Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Nylig deltok jeg på et åpent møte i Norads lokaler. Anledningen var publiseringen av en evaluering av norsk likestillingsbistand, og oppdraget var å spille «djevelens advokat». Men ærlig talt; jeg tror de fremmøtte fra bistandsmiljøet syntes jeg ble litt for «djevelsk».
Forestillingen om at Norge har et komparativt fortrinn når det gjelder likestilling, at norsk likestillingsbistand gir gode resultater, og at dette bør være et «tverrgående fokus» i bistanden, er rotfestet. Så rotfestet at det ikke er rom for å stille mange kritiske spørsmål.
Men likevel: Norsk likestillingsbistand ser ut til å ligne på norsk bistand generelt, dvs. som et konglomerat av ulike mål, hensyn, innsatsområder, midler og kanaler, der det er svært vanskelig å se hvordan de ulike delene henger sammen med en overordnet strategi.
Men jeg blir, som utenforstående, også slått av andre sider ved den norske likestillingsbistanden.
Begrepsbruken er uklar: Det er for eksempel uklart om «likestilling» skal forstås som likhet eller likeverd. Skal norsk bistand arbeide for at kjønnsrollene i Malawi blir mer like – eller for at de ulike kjønnsrollene i Malawi har like stor verdi?
Engasjementet er veldig bredt: Innenfor likestillingsbistanden skal man både ivareta grunnleggende menneskerettigheter, som å bekjempe omskjæring av jenter, og satse på rene velferdstiltak, som f.eks. barnepass.
Ambisjonene er høye: Man nøyer seg ikke med å arbeide for å unngå diskriminering – man vil strekke seg etter «den norske likestillingsmodellen». Da er det kanskje lett å glemme hvilket økonomisk nivå mottakerlandene befinner seg på. De ligger på samme nivå som vi var før vi fikk stemmerett for kvinner og enda mye lenger før vi fikk likestillingslov, barnetrygd, barnehager eller foreldrepermisjon – for ikke å snakke om ekteskap for homofile.
De fleste tror vel at utviklingen i disse landene nå kan gå raskere enn den gjorde hos oss, bl.a. fordi de kan gjøre teknologiske sprang, og fordi det allerede er en moderne middelklasse i mange av de store byene. Men kan de gjøre like store og raske sprang når det gjelder normer?
Norsk likestillingsbistand virker donororientert, dvs. utformet på våre og ikke mottakerlandenes premisser. Vet vi at kvinnene (og mennene) i mottakerlandene etterspør «den norske likestillingsmodellen»? Og er vi sikre på at de vil få det bedre, dersom bare alle systemene, rapporteringene og arbeidsformene våre fungerte perfekt?
Blir det f.eks. mer og bedre likestilling i Etiopia, Mosambik og Zambia, dersom vi får egne likestillingsansvarlige på de norske ambassadene, slik evalueringsrapporten foreslår? Og er det helt sikkert at ikke vi kan lære noe når det gjelder likestilling av dem? Rwanda og Senegal, for eksempel, har flere kvinner i sine parlamenter enn vi har i Norge. Og kan vi i det hele tatt snakke om «komparative fortrinn» når vi gjør nesten alt vi står for, til fortrinn?
Ifølge norske myndigheter har Norge en særlig kompetanse både når det gjelder «klima, miljø og en bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon». Men i tillegg skal vi, ifølge statsbudsjettet, satse på utdanning, helse, infrastruktur, matsikkerhet, karbonfangst, sivilt samfunn, kulturarv, justissektoren, menneskelig og sosial utvikling, menneskerettigheter og demokrati, grønn industriell revolusjon, anstendig arbeid og trepartssamarbeid, forskning og studentutveksling, medier og journalisttrening, fornybar energi, fred og forsoning.
Og alt dette innenfor rammen av det som tross alt er den viktigste oppgaven: Å bidra til å bekjempe fattigdom og skape sosial utvikling.
Man føler seg ikke alltid så konstruktiv når man spiller «djevelens advokat». Men en gang iblant kan det være lurt å stille de helt grunnleggende spørsmålene: Står resultatene av norsk likestillingsbistand, for de menneskene det gjelder, i forhold til den innsatsen vi legger ned? Og er det dette våre samarbeidspartnere i Afrika og Asia vil at vi skal gjøre?
Dette er også et spørsmål om bistandens karakter: Er bistandsarbeid kun en teknisk virksomhet som svarer på behov hos mottakerne, der vi står noen bi i deres bestrebelser for å oppnå sosial utvikling – eller er det en del av en utenrikspolitisk agenda? Er arbeidet for økt likestilling i fattige land hovedsakelig bistandsarbeid, eller er det påvirkningsarbeid?
Jeg vet ikke svarene på alle disse spørsmålene, men jeg syns de er verdt å stille og forsøke å besvare.
Artikkelen er publisert hos Bistandsaktuelt. Se også: