Banerjee, Abhijit og Esther Duflo: Poor Economics. A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty

 

 

Public Affairs, 2011. 320 sider.

Teksten er skrevet av Marius Doksheim, rådgiver i Civita.

 

Entreprenører og kapitalister

 

Fattige land trenger færre entreprenører, og flere kapitalister som kan utnytte skalafordeler og skape arbeidsplasser.

Forrige uke reiste jeg rundt i Malaysia med buss. Av og til stoppet bussen på en rasteplass for en kort pause. Alle stedene vi stoppet så vi det samme: To, tre eller fire boder med litt å drikke, chips, sjokolade og noen enkle varme småretter. De forskjellige bodene var drevet av ulike eiere, men solgte de samme varene, og gjorde ingen forsøk på å differensiere seg fra hverandre med reklame eller andre kjennetegn.

Dette ser man i de fleste utviklingsland (Malaysia er kanskje snarere et mellominntektsland, men mønsteret er altså det samme): De fattige er svært ofte næringsdrivende, det vrimler av småbutikker, boder, sykkeltaxier og restauranter. Men samtidig er det åpenbart at det finnes store gevinster å hente på skalafordeler og økt spesialisering, for eksempel ved å redusere antall boder på en relativt beskjeden rasteplass langs landeveien fra tre til én.

Abhijit Banerjee og Esther Duflo tar opp dette i en glimrende ny bok kalt Poor Economics: De fattige er oppfinnsomme, energiske og får mye ut av lite, men energien brukes på bedrifter som er for små og for like bedriftene rundt. Strevet gjør at man får en inntekt, men inntekten er liten og utsiktene til å gjøre det bedre i fremtiden små.

En viktig forklaring er at det for de fattige er vanskelig å få lån. Men med mikrofinans og det faktum at økt kapitalinnsats vil gi store gevinster (og dermed at selv høye lånekostnader er verdt å betale), kan ikke dét være årsaken alene. I stedet er det typen bedrifter de fattige driver vi må se på, mener forfatterne.

De fleste bedrifter i rike land er av en type som gjør at jo mer kapital og arbeidsinnsats man legger inn, jo høyere blir produksjon og inntekt. Det samme gjelder i startfasen for en fattig som starter sin egen bedrift. Men man vil raskt støte på et tak, der økt innsats ikke lenger betyr økt produksjon eller inntekt, fordi man til tross for økningen fortsatt forblir for liten. Kjøper du en bod og noen råvarer kan du fort øke inntekten en del, men ganske raskt vil det ikke lenger lønne seg å øke beholdningen eller arbeidstimene videre. Bedriften slutter å vokse.

For å øke videre må man opp på et nytt platå der det trengs både nye kunnskaper og en kapitalinnsats det er umulig for den fattige å spare eller låne seg til. Dermed forblir de fattige entreprenørene på et nivå der de overlever, men der talentet, evnene, kapitalen og risikovilligheten til å skape virkelig suksessfulle selskaper uteblir.

Mange av de mange fattige entreprenørene burde kanskje ikke vært entreprenører, men ser det som det beste alternativet i en økonomi full av manglende muligheter. For å sette det på spissen: De fattige landene trenger færre entreprenører, og flere kapitalister som kan finansiere bedrifter som utnytter skalafordeler og skaper arbeidsplasser. En entreprenør driver en av tre matboder på en rasteplass. En kapitalist kjøper opp naboene og ansetter dem i sin bedrift.

 

Teksten var publisert i Minerva 10. juni 2011. Se også:

Temaside: Civita om utviklingspolitikk og bistand

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »