Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Økonomisk frihet og utvikling

Er det dette de vil ha?

Publisert: 18.06.2015
Kristin Clemet Kristin Clemet

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

 

Nylig deltok jeg på et åpent møte i Norads lokaler. Anledningen var publiseringen av en evaluering av norsk likestillingsbistand, og oppdraget var å spille «djevelens advokat». Men ærlig talt; jeg tror de fremmøtte fra bistandsmiljøet syntes jeg ble litt for «djevelsk».

Forestillingen om at Norge har et komparativt fortrinn når det gjelder likestilling, at norsk likestillingsbistand gir gode resultater, og at dette bør være et «tverrgående fokus» i bistanden, er rotfestet. Så rotfestet at det ikke er rom for å stille mange kritiske spørsmål.

Men likevel: Norsk likestillingsbistand ser ut til å ligne på norsk bistand generelt, dvs. som et konglomerat av ulike mål, hensyn, innsatsområder, midler og kanaler, der det er svært vanskelig å se hvordan de ulike delene henger sammen med en overordnet strategi.

Men jeg blir, som utenforstående, også slått av andre sider ved den norske likestillingsbistanden.

Begrepsbruken er uklar: Det er for eksempel uklart om «likestilling» skal forstås som likhet eller likeverd. Skal norsk bistand arbeide for at kjønnsrollene i Malawi blir mer like – eller for at de ulike kjønnsrollene i Malawi har like stor verdi?

Engasjementet er veldig bredt: Innenfor likestillingsbistanden skal man både ivareta grunnleggende menneskerettigheter, som å bekjempe omskjæring av jenter, og satse på rene velferdstiltak, som f.eks. barnepass.

Ambisjonene er høye: Man nøyer seg ikke med å arbeide for å unngå diskriminering – man vil strekke seg etter «den norske likestillingsmodellen». Da er det kanskje lett å glemme hvilket økonomisk nivå mottakerlandene befinner seg på. De ligger på samme nivå som vi var før vi fikk stemmerett for kvinner og enda mye lenger før vi fikk likestillingslov, barnetrygd, barnehager eller foreldrepermisjon – for ikke å snakke om ekteskap for homofile.

De fleste tror vel at utviklingen i disse landene nå kan gå raskere enn den gjorde hos oss, bl.a. fordi de kan gjøre teknologiske sprang, og fordi det allerede er en moderne middelklasse i mange av de store byene. Men kan de gjøre like store og raske sprang når det gjelder normer?

Norsk likestillingsbistand virker donororientert, dvs. utformet på våre og ikke mottakerlandenes premisser. Vet vi at kvinnene (og mennene) i mottakerlandene etterspør «den norske likestillingsmodellen»? Og er vi sikre på at de vil få det bedre, dersom bare alle systemene, rapporteringene og arbeidsformene våre fungerte perfekt?

Blir det f.eks. mer og bedre likestilling i Etiopia, Mosambik og Zambia, dersom vi får egne likestillingsansvarlige på de norske ambassadene, slik evalueringsrapporten foreslår? Og er det helt sikkert at ikke vi kan lære noe når det gjelder likestilling av dem? Rwanda og Senegal, for eksempel, har flere kvinner i sine parlamenter enn vi har i Norge. Og kan vi i det hele tatt snakke om «komparative fortrinn» når vi gjør nesten alt vi står for, til fortrinn?

Ifølge norske myndigheter har Norge en særlig kompetanse både når det gjelder «klima, miljø og en bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon». Men i tillegg skal vi, ifølge statsbudsjettet, satse på utdanning, helse, infrastruktur, matsikkerhet, karbonfangst, sivilt samfunn, kulturarv, justissektoren, menneskelig og sosial utvikling, menneskerettigheter og demokrati, grønn industriell revolusjon, anstendig arbeid og trepartssamarbeid, forskning og studentutveksling, medier og journalisttrening, fornybar energi, fred og forsoning.

Og alt dette innenfor rammen av det som tross alt er den viktigste oppgaven: Å bidra til å bekjempe fattigdom og skape sosial utvikling.

Man føler seg ikke alltid så konstruktiv når man spiller «djevelens ­advokat». Men en gang iblant kan det være lurt å stille de helt grunnleggende spørsmålene: Står ­resultatene av norsk likestillingsbistand, for de menneskene det gjelder, i forhold til den innsatsen vi legger ned? Og er det dette våre samarbeidspartnere i Afrika og Asia vil at vi skal gjøre?

Dette er også et spørsmål om ­bistandens karakter: Er bistandsarbeid kun en teknisk virksomhet som svarer på behov hos mottakerne, der vi står noen bi i deres bestrebelser for å oppnå sosial utvikling – eller er det en del av en utenrikspolitisk agenda? Er arbeidet for økt likestilling i fattige land hovedsakelig bistandsarbeid, eller er det påvirkningsarbeid?
Jeg vet ikke svarene på alle disse spørsmålene, men jeg syns de er verdt å stille og forsøke å besvare.

 

Artikkelen er publisert hos Bistandsaktuelt. Se også:

Civita-notat nr.5 2015: Jakten på resultater i norsk bistand

Last ned og les Civita-notatet «Jakten på resultater i norsk bistand», som tar opp noen av bistandens grunnleggende dilemmaer knyttet til resultater: Civita-notat_05_2015

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Investeringer hjelper fattige land

    6. desember 2015

    «Jeg håper min artikkel var nyansert nok til å vise at jeg ikke tror «blindt» på noe i bistands- eller utviklingspolitikken. Men i valget mellom en sterk satsing på tradisjonell gavebistand og massive investeringer i infrastruktur og næringsvirksomhet, tror jeg nok mest på det siste nå,» skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

    Les mer »
  • En effektiv bistand

    11. mai 2015

    «Arbeidet som Regjeringen har igangsatt, blir ikke enkelt. For selv om «alle» vet at konsentrasjon er riktig, vil ingen bli konsentrert. Systemet stritter imot, og alle vil ha sitt,» skriver Kristin Clemet og Nikolai Hegertun i Dagens Næringsliv.

    Les mer »
  • Utvikling: Nye problemstillinger og få svar

    6. oktober 2014

    «Få politiske debatter blir avspist med så enkle generaliseringer som den utviklingspolitiske. Men skiftende maktforhold og urskogen av nye aktører og metoder innen internasjonal bistand fortjener en nyansert og grundig debatt,» skriver Kristin Clemet i Bistandsaktuelt.

    Les mer »
  • Næringsutvikling gir sosial utvikling

    12. april 2014

    «Det Afrika trenger nå, er ikke stadig mer bistand – men lønnsomme, bærekraftige investeringer og økte handelsmuligheter,» skriver Kristin Clemet i Bistandsaktuelt. «Det underlige er at det vi vet har virket i våre egne land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.»

    Les mer »
  • Nærsyntjournalistikk om bistand

    18. november 2013

    «Så hva er det egentlig Skjeseth mener at Brende skulle brukt tiden med Ban Ki-moon på? Det hun mener er et viktig tema, er at det norske bistandsbudsjettet, som er på over 31 milliarder kroner, neste år øker med 1012 millioner kroner – mens det med Stoltenberg II-regjeringens budsjettforslag ville økt med 1314 millioner kroner. Dette er fascinerende journalistikk, fordi det viser hvor nærsynte og selvopptatte vi er i Norge – og hvilke proporsjonsforstyrrelser det kan føre til,» skriver Kristin Clemet.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »