteller at han husket spesielt godt at han etter radionyhetene ble sendt ut av moren sin for å kjøpe en avis. Han ble litt forvirret når han så at det var plutselig var flere ulike aviser å velge mellom, og valgte en av dem, litt tilfeldig. På førstesiden var det trykket en felleserklæring fra seks ulike politiske partier, som også var noe helt nytt, siden han tidligere bare hadde hørt om ett eneste parti: det nasjonale fascistpartiet.

Smart som han var, forstod han med én gang at disse partiene ikke kunne være helt nye, og at de faktisk hadde eksistert i flere år, under jorden. Det felles budskapet fra de seks partiene (Democrazia Cristiana, Partito Communista, Partito Socialista, Partito d’Azione og Partito Liberale) fremstod for Eco som en feiring av diktaturets fall, og gjeninnføringen av friheten, La Libertà: ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet. Deretter fulgte disse ordene: «My God, I had never read words like «freedom» or «dictatorship» in all my life. By virtue of these words I was reborn as a free Western man.”

Etter mange års refleksjoner rundt fascismen som et litt ubestemmelige og mangehodet ideologisk troll, med tydelige totalitære karakteristika, endte Eco opp med en liste på 14 typiske kjennetegn på fascisme, i stedet for å utlede en fasttømret definisjon. Tatt i betraktning fascismens natur mente Eco at en entydig idébasert definisjon av fascismen var nærmest umulig. Og grunnen var enkel: Fascismen i Italia kunne ikke så lett knyttes til en konkret og sammenhengende politisk filosofi. Til det var den altfor mangslungen og sammensatt av ulike politiske og filosofiske ideer, som til og med kunne stå i et innbyrdes motsetningsforhold til hverandre.

Samtidig var fascismen totalitær, men heller ikke det på en konsekvent måte. Ofte, hevdet Eco, var fascismen lettere å gjenkjenne som en maktstrategi og som en politisk stilart enn som en tradisjonell ideologisk retning. Eco skriver: «There was only one Nazism», mens «the fascist game can be played in many forms, and the name of the game does not change.”

På dette grunnlaget foreslo Eco at det ville være mer meningsfylt å liste opp noen typiske kjennetegn på fascisme, som alle representerte fascismens typiske fanatisme og despotiske natur. For Eco var det tilstrekkelig for fascismen å formere seg rundt en av de 14 kjennetegnene som et tyngdepunkt, selv om flere av de andre kjennetegnene også ofte var tilstede.

Selve listen er interessant nok, og gjengis her i korte hovedpunkter, med de stikkordene Eco selv brukte. Det vises til originalteksten for en dekkende beskrivelse. Her er de fjorten kjennetegnene på det Eco endte opp med å kalle urfascismen:

  1. En tradisjonskult
  2. En fornektelse av opplysning og modernisme
  3. En handlingskult – handling for handlingens skyld
  4. Uenighet er lik forræderi
  5. Frykten for det fremmede og mangfoldige
  6. En appell til sosial frustrasjon og angst
  7. En besettelse av konspirasjoner
  8. Fienden er både sterk og svak
  9. Pasifisme er å ta parti for fienden
  10. Reaksjonær elitisme – forakt for de svake
  11. Heroisme som ikke skyr døden
  12. Machokult og våpenlek
  13. Selektiv populisme for den utvalgte gruppen – det ekte folket
  14. Urfascismen benytter seg av nytale (Orwells Newspeak)

Her finnes det nok av kombinasjonsmuligheter å ta av. Det slående ved lesningen av denne listen på nytt, rundt ti år etter jeg leste Ecos essay for første gang, er det bedrøvelige faktum at det er så lett å trekke forbindelseslinjer til flere politiske fenomener i vår egen samtid, spesielt når vi ser oss rundt i verden. I denne sammenheng føles det naturlig å gi Eco det siste ordet. Ordenes aktualitet er dessuten langt høyere i dag, sammenlignet med den gang ordene ble forfattet, i 1995:

«Ur-Fasicm can still return in the most innocent of guises. Our duty is to unmask it and to point the finger at each of its new forms – every day, in every part of the world.”

 

Videre lesning:

Er IS fascister?

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »