Dahrendorf, Ralf – forfatterskapet

 

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Den virksomme friheten som allemannseie og livsoppgave

 

Den tysk-engelske sosiologen Ralf Dahrendorf var en av vårt tids mest betydningsfulle liberale tenkere og offentlige intellektuelle i Europa. Det er nærliggende å tenke på Ralf Dahrendorf som en John Stuart Mill for vår tid. Det årlige seminaret ved Oxford University til minne om Ralf Dahrendorf har da også fått navnet: ”On Liberty. The Dahrendorf Questions”, som henspiller på Mills berømte essay On Liberty.

På tilsvarende måte som Mill, var også Dahrendorf en uavhengig liberal verdensborger, som kombinerte sin intellektuelle energi med politisk samfunnsengasjement og kamp for den personlige friheten som et allemannseie. Det var typisk for Dahrendorf å stille spørsmål som dette: ”Med hvilken rett kan vi egentlig snakke om et fritt samfunn, hvis ikke friheten gjelder for alle?”[i]

Ralf Dahrendorf så på friheten som en livsoppgave og ga betydelige bidrag til å utvikle et moderne begrep om frihet og liberalisme. Dahrendorf var en hel generasjon yngre enn Hayek, Röpke og Eucken, og hans tenkning virker i vår samtid både høyaktuell og fremtidsrettet.

Dahrendorfs karriere og forfatterskap fremstår på flere enn én måte som grensesprengende. Dahrendorf ble født i Hamburg i 1929, var en av Tysklands yngste professorer i sosiologi gjennom tidende, parlamentariker og statssekretær for FDP og EU-kommisær, mangeårig direktør for London School of Economics and Political Science, leder av St. Anthony’s College og prorektor ved Oxford University, og Lord of Clare Market, City of Westminster, og uavhengig medlem av det britiske Overhuset.

 

Mellom ufrihet og frihet

Ralf Dahrendorf vokste opp i Hamburg. Han var sønn av den sosialdemokratiske politikeren og motstandsmannen Gustav Dahrendorf, som ble arrestert av naziregimet i 1933 for sin lite medgjørlige holdning overfor de nye makthaverne. Kun få uker etter at Gustav Dahrendorf på nytt ble fengslet i oktober 1944 for medvirkning til det mislykkede attentatforsøket på Hitler, ble også Ralf arrestert for sitt eget illegale arbeid som politisk undergrunnspamflettist, bare 15 år gammel. Han ble sendt til en fangeleir i Frankfurt/Oder, og opplevde senere også å være fange under russisk kommando, etter at russerne hadde overtatt fangeleiren i 1945. I nesten utsultet tilstand klarte Ralf ved et hell å flykte sammen med en kamerat fra den russiskkontrollerte fangeleiren i januar 1945.[ii] Han hadde dermed allerede i ung alder erfaring med hvordan totalitarisme arter seg i praksis.

Etter gjenforeningen med familien etter frigjøringen tok Ralf Dahrendorf, etter noen innledende filosofistudier, fatt på sosiologistudier i Hamburg og i London (LSE) og skrev sin doktoravhandling i 1952 om rettferdighetsbegrepet hos Marx. Rettere sagt: Om mangelen på et begrep om rettferdighet i Marx’ tenkning. Før han ble utnevnt til professor i sosiologi ved universitetet i Hamburg i 1958, hadde han også tilbragt et inspirerende tverrfaglig lære- og utvekslingsår ved Center for Advanced Studies i Palo Alto, sammen med blant andre den kjente tysk-amerikanske historikeren Fritz Stern og samfunnsøkonomen Milton Friedman. Interessant nok viste det seg senere at Dahrendorf og Friedman delte ideen om en garantert minsteinntekt for alle borgere, i en eller annen form.

Dahrendorfs forfatterskap spenner over et vidt felt innenfor sosiologi, statsvitenskap og politisk filosofi – med frihetens forutsetninger og utfordringer som det gjennomgående temaet. Dahrendorfs liberale tenkning kjennetegnes av tydelige forbindelseslinjer til hans tre fremste intellektuelle forbilder: Karl Popper, Isaiah Berlin og Raymond Aron. Alle tre ble av Dahrendorf senere ”utnevnt” til æresmedlemmer i ”Societas Erasmiana” (en oppdiktet forening oppkalt etter Erasmus av Rotterdam), det vil si som spesielt motstandsdyktige mot ufrihetens fristelser og alle former for totalitarisme. «Utnevnelsene» refererer seg til Dahrendorfs behandling av temaet om offentlige intellektuelle og totalitarismen i det 20. århundret, og er gitt en grundig behandling i hans siste bok, Versuchungen der Unfreiheit (Ufrihetens fristelser) fra 2006. I denne boken tok Dahrendorf, på ekte sosiologisk vis, for seg en alderskohort av offentlige intellektuelle, født mellom 1900 og 1910.

 

Om samfunnet og demokratiet i Tyskland

Dahrendorfs kanskje viktigste bok ble publisert i 1965, under tittelen Gesellschaft und Demokratie in Deutschland (Om samfunn og demokrati i Tyskland). 1960-tallet var et selvransakelsens tiår i Vest-Tyskland, og det temaet som stod sentralt var behovet for å fullbyrde avnazifiseringen av det vest-tyske samfunnet, blant annet gjennom et fornyet kritisk blikk tilbake på foreldregenerasjonens gjerninger under nasjonalsosialismen. Tiåret var også preget av viktige symbolhandlinger som for all ettertid har satt sine preg på Tyskland, fra bekreftelsen av pressens frie og uavhengige stilling etter den såkalte Spiegel-affæren i 1962, den fjernsynsoverførte rettssaken og de offentlige avhørene av Adolf Eichmann i Jerusalem i 1963, studentopprøret i 1968, til den oppsiktsvekkende sosial-liberale koalisjon mellom SPD og FDP, som under ledelse av sosialdemokraten Willy Brandt avløste en storkoalisjon av SPD og unionspartiene. Fellesparolen til SPD og FDP var mer demokrati og åpenhet.

Midt i dette selvransakelsens tiår publiserte den liberale sosiologen Ralf Dahrendorf sin brannfakkel av en bok om samfunn og demokrati i Tyskland. Dahrendorf stilte her sitt «tyske spørsmål», på en måte som tangerte Wilhelm Röpkes tilsvarende tyske spørsmål fra 1945. Dahrendorf stilte spørsmålet på denne måten: Hvorfor støttet så få i Tyskland opp om prinsippene for et liberalt demokrati? Han ga også et annet uttrykk for det samme grunnleggende spørsmålet på en måte som lett bringer assosiasjoner til grunnleggende perspektiver hos Friedrich Hayek og Karl Popper:

Det finnes et begrep om frihet som hevder at mennesket bare kan være fritt der hvor det hersker en eksperimentell holdning til kunnskap, konkurranse mellom samfunnskreftene, kombinert med liberale politiske institusjoner. Dette begrepet fikk egentlig aldri fotfeste i Tyskland. Hvorfor? Det er det tyske spørsmålet.

I forlengelsen av hovedspørsmålet stilte Dahrendorf videre spørsmål om hvilke betingelser som må være på plass i et samfunn for å etablere og sikre et liberalt demokrati. I en passasje skriver Dahrendorf følgende, som nok også traff nerven i tidens samfunnsdebatt temmelig godt: «Etter at grunnmuren, reisverket og taket er på plass i det liberale demokratibygget, gjenstår spørsmålet om hvilken stemning og atmosfære som hersker innenfor veggene.»[iii] Med dette mente Dahrendorf å rette søkelyset på verdier og offentlige dyder, om disse underbygger det liberale demokratiet – eller ikke. Rett under denne verdioverflaten retter sosiologen Dahrendorf et skarpt blikk på sammenhengene mellom et samfunns politiske konstitusjon og sosiale struktur, heriblant elitens forhold til åpenhet, maktspredning, uniformitet versus mangfold mv.[iv]

Med dette sosiologiske søkelyset formidler Dahrendorf en historisk analyse av de kreftene han mente forklarte Tysklands manglende evne til å etablere og praktisere det han kalte the constitution of liberty, et Hayek-inspirert begrep som Dahrendorf ofte brukte for å favne de grunnleggende strukturene som underbygger rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og et uavhengig sivilsamfunn. Bare det faktum at Tyskland trengte hele tre forsøk, spredt over en periode på 101 år, for å lykkes med å etablere et liberalt demokrati, understreker noe av dybden i det tyske problemet.

Som Dahrendorf påminner oss, var det ikke bare demokratiet som kom sent til Tyskland, det samme gjorde den industrielle revolusjonen. Men Tysklands industrialisering skjer lenge før demokratiet slår rot, i en øvrighetsstat styrt av en uhellig koalisjon av prøyssiske godsherrer, storindustri og et hyperkonsentrert bankvesen. Sammen med Bismarcks sosial-preventive velferdsreformer fikk Tyskland fra 1880-tallet en samfunnsstruktur, som Ralf Dahrendorf treffende beskrev som en kombinasjon av føydal kapitalisme og autoritær velferdsstat. Med andre ord, en giftig blanding av økonomisk og politisk maktkonsentrasjon, og en streng sosial lagdeling av samfunnet, naturligvis også hva gjaldt stemmeretten. En fatal konsekvens var at Tyskland ble et land preget av en selvrekruttert elite, uten kontakt med en befolkningsmasse av umyndige undersåtter, eller slik Dahrendorf uttrykker det:

Er det én ting en autoritær velferdsstat ikke kan tillate, så er det dette: At menneskene utvikler seg til borgere, med borgerrettigheter og en aktiv samfunnsrolle. Denne autoritære statens grunnlag var en befolkning som ble behandlet som barn i en patriarkalsk familie – ikke akkurat noen egnet grobunn for liberalisme.[v]

Det tyske samfunnet ble ikke, som i England, mer borgerlig som følge av industrialiseringen. Det forble tvert i mot halv-føydalt.  En allmektig stat styrt av en liten lukket elite, som brukte staten som et herskemiddel, og en stor befolkning av undersåtter, delt inn i et proletariat og i en funksjonærstand. Dahrendorf har eviggjort denne autoritære samfunnsstrukturen med å understreke at det i Tyskland, fra keiserriket til nasjonalsosialismen, ikke bare fantes diktatur i politikken, det var diktatur overalt – i kulturlivet, i bedriftene, i idrettslagene og ikke minst i de strengt patriarkalske familiene.

Her lå, ifølge Dahrendorf, mye av forklaringen på hvorfor så få tyskere støttet prinsippene for et liberalt demokrati. De var så gjennomgripende oppdratt til å adlyde ordrer og følge en enhetlig beslutning at liberale begreper som frihet, rettferdighet og demokrati enten ikke ble forstått, eller ble sett på som kilder til kaos, uorden, konflikt og ødeleggende konkurranse. Ikke konkurranse blant likemenn, men jakten på den «autoritative» konklusjon og «den endelige sannhet», syntese og enhet var den dominerende ideen som gjennomsyret både politikken og samfunnsvitenskapene i keiserriket, hevdet Dahrendorf.[vi]

Når denne samfunnsstrukturen ble tilført en grunnleggende sett liberal grunnlov og et parlamentarisk demokrati, som i Weimar-republikken, så Dahrendorf konturene av en udetonert bombe:

I Weimar-republikken forble ikke bare samfunnet og demokratiet uforenlige med hverandre. Den samfunnsmessige virkeligheten skapte grobunn for en militant protest mot demokratiet som politisk metode og styreform. I denne protesten ble de konservative og nazistene forente. …..når de lyktes kan det beskrives som et fravær av motstand mot anti-demokratiske krefter blant folk i alle deler av befolkningen….Der fantes i Tyskland ingen liberal elite som kunne ha stoppet denne utviklingen.[vii]

I Dahrendorfs skarpe historisk-sosiologiske samfunnsanalyse utgjorde hverken 1918 eller 1933 noe vendepunkt for den grunnleggende autoritære samfunnsstrukturen, og derfor heller ikke for noen vesentlig endring av maktforholdene i Tyskland. Dette skillet kom, ifølge Dahrendorf, først i 1945. Dahrendorfs brannfakkel i 1965 bestod i at han fortsatt var bekymret for Forbundsrepublikkens demokrati, først og fremst på grunn av dets liberale underskudd.

Dahrendorf så derfor flere tegn, også i 1965, på at mye av det sosiale grunnlaget for frihetens konstitusjon fremdeles manglet. Han var kritisk til det tyske samfunnets evne til å praktisere like borgerrettigheter for alle, men også for en del inhumane tilbøyeligheter som kom frem i dagliglivet. Dahrendorfs hovedkritikk handlet imidlertid om en snikende dannelse av et politisk «angst-kartell», det vil si en «stilltiende enighet blant landets elite om å endre så lite som mulig av dagens strukturer».[viii] Denne konserverende og stagnasjonsfremmende tendensen i samfunnet så Dahrendorf i nær sammenheng med en lav politisk deltagelse og mangel på politisk engasjement i befolkningen, samtidig som innflytelsen til en rekke godt organiserte særinteresser med gode politiske forbindelser bidrar til å forsterke demokratiets liberale underskudd. Slik spissformulerte Dahrendorf problemet, i en tid preget av en politisk storkoalisjon:

Hver interessegruppe søker sikkerhet og beskyttelse for den posisjonen den har oppnådd, og sammen frarøver de den politiske konflikten og debatten sin naturlige dynamikk. Slik styrer Tysklands politiske klasse samfunnet, mot sin egen vilje.[ix]

Her minner også Dahrendorf om det problematiske ordtaket at «ingen styrer Tyskland, Tyskland blir styrt», og legger til følgende kraftsalve:

Et land som «blir styrt» blir definitivt ikke regjert liberalt….effekten av en avtale om å stå på stedet hvil er dømt til å virke illiberalt. Resultatet av et elitekartell skaper en moderne avart av autoritærisme, som deler alle ulempene til sine historiske forgjengere, men som opererer mer i det skjulte, og som gjør det til dels umulig å identifisere, og dermed også opponere mot, det reelle maktsenteret. Dette leder til en patetisk tilstand i politikken.[x]

Dahrendorfs systematiske analyse og hardtslående kritikk av de autoritære tyske kulturtrekkene har satt sterke spor etter seg, i og utenfor Tyskland. Et sterkere angrep på hangen til å samles om én mening, til ensretting, underkastelse for autoriteter, konformitetspress, monopolisme, hierarkisk innordning og undertrykking av mangfold skal man lete lenger etter – kanskje må vi helt tilbake til John Stuart Mill.

Likevel var det for Dahrendorf én person som stod frem som en politisk frigjører i det moderne Tyskland – en som stod for det stikk motsatte av den autoritære tyske tradisjonen, og det var Ludwig Erhard. Her var en person som kjempet for fri prisdannelse, fri konkurranse, mangfold, frihet, demokrati og likhet for loven – og det var helt revolusjonerende konsepter i lys av Tysklands tragiske historiske hang til det motsatte.

Dahrendorfs bok var utvilsomt et viktig bidrag til en sunn selvransakelse i Tyskland, med et liberalt fortegn. Filosofen Jürgen Habermas har sagt følgende om boken: ”…kanskje den viktigste holdningsdannende traktat på Forbundsrepublikkens lange vei mot å bli et virkelig demokrati, en traktat som løsrev landet fra tre til fire tiår preget av en hardnakket autoritær mentalitet.”[xi] Det er sterke ord, men de er velbegrunnede.

 

Et politisk mellomspill

Engasjementet for frihetens og demokratiets vilkår i Tyskland bragte Dahrendorf inn i politikken, nærmere bestemt til det fridemokratiske partiet, FDP. Han ble raskt en prominent liberal idépolitiker og parlamentariker, og var aktivt med på å utforme det berømte Freiburgerprogrammet, som senere banet veien for de sosialliberale koalisjonene mellom FDP og SDP under Brandt og Schmidt. Dahrendorf rakk også å fungere i flere år som EU-kommisær for utenriks- og handelsspørsmål, før han takket ja til tilbudet om en åremålsstilling for 10 år som direktør for London School of Economics and Political Sciences i 1973. Dernest var Dahrendorf professor i både Konstanz og New York, før han på nytt vendte tilbake til England, som leder av St. Anthony’s College i Oxford, en stilling han hadde til 1997. Dahrendorf valgte for øvrig å bli britisk statsborger i 1988. Det er kanskje ikke så rart at Dahrendorfs selvbiografi fikk tittelen Über Grenzen.                                                                                                                                               

Helt til siste stund, og siden 1993 også som medlem av det britiske Overhuset, publiserte Dahrendorf en rekke bøker og artikler og deltok aktivt i den offentlige debatten om de samfunnstemaene som opptok ham mest – alle med ett hovedfokus: den personlige frihetens vilkår, utfordringer og trusler.

 

Et moderne begrep om frihet og liberalisme

Den største idéarven etter Ralf Dahrendorf er etter min mening hans skrittvise reformulering av den moderne liberalismen med en sterkt utviklet sosial bevissthet og samvittighet. I Tyskland regnes Dahrendorf med rette som en foregangsmann for en sosialt orientert liberalisme. Men han var også en liberal brobygger. Han bidro i vesentlig grad til å videreutvikle Hayeks liberale institusjonelle forståelse. Han var tydelig og klar på at et liberalt samfunn er betinget av et mangfold av uavhengige institusjoner som bæres av de fire grunnpilarene: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.

Dahrendorf var enig med Hayek i at frihetsbegrepet må ta utgangspunkt i en tilstand definert som fravær av tvang. Med denne kjernedefinisjonen som utgangspunkt erkjenner Dahrendorf at siden en persons frihet kan komme i konflikt med en annen persons frihet, er det helt avgjørende at friheten for alle beskyttes av en constitution of liberty, som består av to hoveddeler: en rettsstat, som et felleseie for alle frie borgere, hvor alle stilles likt overfor loven, samt et demokrati som gjør det mulig å gjennomføre politiske endringer uten bruk av voldelige metoder, og derfor som en egnet metode for å begrense den makten som er nødvendig for å opprettholde the rule of law. Siden rettsstaten er en avgjørende forutsetning for å beskytte borgernes frihet, er det for Dahrendorf utenkelig å forestille seg en statsløs frihet som er realistisk, slik anarkistene hevder.[xii]

Så langt følger Dahrendorf Hayek. Men herfra går Dahrendorf og Hayek hver sin vei. Mens Hayek i hovedsak er opptatt av å perfeksjonere frihetens konstitusjon for å fremme personlig og økonomisk vekst gjennom dynamisk kunnskapsvekst, er Dahrendorf mer opptatt av frihetens sosiologi, det vil si av frihetens realitet og av forutsetningene for virksom frihet – som et allemannseie. Derfor er Dahrendorf tydelig på at det ikke holder med bare formell frihet – det er den reelle friheten som betyr noe for mennesket. Denne reelle eller virksomme friheten tolker Dahrendorf slik: ”Frihet er å betrakte livet som virksomhet, basert på autonome, selvvalgte handlinger.”[xiii] For Dahrendorf leder dette til at målet på liberale fremganger blir ganske entydig: å gi stadig flere mennesker bedre muligheter til å leve selvvalgte liv. Med andre ord en utvikling som er kjennetegnet ved at alle gis flere substansielle valgmuligheter i livet – flere Lebenchancen.[xiv] Dahrendorf hadde helt siden 1970-tallet viet nettopp spørsmålet om muligheter til å leve et selvbestemt liv stor betydning.[xv]

På denne bakgrunnen bekrefter Dahrendorf viktigheten av å garantere et sett av liberale friheter og rettigheter og gir også betingelsene for en liberal markedsøkonomi og et uavhengig sivilsamfunn stor betydning. Dessuten deler Dahrendorf Amartya Sens argument om at reell frihet forutsetter at alle er utstyrt med en kapabilitet til å ta del i samfunnet, som borgere med sine fulle borgerrettigheter. Dahrendorfs liberale samfunn forutsetter utdanning og en garantert minimum livsstandard for alle, slik at alle inkluderes i borgersamfunnet, samt en kontinuerlig streben etter å skape de betingelsene som sannsynliggjør at alle gis bedre muligheter til å leve sine egne liv, basert på egne valg og sitt eget begrep om et godt liv. Derfor sier Dahrendorf, som Samuel Brittan: Likhet: Nei. Omfordeling: Ja.[xvi]

Dahrendorf avrundet sitt frihetssyn med en påminnelse om at friheten – til syvende og sist – kun overlever som en praksis. Det vil si at en liberal samfunnsorden også er avhengig av at menneskene tar friheten i aktiv bruk, og at vi handler på en måte som ikke setter frihetens omdømme i fare, men som tvert i mot bekrefter den sivilisatoriske forbindelsen mellom frihet og ansvar. Men heller ikke dette er nok hvis vi ikke tar på alvor den overordnet viktige oppgaven med å vedlikeholde og videreutvikle frihetens institusjonelle rammebetingelser og spilleregler, i tråd med samfunnsutviklingen. Eller med Dahrendorfs egne ord:

Dette synet bygger på den innsikten at friheten er en sivilisert tilstand, og ikke en naturtilstand. Denne tilstanden må skapes og holdes i live av opplyste menneskers aktive virksomhet og gjerninger. Når friheten opphører å være noe vi aktivt streber etter, er friheten i fare.[xvii]

Denne setningen er tydelig inspirert av Benjamin Constant, som for øvrig Dahrendorf også delte et annet liberalt oppdrag med: et våkent blikk på de samfunnskreftene som truer friheten.

 

Frihetens trusler i vår tid

Årvåkenheten overfor frihetens trusler var alltid levende til stede i Dahrendorfs tanker og engasjement for frihet. At det i første rekke er gjennom et sosiologisk og politisk perspektiv Dahrendorf vurderte frihetens trusler er ikke overraskende. Ei heller at han tar utgangspunkt i Europa og Vesten. Mer overraskende er kanskje de truslene han la særlig vekt på. Ingen av de store frihetstruslene som Dahrendorf la vekt på siden begynnelsen av 1990-tallet var av ikke-vestlig opprinnelse. Han avviste for eksempel at terrorisme, inspirert av en eller annen form for islamsk fundamentalisme, ville utgjøre en stor frihetsfare i seg selv. Han hadde ingen tro på de som hevder at militant islam representerer en tredje totalitarisme, og at vi stod overfor a Clash of Civilisations. Tvert i mot forstod Dahrendorf militant islamsk terrorisme som en siste krampetrekning fra en av modernitetens største tapere, som ikke har noen fremtid, og som kun kan hevde seg gjennom destruktiv, fryktinngytende atferd. Dahrendorf var langt mer redd for at ukloke vestlige svar på slik terror kunne true vår egen frihet, for eksempel gjennom gradvise tilsidesettelser av våre liberale verdier, rettigheter og institusjoner, som for eksempel gjennom overilet bruk av tiltak som å erklære unntakstilstand etter terrorangrep.

Ralf Dahrendorf var svært opptatt av demokratiets helsetilstand og var dypt bekymret for hvor liten oppmerksomhet som ble viet vår hovedarena for utøvelse av vår politiske frihet. Han så konturene av to demokratiske kriser, som gjennom en vekselvirkning kunne få en farlig selvforsterkende virkning. Den første handler om den manglende forståelsen og respekten for rettsstatens forrang i et liberalt demokrati. Med andre ord, en manglende respekt for viktigheten av å begrense, kontrollere og spre makt. Når eksempelvis Silvio Berlusconi kunne opptre som både statsminister og enehersker over italiensk fjernsyn samtidig, uten noen sanksjoner, hva skal man da si når lignende tendenser dukker opp i Ungarn og Polen? Og, hvor er det blitt av de liberale «københavnkriteriene», med sine minstekrav for å bli anerkjent som et liberalt demokrati og opptatt som medlem av EU, etter at medlemskapet er et faktum?

Det største langsiktige problemet med den rettsstatlige søvngangen i mange land knyttet Dahrendorf opp til det viktige forholdet at det er den liberale rettsstatens prinsipper som må ligge til grunn for internasjonale institusjoner og spilleregler, og hvordan det nasjonale demokratiets integritet skal sikres på de områdene hvor beslutningsmakten går over de nasjonale grensene. Han var redd for at vår manglende evne til å løse slike utfordringer, med demokratisk legitimitet, ville skape ulike typer maktvakuum, som på den ene siden åpnet opp for skjult eller autoritær maktutøvelse, og som på den annen side ville bli møtt med populisme og politikerforakt – i en selvforsterkende illiberal spiraleffekt. For Dahrendorf var hovedløsningen å styrke de nasjonale parlamentenes makt og betydning i den politiske prosessen, og i særdeleshet tillegge de nasjonale parlamentene et større ansvar for internasjonale politiske beslutninger, både innenfor EU, NATO og andre organiserte former for internasjonalt samarbeid.[xviii]

Dahrendorf gjentok ofte at det ikke tok lang tid etter demokratiets triumf etter revolusjonen i 1989 før demokratiet på nytt ble satt under press. Navnet på dette presset kunne etter Dahrendorfs mening best sammenfattes med grunnleggende tendens til spredning av autoritærisme. Dahrendorf beskrev autoritærismen, som den største trusselen mot friheten i det 21. århundre, slik:

Autoritærisme er kombinasjonen av en liten maktgruppe som regjerer – en nomenklatura, et byråkrati – med offentlig apati fra det store flertallet i befolkningen. Denne formen for autoritærisme kan også være kombinert med økonomisk velstand, slik vi finner i deler av Sørøst-Asia. Den kan også utvikle seg i små, nesten umerkelige skritt (snikende autoritærisme). Kampen mot terrorisme har favorisert slike tendenser, også i de gamle, befestede demokratiene. En styrking av den utøvende makten blir koblet sammen med svekkede sivile borgerrettigheter og med synkende politisk deltagelse. Friheten blir noe som bare en liten minoritet bryr seg om, og frihetens forsvarere finner seg selv under angrep.[xix]

Allerede i boken Reflections on the Revolution in Europe (1990) hevdet Dahrendorf at «hvis han i stedet skulle forfatte en bok om sine refleksjoner om Europas fremtid, så ville farene for et autoritært tilbakeslag i flere liberale demokratier få en fremtredende plass.»[xx] Han fryktet også risikoen for et tilbakeslag i flere av de tidligere Sovjet-dominerte landene i Sentral-Europa, som han ikke nølte med å kalle fascisme.

Dahrendorf betraktet også populismen som en frihetstrussel, spesielt i situasjoner preget av samfunnskriser, snikende autoritærisme og politisk apati. Populisme tolket Dahrendorf som bevisste forsøk på å overforenkle problemer og fornekte virkelighetens kompleksitet.  Populistene har enkle svar på alle problemer, helt til løsningene kolliderer med virkeligheten. Samtidig registrerer Dahrendorf at de populistiske bevegelsenes styrke er et sikkert tegn på parlamentets svakhet. Her møter vi igjen på Dahrendorfs syn på parlamentets rolle og betydning som ramme for saklige og informerte diskusjoner og beslutninger, godt hjulpet av medienes opplysende og formidlende rolle. Dahrendorfs bønn til fremtiden var derfor å si: La oss leve med virkelighetens kompleksitet, og la oss huske på at veien til trelldom er brolagt med enkle løsninger – av å begå vold på virkeligheten.[xxi]

Den viktigste motgiften mot både populisme og autoritærisme er for Dahrendorf en bevisst styrking av det parlamentariske demokratiet og en styrking av den liberale rettsstaten. Samtidig er han bevisst på at denne kampen for å styrke det liberale demokratiet er kritisk betinget av en annen grunnpilar i det liberale samfunnssystemet: sivilsamfunnet. Sivilsamfunnet var for Dahrendorf den store, uavhengige og frie arenaen for mellommenneskelig samarbeid, basert på et mangfold av organisasjoner og foreninger, som inkluderer og fremmer respekt for spilleregler, toleranse og demokrati. Sivilsamfunnet, som et folkeakademi i demokratisk dannelse, et samfunn av aktive og frie borgere som samarbeider om å løse felles oppgaver, var for Dahrendorf like kostbart som for James Madison, som i The Federalist Papers uttrykte følgende om sivilsamfunnet som motgift mot farene for politisk tyranni:

I lengden er det bare sivilsamfunnet som kan hjelpe oss. Ifølge denne tenkningen har foreninger i sivile samfunn tre kritiske kjennetegn, som jeg vil sammenfatte med ordene pluralisme, autonomi og siviliserte omgangsformer.[xxii]

Nettopp på grunn av sivilsamfunnets samfunnsbyggende betydning i en liberal samfunnsorden var også Dahrendorf opptatt av å sikre sivilsamfunnets uavhengighet fra politikken og fra staten. Han var med andre ord også redd for en uthuling av sivilsamfunnets integritet, som lett skjer hvis sivilsamfunnet reduseres til å bli betraktet som bare «et supplement til offentlig sektor».[xxiii]

 

Det europeiske spørsmålet

Når en stor liberal samfunnstenker, en person som på 1950-tallet lekte med tanken om å starte et Europa-vennlig parti i Vest-Tyskland, attpåtil med erfaring som tidligere EU-kommisær, kom med konstruktiv kritikk av EUs institusjonelle feilkonstruksjoner og manglende evne til å leve opp til en rolle som harmonerer med grunnleggende krav til en liberal internasjonal orden, kan det være god grunn til å lytte nøye.

Det er i dag vanskelig å la være å registrere de alvorlige og akkumulerende tegnene på disintegrasjon som har ledsaget EU fra rundt 2004, det vil si fra om lag den tid det overmodige forslaget på å gjennomføre en felles EU-grunnlov havarerte etter nei-flertall i folkeavstemminger i Nederland og i Frankrike. Vår tids oppløsningstendenser har naturligvis mange kilder, noen handler om manglende finanspolitisk regeldisiplin i eurosonen fra første stund, andre handler om en seiglivet økonomisk og sosial stagnasjon som følge av feilaktig økonomisk politikk og en kronisk mangel på liberaliserende strukturreformer. Helt sikkert er det at flere land står i fare for å rives fra hverandre av nye former for autoritærisme, nasjonalkonservatisme og flere radikale former for sosialisme.

Ralf Dahrendorf ville utvilsomt sett på utviklingen i dagens EU med bekymring, og han ville ganske sikkert vist til behovet for å reformere EUs institusjonelle rammeverk, slik at dette blir i harmoni med en liberal samfunnsorden som slår ring rundt rettsstatens og det nasjonale demokratiets integritet. Dette er ikke stedet for å drøfte Dahrendorfs tanker og syn på europeisk samarbeid i sin bredde, men noen stikkord er sentrale.

Allerede i sin Jean Monnet-forelesning i 1979 utfordret han EU på følgende måte:

Den europeiske union har vært en bemerkelsesverdig politisk suksess, og en like bemerkelsesverdig institusjonell fiasko. Hvis vi ikke makter å skape en riktig forbindelse mellom disse to dimensjonene, det vil si mellom politiske fremskritt og institusjonell uthaling, kan vi komme til å mislykkes med å leve opp til behovene og interessene til menneskene i Europa.[xxiv]

Essensen i Dahrendorfs kritikk var at traktatklausulen om å arbeide for en stadig tettere politisk union er direkte uforenlig med det liberale demokratiet. Etter Dahrendorfs vurdering, slik det også fremkommer i hans mange publikasjoner om temaet gjennom årene, hadde EU vært tjent med å fjerne den mangetydige traktatklausulen som diskonterer en omfangsrik politisk integrasjon, og etablert en løsere form for union i form av et Europe à la Carte, basert på det grunnprinsippet at all felles politikk – utover et fast bestemt kjerneområde knyttet til det indre markedet og de fire frihetene – må bygge på frivillige, demokratiske beslutninger i hvert enkelt land.

Dahrendorf så for seg at man på denne måten ville sikre at felles politikk på EU-nivå kun ville gjennomføres på områder karakterisert ved sterke fellesinteresser, som regel av rettsstatlig karakter – som for eksempel beskyttelse av de fire frihetene og den felles konkurranselovgivningen i det indre markedet. Han så videre for seg at Europaparlamentet, som han hverken anså som et virkelig eller fremtidig mulig parlament i tråd med kravene til et reelt liberalt demokrati, burde avskaffes. I det dahrendorfske EU ville med andre ord i praksis all politikk på EU-nivå måtte behandles og besluttes av de nasjonale parlamentene, og følgelig ville også det mye omtalte demokratiske underskuddet bli borte.

Dahrendorf så også på den nevnte løsningen på det europeiske spørsmålet som den eneste løsning som reflekterer ideen om enhet i mangfold, som Europas mye omtalte styrke gjennom historien. Dahrendorf var med andre ord tydelig på at en liberal samfunnsorden som respekterer Europas mangfold ikke vil være forenlig med det høytidelige proklamerte målet om «en stadig tettere union».[xxv]

Hadde EU og toneangivende EU-land lært noe av Dahrendorfs analyse og kritikk, allerede fra hans tid som kommisær (1970–74), fra hans Jean Monnet-forelesning i 1979, samt fra en rekke senere publikasjoner, er det ikke utenkelig at EU i dag ville fremstått med en helt annet styrke og oppslutning enn vi ser i dag.

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid.

 

Noter

[i]Ralf Dahrendorf, Auf der Suche nach einer neuen Ordnung – Eine Politik der Freiheit für das 21. Jahrhundert, C.H. Beck, 2003, 137.

[ii]Ralf Dahrendorf, Über Grenzen – Lebenserinnerungen, C.H. Beck, 2002, 71–78.

[iii]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, Doubleday & Company, 1969 (Opprinnelig utgave: Gesellschaft und Demokratie in Deutschland, R. Piper & Co., 1965), 28.

[iv]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 13–30.

[v]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 60.

[vi]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 131–132.

[vii]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 378–379.

[viii]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 261.

[ix]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 264.

[x]Ralf Dahrendorf, Society and Democracy in Germany, 264.

[xi]Jürgen Habermas, Die Liebe zur Freiheit, Frankfurter Allgemeine Zeitung, 19. juni, 2009.

[xii]Ralf Dahrendorf, On Freedom, Dictionary of Liberal Thought, Politico’s Publishing, 2007, 125–126.

[xiii]Ralf Dahrendorf, Auf der Suche nach einer neuen Ordnung, 79.

[xiv]Ralf Dahrendorf, Auf der Suche nach einer neuen Ordnung, 16.

[xv]Se Ralf Dahrendorf, Lebenchancen – Anläufe zur sozialen und politischen Theorie, Suhrkamp, 1979.

[xvi]Se også Ralf Dahrendorf, In dubio pro libertate, Friedrich Naumann Stiftung für die Freiheit, 2008.

[xvii]Ralf Dahrendorf, On Freedom, Dictionary of Liberal Thought, Politico’s Publishing, 2007, 128–129.

[xviii]For en grundig behandling av demokratiets kriser, se Ralf Dahrendorf, Die Krisen der Demokratie, C.H. Beck, 2002.

[xix]Ralf Dahrendorf, On Freedom, 129.

[xx]Ralf Dahrendorf, Reflections on the Revolution in Europe, Transaction Publishers, 2005 (1990), 170.

[xxi]Se Ralf Dahrendorf, In dubio pro libertate, Friedrich Naumann Stiftung für die Freiheit, 2008, samt Ralf Dahrendorf, Der Wiederbeginn der Geschichte, C.H. Beck, 2004, 318–321.

[xxii]Dahrendorf refererte til Madison som et oppsummerende uttrykk for sine egne tanker om sivilsamfunnets demokratibyggende funksjon i essayet Civil Society, Common Purpose Journal, Winter 1992, 6–7.

[xxiii]Se Ralf Dahrendorf, Auf der Suche nach einer neuen Ordnung, 129–130.

[xxiv]Ralf Dahrendorf, A Third Europe?, Third Jean Monnet Lecture, European University Institute, 1979.

[xxv]Se Ralf Dahrendorf, Der Wiederbeginn der Geschichte, C.H. Beck, 2004, 304–336.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »